Reisebrev fra Roma

0
62

Før Glimt-Roma, sa jeg på radioen at det var den største kampen i klubbens historie. Etter hjemmekampen mot Roma, skrev jeg at det antagelig ville bli min største fotballopplevelse i livet. Bragden (ja, det er en bragd, nær et mirakel, å ta poeng mot et revansjesugent Roma på sin hjemmebane) på Olympiastadion står ikke mye tilbake, om den gjør det i det hele tatt.

Rett nok er Norge kåret til verdens mest fotballgale nasjon etter kriteriene a) antall registrerte spillere, b) antall tilskuere på Eliteserie-kamper og c) antall TV-seere på VM. Alt etter folketall, naturligvis. Romerne, eller romanisti, er imidlertid fotballgale, noe som delvis har med byens rike historie å gjøre.

Roma var verdens hovedstad, Caput Mundi, i minst et halvt årtusen. Kulturen, filosofien, økonomien, samfunnsstrukturen, religionen, språket, jussen etc., inspirerte hele den vestlige sivilisasjonen i Romerrikets kjølvann. Roma, hvis logo symboliserer byens nærmere 3000 år gamle grunnleggere Romulus og Remus som drikker melk fra hunnulven, er ikke som andre fotballklubber. Forskning viser at romerne betrakter seg selv på en selvforherligende måte. Man er på mange måter liksom mer verdt om man kommer fra verdens startpunkt og endested, den evige stad. Man oppfatter seg på en måte som verdensledende, delvis også når det gjelder fotball.

Det vinrøde laget i byen, de gul-røde eller Giallorossi, har vunnet den italienske cupen, Coppa Italia, ni ganger. Dog har de «bare» vunnet seriemesterskapet, Scudetto, tre ganger, sist under seiersgarantisten Fabio Capellos ledelse i 2001 og dernest under svenske Nils Liedholms regime i 1983. Likevel har de ofte vært å regne som en maktfaktor i europeisk fotball, for eksempel i kraft av en rekke skalper i Champions League.

Derfor forvrengte det selvbildet og identiteten når de ble ydmyket nord for polarsirkelen, i det Gazzetta dello Sport omtalte som «Nordpolen». 6-1-tapet på Aspmyra, var det største tapet til verdens mest meriterte aktive trener, José Mourinho, kjent for sin defensive, kyniske og machiavelliske tilnærming i over 1000 kamper på toppnivå. Det sier mye, men ikke alt. Det var måten Glimt gruset «spaghetti-eteran» på, som må ha smertet det stolte folket mest.

På hotellrommet kvelden før returkampen, så jeg på italiensk tv. De viet flere minutter til analyse av Glimts styrker. Allerede her merket jeg at noe stort var i emning. En såret Mourinho sendte alle ulvene til matfatet på Olympiastadion. Det var tid for hevn mot den nord-norske stoltheten. Etter nederlaget i Bodø, bortforklarte Mourinho mye med at han stilte et reservepreget mannskap.

Ja, Roma stilte ikke toppet, men jeg minner om at de byttet inn fem av sine antatt beste spillere i andreomgang. Glimt vant andreomgang 4-0. Etter sluttsignalet på Olympiastadion, ble Mourinhos Roma for første gang pepet av banen av sine egne. I stedet for revansj, representerer poengdeling mot Glimt nok en ripe i lakken for Mourinho, og på den annen side nok en kniv i beltet til Kjetil Knutsen og hans disipler.

Jeg har vært en del rundt om i Europa og sett fotball. Aldri har jeg vært vitne til en politieskorte som i Roma. Pansrede polititrailere fulgte Glimt-supporterne som hauker kvelden gjennom, både i timevis før og etter kampen. Flere konstabler var utstyrt med skjold og diverse håndvåpen. Da jeg på vei ut av stadion påpekte for en av dem at de ikke hadde fått bruk for alt utstyret, sa han at de aldri hadde møtt et mer eksemplarisk bortefølge enn Glimts.

Det er en utakknemlig oppgave å sette seg fore og beskrive stemningen på og rundt Olympiastadion denne kvelden, for det yter ikke språket rettferdighet. Stemningen må oppleves. Å gå rundt i Roma generelt var, som Runar Berg beskrev, som å gå i Glasshuset i Bodø; man møtte kjentfolk hele tiden. Okkupering av pubgaten i Roma og busser stappet med Glimt-entusiaster og sympatisører syngende før kamp, ga mine første frysninger på en dag som skulle gi flere enn noensinne.

