Aftenposten har publisert to kritiske innlegg om den norske idrettsmodellen. Fire forskere ved Høyskolen Kristiania hevder at Norge er en av de aller verste nasjonene når det gjelder frafall fra organisert idrett. 24. juni følger fire aktører fra Norges Bedriftsidrettsforbund opp med krav om at idrettspolitikken også må innrettes mot voksne.
I sum tegnes et bilde av en idrettsbevegelse i utakt med tiden. Den klarer ikke å fange opp ungdoms foretrukne aktivitetsmønstre, og den er for lite oppmerksom på den voksne befolkningens behov.
Det er lett å slutte seg til flere poenger i begge innleggene. Men selv om det overordnede målet er at vi som samfunn skal legge best mulig til rette for befolkningens fysiske aktivitet, betyr ikke det at resultatet blir best om idretten skal organisere alt sammen.
Idretten skal ivareta oppgaver som ofte er motstridende. De fleste utøvere motiveres av egenskaper som mestring, ferdighetsutvikling, konkurranse og måling, mens de politisk definerte målene blant annet omfatter folkehelse, demokrati og integrering. Få ungdommer drar på trening for å styrke demokratiet og/eller bidra til samfunnsintegrasjon. Det siste er i stedet positive bivirkninger av det første.
Når de fleste som begynner med organisert idrett etter hvert slutter, kan det like gjerne tolkes som uttrykk for en suksesshistorie: Nesten alle (93 prosent av ungdom i Norge) er innom idrettslag i løpet av oppveksten! Det er unike tall internasjonalt.
Generelt sett er det lite som tyder på at de frafalne ekskluderes. Hovedgrunnen til frafall fra organisert idrett er at man ønsker å prioritere annerledes, at man ikke vil forplikte seg til faste treninger og at man ikke er konkurranseorientert. At mange, etter hvert som de blir eldre, gjør andre prioriteringer og får andre interesser, er som det må være. Det er på mange måter fantastisk at én av tre 18-åringer fortsatt driver med organisert idrett. Frafallet er stort fordi deltakelsen var så stor i utgangspunktet. Slik blir Norge som «verdensmester» i rekruttering, nødvendigvis også «verdens verste frafallsnasjon». Å slutte med organisert idrett er for mange en naturlig del av å bli voksen.
Det er dessuten ikke slik at frafall nødvendigvis fører til mindre fysisk aktivitet. De fleste som ikke lenger ønsker å trene til faste tider og under et definert treningsregime, driver i stedet egenorganisert aktivitet, eller de blir medlemmer på treningssenteret. Omtrent like mange ungdommer driver med såkalte livsstilsidretter, som for eksempel skateboard og snowboard, som organisert idrett. Det er usikkert om den organiserte idretten må ha et tilbud til alle disse. I et folkehelseperspektiv er det viktigste at folk er aktive, og i mindre grad hvordan aktiviteten organiseres.
I begge de ovenfor refererte innleggene argumenteres det for å satse mer på mosjonsidrett, både blant ungdom og voksne. Vi deler i utgangspunktet denne oppfatningen, men samtidig kan vi ikke være blinde for at å prioritere én gruppe høyere, vil bety at andre grupper må prioriteres lavere. Rett nok hevder Bedriftsidrettsforbundet at dette ikke må bli en intern kamp om ressurser, men gitt anleggs- og ressurssituasjonen er det svært langt fram til punktet hvor én gruppe kan få et betydelig bedre tilbud uten at det går på bekostning av andre.
Det er utvilsomt riktig at en stor andel av ressursene går til ungdom som driver med konkurranseidrett. Det kan også tenkes – men det er langt fra sikkert – at vi ville fått mer folkehelse ut av å gi et bedre mosjonstilbud til flere innenfor rammen av organisert idrett, enn av å videreføre det nåværende tilbudet til ungdom som drømmer om å bli norske- eller olympiske mestere. Men som nevnt er ikke folkehelse det eneste idretten skal måles på.
Hvis man gjør det vanskeligere for konkurranseorientert ungdom å få det tilbudet de trenger for å utvikle seg, vil det for eksempel ganske sikkert øke den sosiale ulikheten, som både idretten og idrettspolitikken er så opptatt av å redusere. Grunnen til det er at det vil oppstå tilbud utenfor den organiserte idretten som disse blir henvist til å benytte seg av, og som gjennomgående vil være betydelig mer kostnadskrevende. Dette ser vi til dels allerede i en idrett som fotball, hvor det eksisterer mange private tilbydere, akademier og lignende, som ikke uten videre vil være tilgjengelige for alle dem som i dag har mulighet til å utvikle seg i den organiserte idretten.
Det er i tillegg usikkert hvor attraktiv den organiserte idretten er for ungdom som har andre mål med aktiviteten enn konkurranse og prestasjonsforbedring. Som nevnt er det mange alternativer til den organiserte idretten. Treningssentre, egenorganisert aktivitet og nye aktiviteter som parkour, kiting, surfing, skateboard og snowboard engasjerer svært mange unge i positive, egenorganiserte aktiviteter og fellesskap. Her er for eksempel Tverga et verdifullt ressurssenter for slike grupper og aktiviteter. Det er ikke sikkert alle disse ungdommene har noe stort behov for å integreres i den organiserte idretten, med faste treningstider, regulerte treningsopplegg og byråkratiske strukturer – selv om idretten forsøker å innlemme alt som er populært blant ungdom.
Den organiserte idretten befinner seg dermed i en spagat. Den skal realisere mål som til dels står i motsetning til hverandre, og med begrensede ressurser til rådighet. Å satse primært på konkurranseorientert ungdom gjør at mange, etter hvert som de blir eldre, finner andre måter å være fysisk aktive på. Men å prioritere de sistnevnte høyere, vil på den annen side føre til at idretten vil begynne å lekke i den andre enden: De som vil ha optimale treningsmuligheter finner andre arenaer. Det optimale er selvsagt å gi et bedre tilbud til alle, både ungdom og voksne, men politikk er å prioritere. Idretten trenger ikke å være for alle unge og voksne.
NB! Denne teksten er en variant av et publisert debattinnlegg i Aftenposten med Arve Hjelseth som førsteforfatter: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/mrJvqv/idretten-trenger-ikke-aa-vaere-for-alle-unge-og-voksne
