Av Mads Skauge, idrettssosiolog, universitetslektor og Glimt-sympatisør, Nord universitet.
Mange har satt ord på Bodø/Glimts suksess. Ingen har gjort det bedre enn journalist- og fotballskribent-fenomenet Erik Niva, med sin karakteristiske Norrbotten-aksent og sidekicken Håkan Andreassons stockholmske cool, i Nordens største og beste fotballpodkast When We Were Kings.
De tar for seg hele historien fra klubbikonet Harald Dutte Bergs bravader på 1960- og 70-tallet, sønnene Ørjan og Runar Bergs spill og innsats for å redde klubben fra konkurs, og tredjesønn Arild Bergs talent, det kanskje største Berg-talentet av dem alle, og tragiske bortgang, til familiens Glimt-renessanse kroppsliggjort ved Patrick Berg. Fortellingen rommer også far Bjørkans fotballtilnærming, rekrutteringen av Kjetil Knutsen, mentaltrener Bjørn Mannsverks betydning og mye mer. Særlig god er delen hvor suksessen ses i lys av byens kollektive bevissthet generelt, slik Bodø omtales som den brølende byen.
Roma-bragdene sjokkerte. 6–1-nedsablingen er det mest vanvittige resultatet en nordisk klubb har oppnådd. Det var det største tapet til en av verdens mest meritterte trenere, José Mourinho, kjent for sin kyniske tilnærming i over 1000 kamper som elitetrener. Det sier mye, men ikke alt. Det var måten Glimt vant på som ga gjenklang i fotballverdenen. Bodøs utesteder hadde salgsrekord denne natten, til tross for at det var en kald torsdag i oktober. Scenene minnet om Norge–Brasil-festen på Karl Johan.
Ifølge Niva savner Glimts 2020-sesong motstykke i vestlig fotballhistorie, med en seiersmargin på 19 poeng, et poengsnitt på 2,7 og 103 mål som gir et målsnitt på 3,4 – alt på 30 kamper. Glimt slapp dessuten inn færrest mål. Alle hjemmekamper vinnes og så å si alle rekorder i norsk fotball strykes. «FK Bodø/Glimt vände helt på fotbollskartan, raderada allt vi trodde oss veta om den nordlige fotbollens begränsningar.»
Det vanskeligste er ikke å oppnå suksess, men å gjenskape den. De siste 35 årene har bare Rosenborg og Molde vunnet Eliteserien to ganger på rad. Med gull i 2022 blir Glimt den tredje klubben i norsk Eliteserie-historie med tre seriemesterskap på rad. 2020 var den beste Eliteserie-sesongen av et lag noensinne. 2021-sesongen er kanskje det mest imponerende i norsk fotballhistorie, grunnet utgangspunktet hvor de mistet den beste angrepstrioen norsk fotball har sett og hadde store skadeproblemer.
Foran 2021-sesongen ble altså ikke bare superlaget fra nord ribbet for hele angrepsrekken, men fikk også langtidsskader på arvtagerne Victor Boniface og Sondre Sørli, i tillegg til at Ola Solbakken var ute en stund. Glimt mistet 66 mål og 39 assists fra seriespillet bare i Philip Zinckernagel (som før øvrig må være den mest dominante spilleren Eliteserien har sett over én sesong), Kasper Junker og Jens Petter Hauge, i tillegg til Boniface, mannen som av flere var spådd som toppscorer i Eliteserien i 2021 og som mistet hele sesongen.
Glimt har mistet sine beste spillere i minst fire år på rad, for eksempel seriens beste spiller Håkon Evjen og Amor Layouni etter sølvet i 2019, og kaptein Martin Bjørnbak og toppscorer Kristian Fardal Opseth etter 2018-sesongen. Likevel tok Glimt steg. Før 2022-sesongen (i år) har de mistet fire landslagsspillere.
Et nytt storlag er i emning. Halvparten av de som herjet med Roma, spilte ikke mot Celtic. Glim-spillet beskrives som verdensklasse. Marius Høibråten fyller tomrommet etter navnebror Lode. Med Lode fra start, tapte ikke Glimt en seriekamp på over to år. Elias Hagen gjør Berg-rollen til sin. Runar Espejord virker å være en fullverdig Erik Botheim-erstatter. Brice Wembangomo, som fremstår som et funn og som Celtic-fans omtaler som Pelé for sine herlige dribleraid, ser ut til å ha nøyaktig den samme spisskompetansen som Fredrik Bjørkan, og om mulig enda mer av den, til tross for at han spilte i en uvant posisjon mot internasjonal motstand. Celtic-kampen var både Espejords og Wembangomos Glimt-debut, slik at de garantert kommer til å bli bedre og bedre utover i sesongen.
