Esport som sosial innovasjon i idrett?

Esport er organisert konkurransegaming hvor aktørene, enten individuelt eller som lag, forsøker å beseire sin(e) motstander(e) innenfor rammen av et gitt regelverk. Som den første globale idretten som praktiseres virtuelt, representerer fremveksten av Esport en av de mest radikale innovasjonene på det moderne idrettsfeltet.

Esportens natur, som noe som utøves virtuelt heller enn analogt og fysisk, tvinger oss til å reflektere over og kanskje revurdere tradisjonelle definisjoner og allmenne forståelser av hva som kvalifiserer til å være idrett. Esport er en av de raskest voksende sportene globalt. I 2018 deltok for eksempel over 20 millioner i FIFA eWorld Cup-kvalifiseringen, og samme år nådde Esporten et globalt publikum på 385 millioner, hvorav mer enn 100 millioner konsumerer Esport ukentlig.

De nye virtuelle idrettene som faller inn under paraplybetegnelsen Esport kan inndeles i tre kategorier: skyte- og overlevelsesspill, strategispill og idrettssimulerende spill. Esportens popularitet har blant annet medført at den Internasjonale olympiske komite, IOC, vurderer å inkludere Esport i fremtidige OL-program, med den hensikt å gjøre de olympiske leker mer attraktivt for ungdom. I motsetning til IOC, er en rekke forskere, idrettsledere, idrettsutøvere og idrettspublikum skeptiske til Esport som idrett, hovedsakelig grunnet dets begrensede fysiske aspekt.

Det er stor variasjon mellom land med hensyn til om Esport inkluderes i idrettsorganisasjonene. I Norge er Esport foreløpig ikke innlemmet i Idrettsforbundet. Dette til tross for at Esport er på fremmarsj også i Norge. Forskning viser at 96 prosent av norske gutter og 63 prosent av jenter i alderen 9-18 år, spiller videospill regelmessig. Sammenlignet med antall unge som deltar i organisert idrett, er dette en nesten dobbelt så stor andel. Selv om Esport ikke er del av den norske idrettsmodellen, gjør den seg gjeldende på andre områder. For det første har en del videregående skoler, og noen studiesteder, inkludert Esport i studieprogrammet som valgfag. Fotballforbundet har etablert en profesjonell nasjonalliga i FIFA, eSerien, og mange idrettslag har begynt med Esport.

Sammen med Anne Tjønndal, skriver jeg om Esportens utvikling og sosiale innovasjonsdimensjoner i en fersk antologi om sosial innovasjon i idrett, redigert av Tjønndal. Vi undersøker innovasjonen som fremveksten av Esport i Norge representerer, og søker å forklare om de nye virtuelle idrettene har potensial til å fremme deltakelse og side-effekter som den tradisjonelle idretten i mindre grad virkeliggjør. Vi studerer tre sentrale aspekter ved fremveksten av Esport: introduksjonen av eSerien, Esport som skolefag og Esport som idrettslagsaktivitet. Gjennom en netnografisk tilnærming til datatilfanget, gjør vi innholdsanalyse av 92 digitale medietekster i perioden januar 2016 til juni 2019.

Esport kan produsere innovasjon samtidig som Esport er resultat av innovasjon. Uten innovasjon på det digitale teknologifeltet, ville ikke Esport vært mulig. Selv om Esportens utfordring av etablerte idrettsdefinisjoner om hva idrett er, hva en utøver er og hva en kropp er, i seg selv er eksempler på en radikal idrettsinnovasjon, er ikke dette nok for å regne Esport som sosial innovasjon.

Sosial innovasjon har sosialt utbytte i fokus, og skiller seg slik fra annen innovasjon, som normalt forstås som nye idéer og inngrep som gir merverdi og økonomisk gevinst for bedrifter og organisasjoner. Som introduksjonen av eSerien viser, er profesjonell Esports potensial for kommersiell gevinst allerede anerkjent av Fotballforbundet og seriens sponsorer.

Datamaterialet illustrerer flere eksempler på Esportens sosiale innovasjonspotensial, særlig mulighetene til å inkludere ungdom med funksjonsnedsettelse i Esport-konkurranser, hvor disse kan konkurrere på lik linje mot ungdom uten slike nedsettelser. Dette eksemplifiseres best ved historien om Mats Steen.

Dersom idrettslag kan gi unge med ulike funksjonsnedsettelser mulighet til å delta og konkurrere i idrett gjennom Esport, hvor alles kropper er like raske og sterke, er Esport definitivt et eksempel på sosial innovasjon i idrett. På den annen side er det fare for mobbing og trakassering på idrettsfeltet, som ellers i samfunnet. Det er likevel på dette området Esportens sosiale innovasjonspotensial er størst.

Vi konkluderer som forsiktige optimister. Esport har potensial til å bli en sosial innovasjon i moderne idrett, men dette krever at idrettslagene investerer i dette potensialet, som av og til vil bety at det blir mindre ressurser til analog idrettsaktivitet.