Du er kanskje blant dem som mener at fotball ikke er viktig fordi du ikke er så interessert i fotball? Det er der du tar feil. Det er like feil som å si at alle verdens religioner ikke er viktige fordi du ikke er troende. Men du bor i en verden av troende. Fotball har startet og stoppet kriger, og valgt og avsatt statsledere. Fotball er å drømme og leke. Fotball er glede, sorg, fellesskap, identitet og mening. Fotball er noe å snakke om. Fotball er øyeblikkets skjønnhet. Ikke minst har fotball satt små steder på kartet, hvilket en Glimt-supporter uttrykte på en legendarisk måte før kampen.

Den beryktede hjemmefansen sitter på Curva Sud. Men snart blir også Glimt-fansen generelt og J-feltet spesielt, allment kjent, for det var trøkk også hos bortefansen på Distinti Nord. Som laget og klubben, er supporterne i utvikling. Sangrøsten til den gjengse Aspmyra-gjenger har tatt seg opp de siste ukene, og med flere på borteturer bygges både fellesskap, samhold og identitet, som er viktige ingredienser i supporterkulturen. Merk at den moderne supporterkulturen i Norge startet i Bodø med ”Den gule horde” på 1970-tallet. Bare spør ”Dutte”. Sånn sett har Glimt-supporterne en stolt fortid og en stor fremtid å forvalte. Seansene under hele kampen generelt, og under scoringene spesielt (3:39 og 5:16 i videoklippet), ga frempek om en supporterkultur det blir spennende å følge videre.

Det verserer ulike tall om antall gule i Romerrikets hovedstad, men alle ligger innenfor intervallet 1500 til 1700. Jeg har tidligere skrevet at Bodø knapt kan kalles en fotballby, all den tid man ikke klarer å selge ut «lille» Myra tross serieledelse, halvfull stadionkapasitet, tidenes Eliteserie-sesong i fjor, att på til for tomme tribuner, og gjenåpning av samfunnet etter pandemien. Dette er alle variabler som impliserer tidenes anledning for å selge ut Myra. Når man ikke selger ut da, når skal man gjøre det? Oppmøtet i Roma, viser i hvert fall at bodøværinger er villige til å legge både tid og penger i Glimt-opplevelser dersom anledningen fremstår attraktiv. Aldri har Glimt engasjert flere enn nå.

Glimts oppsving kan også settes i sammenheng med en generell nord-norsk og særlig bødøsk optimisme og fremoverlenthet de siste årene. Det skal bygges ny flyplass og en ny bydel på størrelse med dagens sentrum. Byen er europeisk kulturhovedstad i 2024, den har fått ny havn, skinnende skyline, milliard-kulturhus og tusenvis av nye hotellsenger. Som om ikke det var nok: Glimt tok altså landsdelens første seriegull i fjor. Når de ser ut til å følge opp i år, er det ikke snakk om et blaff, men om et maktskifte i norsk fotball.

Allerede før kampen, både under banebefaringen og rett før dommeren blåste, imponerte Glimt-seksjonen, som holdt det gående under hele kampen og utover natten. Det er slike opplevelser som produserer og reproduserer supporterkultur, og som legger innhold til den kollektive bevisstheten. Scenene etter kampen går også sin gang i sosiale medier. Vi feiret som seierherrer, med rette.

Det kollektive forsvarsspillet var heroisk og Glimt-spillerne lignet gladiatorer. Kombinert med unorsk stoisk ro i de fleste situasjoner, spiller Glimt av press med den største selvfølgelighet, naturligvis langs bakken. Særlig var stopperduoen Moe og Lode enorm, og de burde naturlig nok også utgjort stopperparet på landslaget. Når man har så mange spillere som er jevngode som i Norges tilfelle, vil det antakelig være mer å hente på å spille på relasjonene mellom spillere som spiller sammen i klubblaget. Egentlig er det fristende å si at Glimt-elver’n også burde være landslagets, med et par-tre naturlige unntak.

0-1 scoringen bør rammes inn. Glimt står høyt og bryter, Hagen driver fremover og slår en perfekt vektet pasning som brennhete Solbakken distribuerer perfekt i krysset. Det tok noen sekunder før vi i Glimt-svingen skjønte hva vi var vitne til. Som Romas tidligere kultangriper Batistutas «Batigol», fikk vi også en Botheim «Botigol», og nå ryktes Rosenborgs vrakgods og Glimts gull til nettopp de vinrøde. Glimt har for øvrig en vanvittig historie med å utvikle spisser, de siste årene representert ved Sørloth, Azemi og Junker, men man kan også trekke tråden tilbake til for eksempel Brattbakk. Antagelig blir Boniface, Nordås og Melkersen de neste.