Supporterkulturen er også i utvikling. Moderne norsk supporterkultur hevdes startet i Bodø med grupperingen Den gule horde på 1970-tallet. Nær 2000 tilreisende støttet de gule i Roma, og nær 1000 i Glasgow. Celtic-folk omtaler bortefansen som den mest høylytte på årevis. Gule sympatisører vet å leve i nuet i disse tider, når Bodø en gang for alle settes på kartet.
Suksessen er oppsiktsvekkende i seg selv. Det som gjør den unik er måten den skjer på, både når det gjelder spillet på banen og forutsetningene utenfor. Til forskjell fra de fleste andre nyere fotballeventyr, er ikke Glimts oppsving resultat av en rik investors engasjement. Glimt hadde et av seriens laveste budsjetter når suksessen startet. Laget er bygget på spillere som ikke har slått til hos andre. I Bodø utvikles de, vinner titler og selges for titalls millioner. Glimt må være et av de beste stedene for spillerutvikling og tittelsanking i Europa akkurat nå. At Celtic Parks kapasitet overstiger Bodøs innbyggertall, er også en dimensjon ved dårlige odds for suksess. Suksessen er utelukkende et resultat av godt arbeid.
Jeg har sett alle kampene fra og med 2019. Glimt har aldri blitt dominert, ei heller i bortekampene mot Milan, Roma og nå Celtic. Glimt er ubeseiret på de siste 27 kampene. Laget tar stadig steg, selv om posisjonen i fotballhierarkiet medfører at de mister sine beste spillere hvert år. I motsetning til storhetene i Europa, får ikke Glimt tid til å utvikle relasjoner i en elver over flere sesonger. I stedet må man delvis bygge et nytt lag hvert år. Glimts suksess er slik naturstridig. Sammen med et spill som bergtar fotballfolk er det dette som gjør suksessen legendarisk.
I en global toppfotballverden som stadig fremstår mer usmakelig, gir Glimt alle mulighet til å drømme. Suksessen viser at alle kan lykkes. Tenk hvordan dette må inspirere alle fotballpønsje barn i Norge, Nordland og Bodø.
Laget er antagelig det beste i Norden og har nok vært det lenge. De er en fotballhipsterfavoritt, omtalt i de største avisene verden over. Eventyret står med gullskrift i norsk fotballhistorie. Hvor skal det ende? Det siste Nils Arne Eggen sa om Glimt før hans bortgang, var at de var et av Europas beste lag og at han trodde de kunne vinne Conference League. Celtic-triumfen gir frempek om hva som venter. Uavhengig av hvordan returkampen går, ser Glimt mye bedre ut enn på samme tid i fjor. Når de har dette nivået inne etter noen ukers trening med store utskiftninger i laget, hvor bra kan de være i Champions League-kvalifiseringen i sommer?
Dette er ikke en historie om enkeltspillere. Historien er snarere i tråd med eggensk godfotteoretiske samhandlingsprinsipp om å spille hverandre gode. Fotballdiskursen handler irriterende ofte om enkeltspilleres ferdigheter, men det er de relasjonelle ferdighetene som betyr mest. Her er Glimt eksemplariske. Spillere har kommet og gått, men spillesystemet har bestått, og kan antagelig videreutvikles.
Vår tid er nå, som det heter i TV-serien. Det gjelder nok også Glimt, men eventyret ser ikke ut til å ta slutt. Momenter er til for å gripes, og kanskje krones det med ny storstue. Dette eventyret må tas vare på for kommende generasjoner. Svein Lundestads 100-årsjubilieumsbok om Glimt fra 1916–2016 er en gullgruve for Glimt-historien. Nå trengs nye bøker og dokumentarer for å foredle et fotballeventyr uten sidestykke fra nedrykket i 2016 til i dag. Men det er neppe mulig å nå opp til When We Were Kings’ nivå.
Europa var advart, men polarekspressen suser videre med tiltakende styrke, mot alle odds. Glimt viser at fotballeventyr fremdeles er mulig, i en fotballverden hvor den økonomiske ulikheten stadig tiltar. Glimt beviser at fotballdrømmen lever. De spiller en fotball som ikke står tilbake for mange og de gjør det med dårligere forutsetninger enn motstanderne. Glimt har snudd opp ned på alt vi trudde om den moderne fotballen.
Antagelig er Glimt-suksessen de siste årene et av de største fotballeventyrene og den mest episke fotballfortellingen i vestlig historie. Suksessen, mot alle odds, beriker fotballen. De utretter fotballmirakler som fotballkommersialiseringen nasjonalt og særlig internasjonalt gjør stadig sjeldnere. Det er en seier for fotballen.
