Hands, VAR og sammensausing av fotballdiskusjoner: en frustrasjon og en bekymring

Det gikk slik jeg fryktet. En handsregel som bare virker å representere sunn fornuft blant UEFAs dommerstab, ble helt avgjørende for utfallet av gårsdagens Champions League-finale hvor Liverpool fikk tildelt straffespark, attpåtil før jeg egentlig hadde rukket å finne meg ordentlig til rette i sofaen. Det tok 20 sekunder å ødelegge finalen, i hvert fall for mitt vedkommende (nei jeg er ikke Spurs-sympatisør, for å få det på det rene først som sist). I denne teksten skal jeg ta for meg både en frustrasjon og en bekymring delvis knyttet til gårsdagens tilfelle. Frustrasjonen går på den offentlige debattens lave grad av presisjon og nyanser, som ofte gir seg uttrykk i at man ikke engang er enige om hva man diskuterer. Bekymringen på sin side tar for seg at kombinasjonen av hands og VAR er i ferd med å ødelegge fotballens opprinnelige idé. Jeg skal i denne teksten forsøke å presisere hva jeg legger i «ødelegge» i denne sammenheng. Kort fortalt arter det seg slik: å kunne prikke baller i armer blir en ettertraktet spisskompetanse i dette sirkuset. Er det slik fotball vi vil ha?

Når jeg i denne teksten referer til gårsdagens handstilfelle snakker jeg om en situasjon som i kortfattethet kan beskrives omtrent slik: en Pool-angriper vipper ballen i armen til en Spurs-forsvarer (naturligvis inne i 16-meteren), som i det dette skjer står og gestikulerer til sine medspillere og derfor har armen hevet godt ut fra kroppen. Ballen hadde overhodet ikke retning mot mål, kom fra kort hold og det var nokså tydelig at ball søkte arm snarere enn motsatt. I kjølvannet har både den konkrete handssituasjonen som ledet frem til straffesparket og hands i moderne fotball mer generelt, blitt diskutert heftig i sosiale medier og sikkert i de tusen hjem. Jeg skal legge mest vekt på det siste, nemlig fotballens utvikling med hensyn til dette, og i mindre grad drøfte om gårsdagens straffespark var rettmessig eller ikke. Som jeg kommer tilbake til, har jeg verken forutsetninger eller spesiell interesse av å diskutere enkeltsituasjoner. Om ikke annet så var gårsdagens hands en strålende illustrasjon av fotballens utvikling. En utvikling til bekymring.

Debatten i det offentlige ordskiftet (gjennom Twitter spesielt) engasjerer noe voldsomt, og er generelt både underholdende og interessant. I tillegg er det naturligvis en del emosjon inne i bildet, i hvert fall for de involverte lags tilhengere slik det alltid vil være i fotball. Men etter mitt skjønn er debatten også, egentlig i tilsynelatende irriterende stor grad og blant frustrerende mange, misforstått. Dette av den enkle grunn at man støtt og stadig diskuterer ulike aspekter av tematikken. Debatten er dermed preget av to fronter med leirer som snakker forbi hverandre. Noen snakker om enkeltsituasjoner, andre på mer generelt grunnlag, noen snakker om begge deler og andre igjen klarer ikke å bestemme seg for hva de egentlig drøfter. Noen er altså opptatt av å diskutere konkrete enkelttilfeller av dommeravgjørelser ut fra gjeldende regelverk per se, altså hvorvidt dommeren fatter rett avgjørelse eller ei – mens andre diskuterer hvor regelverket er i ferd med å ta fotballen på mer generelt grunnlag – altså hvorvidt regelutviklingen er negativ og at fortolkning av straffbar hands har nådd et parodisk og (for fotballspillets opprinnelige idé) ødeleggende nivå. Det er vesensforskjell på de to diskusjonene.

Mitt poeng er altså følgende: det er fult ut mulig at gårsdagens hands-episode kvalifiserer til en straffbar handling ut fra regelboken og dens tolkninger, men det er regelverket i seg selv på mer overordnet nivå som er det største problemet her. Det skulle egentlig være unødvendig å presisere dette ytterligere, men kommentarfeltene i sosiale medier tyder på at dette ikke kan understrekes nok: Hele debatten har to nivåer og er egentlig uttrykk for to separate diskusjoner: i) straffespark eller ikke, og ii) om dagens regelverk ivaretar spillets idé. Sistnevnte diskusjon er både mest meningsfull, mer interessant og langt viktigere. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Når man diskuterer det første, og i hvert fall om man er uenig i dommeravgjørelser, så betviler man i praksis dommerens profesjonelle skjønn og faglige autoritet. Fotballdømming er faktisk et fagfelt som toppdommerne er regnet for å være de beste til å beherske. Det er liten grunn til å betvile dette. Det er da også verdt å minne om at dommerne som får det ærefulle oppdraget å dømme i store internasjonale kamper, er de presumptivt beste av de beste i klassen. Når hoveddommer også får assistanse av et helt dommerteam med eksperter, som etter VAR-inntoget til og med kan hvile seg på videobilder i sakte film og fra utallige vinkler, så gir det faktisk ikke (alltid) så mye mening å diskutere hvorvidt de treffer korrekt avgjørelse eller ei. Det skal jo ikke være mulig å dømme feil.

Hvor fotballen er på vei trumfer imidlertid enkeltsituasjoner. Det er nok de fleste med hjerte for fotball enig i når de får tenkt seg om, selv de med Pool- eller Spurs-hjerte. Det som er i ferd med å skje er at fotballen fjerner seg fra sunn fornuft, vekk fra folket. Det er sikkert vel og bra for dommerne at de støtter hverandres avgjørelser offentlig, men dette skjønner ikke folk flest. Fotball skal være et enkelt spill og nå går det i feil retning.