På Aspmyra mot Roma, stod jeg ved siden av en gråtende mann som var vitne til cupgullet i 1975, og som trudde det skulle bli hans høydepunkt i et langt og trofast Glimt-liv. På vei ut av stadion, i bussen og i de sene nattetimer i den evige stad, var det mange med tårer i øynene, selv om alkoholen nok må ta noe av æren for emosjonenes frie utfoldelse.

Alle involverte vil huske mirakelet på Olympiastadion resten av livet. Det er en av de største dagene i Glimt-historien. Derfor er det påfallende at ikke lokalavisen evner å skrive en eneste kommentar om dette fra sine betalte, og vanligvis gode, sportskommentatorer. Dette må nemlig ikke bli en fortelling om hva som kunne blitt. Ifølge Roar Stokke, har Roma tapt tre ganger i Europa på fem og et halvt år. Ja, hadde vi holdt ut i ni minutter til på stillingen 1-2, hadde vi vunnet. Ett poeng er likevel godt som gull, og ikke minst er prestasjonen, som Glimt stadig innprenter sin opptatthet av, legendarisk.

Glimt topper altså Europa-gruppen, og det etter to møter med Roma hvor fire poeng og 8-3 i målforskjell er fasit. Dette gjør Glimt uten kaptein og Eliteseriens beste spiller denne sesongen, Ulrik Saltnes, og uten motoren i laget, vår «Totti-in-the-making», Patrick Berg.

Hva gjelder Berg, sitter det nok langt inne å gi slipp på muligheten til å spille i Champions League med hjemklubben. Han kan bli den største og beste i klubbens historie, ja til og med utfordre bestefaren, i hvert fall om han blir i Glimt i mange år og fortsetter å oppnå edelt metall. I så fall vil det med tiden kanskje bli to statuer fra Berg-familien utenfor en eventuell ny storstue (en storstue jeg for øvrig stiller meg positiv til). Dette må med i regnestykket når børs (muligheten til å tjene store penger i utlandet) møter katedral (legendestatus i egen by) i Bergs tilfelle. På den annen side er det en del av fotballspilleres DNA å søke seg oppover i fotballens næringskjede.

Glimt topper altså gruppen etter å ha blitt feilaktig bortdømt i sluttminuttene både i Bulgaria (skulle fått godkjent seiersmålet) og i Italia (Romas utligning var offside). De har faktisk vært mer uheldige enn heldige i denne gruppen. Likevel topper de, ikke bare i Europa, men også i Eliteserien, hvor de som fjerde klubb i historien antagelig klarer å forsvare et seriegull. Det vanskeligste i idrett, og særlig i fotball, er ikke å oppnå suksess, men å gjenskape den. Bare tre av ti klubber har klart å gjenta et seriegull for herrer i Norge de siste 40 årene.

Alt dette i den vanskelige andresesongen. Husk at Glimts seriegull i fjor antagelig for alltid vil stå som den mest imponerende Eliteserie-sesongen i norsk klubbfotball, og at de ble ribbet for hele angrepsrekken etter sesongen, inkludert langtidsskader på arvtagerne Boniface og Sørli. Glimt har mistet sine beste spillere i flere sesonger på rad. Likevel har de blitt bedre året etter. Det skal ikke være mulig. Fra fjorårssesongen mistet de vanvittige 66 mål og 39 assists fra seriespillet bare i Zinckernagel, Junker og Hauge, i tillegg til Boniface, mannen som av flere var spådd som toppscorer i Eliteserien i år men som mistet hele sesongen. Med Botheim, Solbakken og Pellegrino, er savnet minimert. Nå slipper dessuten Glimt inn færrest mål i serien.

Resultatene denne og de to forrige sesongene er eksepsjonelle, men måten de produseres på gjør dem unike. Historiene bør skrives bok av og filmatiseres for kommende generasjoners skyld. Svein Lundestads 100-årsbok om Glimt-historien går fra 1916–2016. Lite kunne han vite om at nedtrykket i 2016, skulle følges opp av klubbens beste periode noensinne og det største norske fotballeventyret i vår levetid.