Dagens handsregel, dens tolkning og den håndheving post VAR, vil kunne ødelegge fotballen slik vi kjenner den og elsker den. Det er vanskelig å spå fremtiden, men årets Champions League har i hvert fall vist meg at min bekymring om at det i umiddelbar fremtid vil være viktigere å skyte baller i armer og, i en del tilfeller, kanskje til og med viktigere enn å skape målsjanser som jo er fotballens egentlige logikk. Den som kan «chippe» en ball presist i en arm blir kostbar på sommerens overgangsmarked. Dermed er fotballen på vei over i parodien.

Når det er sagt så er fotball mye mer enn hands, men straffespark som følge av hands à la gårsdagens tilfelle har potensial til å ødelegge enhver fotballkamp. Jeg ser konturene av en farseaktig utvikling som tillater en kynisk og taktisk utnyttelse av et i utgangspunktet horribelt regelverk, hvor tolkningen over tid bare har forverret problemet. Derfor må regelverket endres. Fotballfolket vil ikke ha dette.

Det er naturligvis også en del positivt med VAR for å få sagt det, som for eksempel at offside blir lettere å avsløre. Jeg har egentlig ikke tatt standpunkt til om jeg er for eller mot VAR, blant annet fordi det er en urimelig stor og mangefasettert diskusjon som på lik linje med diskusjonen aktualisert i denne teksten, må brytes ned i bruddstykker. Jeg er mest opptatt av kombinasjonen mellom hands og VAR, og i dette tilfellet vil jeg mene at VAR har bidratt til å forverre handsproblematikken snarere enn å bedre den. Enhver situasjon ser for eksempel mer straffbar ut i sakte film enn i reell hastighet. Ikke minst ser jeg med skepsis frem til det salige maset som vil oppstå hver eneste gang en ball berører en arm inne i straffefeltet, og ikke minst forsvarsspillere som etter beste evne forsvarer seg med armene på ryggen (den mest unaturlige posisjonen av dem alle). Det er dit vi er kommet nå.

Det er ikke å diskutere enkeltsituasjoner som har vært poenget i denne teksten. Jeg er for eksempel ikke nødvendigvis uenig i det idømte straffesparket i går, men så har jeg heller ikke forutsetninger for å si noe særlig om det. Fotballdømming er faktisk et fag og god praktisering krever nok både faglig innsikt og en god del erfaring. Jeg har ingen av delene, ei heller brorparten av de som diskuterer dette på sosiale medier. Her blir vi nødt til å stole på at dommerne utøver yrket sitt på en kurant måte. Jeg mener ikke med dette å si at dommeravgjørelser er et tåpelig utgangspunkt for diskusjon. Tvert imot er jo dommerkontroverser en av hovedgrunnene til at fotballen engasjerer både bredt og dypt. Men i konteksten for denne teksten blir dette en underordnet debatt av noe som er viktigere, nemlig den pågående skadeliggjøringen av det vakre fotballspillet.

Jeg har i denne teksten greid ut om en frustrasjon og en bekymring, begge dels knyttet til gårsdagens hands. Min bekymring er så klart viktigere enn min frustrasjon. Når det gjelder frustrasjonen så er det etter min mening mer aktuelt å diskutere fotballspillets utvikling som følge av dagens handspraktisering som sådan, enn å krangle om enkeltsituasjoner som den i går, selv om begge deler er høyst aktuelt. Denne sammensausingen av debatt som trer frem i sosiale medier er like irriterende som underholdende, og det hadde vært beleilig om sausen snart skilte seg. Det som bekymrer meg er altså blant annet at dagens regelverk impliserer at det nok vil oppstå en del situasjoner hvor sjansen for scoring er minst like stor (om ikke større) ved forsøk på å treffe en arm (med hensikt) heller enn å faktisk gå for scoring direkte i første instans. Men angrepsspillerens intensjon her blir vel (er jeg redd) like uvesentlig som i de nye handsreglene, som forfekter håndheving av en praksis hvor forsvarsspillers intensjon med å berøre ballen med armen ikke lenger spiller noen rolle. Når det blir lønnsomt å treffe motstanderens armer inne i straffefeltet, vil det utvilsomt foregå en utnyttelse av regelverket i et hittil ukjent omfang.

Da har fotballen et problem, et problem som må adresseres fra folk utenfra fordi fotballen selv (nærmere bestemt UEFA) jo nettopp er selve pådriveren for utviklingen, og dermed neppe vil innse egne avgjørelser som fotballen tar skade av. Dommeren som fattet gårsdagens omdiskuterte avgjørelse, var også mannen som stod bak den minst like omdiskuterte hands-situasjonen i Paris som gav Manchester United et straffespark som ble direkte utslagsgivende for deres avansement i en tidligere fase av turneringen. Dette forteller meg at UEFA delvis belønnet dommeren for Paris-tilfellet med å få finalen. Slik dømming er altså det UEFA vil ha.

Imens fotballen er på ville veier med tanke på dens iboende natur, kan vi forsøke å holde tungen rett i munnen når vi diskutere hands fremover. Det er antagelig til alles beste. Til alles bekymring burde være de nye handsreglene som nå trer i kraft (til høsten i de europeiske ligaene og i Norge fra neste sesong), som forfekter at dommerens vurdering av straffbar hands skal gjøres helt uavhengig av spillerens intensjon. Dette vil muligens og egentlig ganske sikkert, gi sirkusforestillingen vi nå er vitne til enda en forsterkende dimensjon.

Enn så lenge, RIP fotballen.

About author
Mads Skauge er doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø). E-post: mads.h.antonsen@nord.no
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message