Jeg har sett alle Glimts kamper siden høsten 2018, og jeg har ennå til gode å se de bli dominert, ei heller på San Siro mot Milan, og ikke på Olympiastadion i Roma. Hjemmekampene, inkludert mot Roma, ser tidvis ut som en håndballkamp med bare ett mål på banen. Stort sett scorer Glimt minst to mål (som mot både Milan og Roma). Det betyr at motstanderen må score minst tre for å vinne, noe bare Molde og Milan klarte i fjor. Glimt har også ballen i minst 60 prosent av tiden (54 % vs. 46 % mot Roma). Glimt er dermed ikke bare gjenkjennbare i spillestilen, men også i kampstatistikken. Eggen tror Glimt kan vinne hele Europa-turneringen og kaller Glimt et av Europas beste lag, mens Drillo mener årets sesong er enda mer imponerende enn fjorårets.

Til forskjell fra de fleste andre suksesshistorier i fotball, er ikke Glimt-suksessen uttrykk for en rik investors engasjement, som Røkke-penger i Moldes tilfelle, ei heller årevis med dominans hvor man har kunnet hente de beste spillerne til Eliteserie-konkurrentene, slik Rosenborg etter hvert ble vant med. Dette og de seneste Glimt-lagene er bygget på vrakgods. Zinckernagel var for eksempel en ”nobody” før han kom til Glimt, og han leverte heller ikke overbevisende i starten. Når han forlot Glimt, argumenterte flere for at han leverte tidenes mest dominerende Eliteserie-sesong. Aldri har en spiller herjet så mye over en hel sesong. Alle spillere blir bedre når de kommer til Glimt, og de virker å være i stadig utvikling mens de er der. Det stopper likesom aldri. Man kan nesten se på spillerne at de blir bedre måned for måned, omtrent uten unntak. Suksessen representerer rett og slett god klubbdrift over tid. Det gjør Glimt unike, og både imponerer og sjarmerer, ikke bare i Norge, men internasjonalt, slik nær alle verdens største sportsaviser har omtalt Glimt. 

Derfor vil Glimt alltid stå med gullskrift i norsk fotball-historie. Antagelig er Glimt Skandinavias beste lag, antagelig med nokså god margin, og antagelig har de vært det en stund allerede. Rosenborg-fotball fra 1990-tallet er ikke utdatert. Hegemoni-befestende Glimt kan vende seg mot topp seks-jagende RBK og si: «Hold my tørrfesk while we play 4-3-3».

Slike karameller som i Roma, må suges lenge og dveles på, for denne Glimt-bølgen kan ikke vare «førr evig». Vi må leve i nuet og kjenne etter. For å sitere to betydningsfulle filosofer i stoisisme-skolen og arven fra Forum Romanum, henholdsvis Seneca og Marcus Aurelius: «True happiness is to enjoy the present, without anxious dependence upon the future»; «Dwell on the beauty of life». Glimt-supporternes sang «Dæven det e deilig det her», bekrefter nettopp det unike i situasjonen, nemlig at slike opplevelser kan være «once in a lifetime», eventuelt starten på en epoke.

Kanskje var kampene mot Roma et sjokk for mange nordmenn. Kanskje er Glimt nordnorske læremestre og med glimt av Oslo i seg, men de er til inspirasjon for hele landet og en hel generasjon fotballunger. Glimt gir alle grunn til å drømme. Det er ikke uten grunn at skolebarna i Bodø nå er ikledd Glimt-drakter heller enn europeiske stormakter. De leker ikke Messi, Ronaldo, Neymar, Mbappé eller Haaland i skolegården, de er Berg, Bjørkan, Konradsen, Saltnes etc. Glimt er blitt hele landets lag, i hvert fall blant dem som ikke har tilhørighet til et bestemt Eliteserie-lag. Viasat kunne opplyse om at de ikke hadde hatt bedre seertall enn under Roma-Glimt siden Champions League-finalen i 2018.

Fotballmirakelet Glimt bare fortsetter. Å sette spor i den evige stad er ikke alle forunt. Sporene har nemlig evig liv. De ligger i byens hukommelse, for eksempel materialisert på Shamrock Pub med Glimt-flagget i taket. Nordmenn har gjort seg gjeldende i legendebyen tidligere. Riise og Carew spilte for Roma. Ole Bull spilte seg inn i evigheten da han opptrådte i Colosseum i måneskinn. Det var også glimt av evighet når Glimts motto «førr evig» virkeliggjorde seg i den evige stad. Det er slik legender blir til.

«Førr evig» i den evige stad.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here