Nylig ble jeg intervjuet av NRK i en sak om at rumpetrening trender på treningssentrene. Å trene rumpen er jo verken oppsiktsvekkende eller kritikkverdig i seg selv, den utgjør jo tross alt en vesentlig del av vår muskulatur. Det tankevekkende er at rumpetrening i tiltakende grad gjøres isolert, delvis grunnet treningssentrenes markedsføring av denne typen trening.
Og fra et markedsståsted virker det strategisk fornuftig å presentere treningssenteret sitt som et sted hvor man billedlig talt kan gi baken et oppstrammende løft, slik for eksempel et treningssenter i Bodø har ryddet plass til en «Booty Zone» (selvsagt skal avdelingen ha engelsk, intetsigende navn).
At kommersielle treningssentre dels skaper trender, dels tilpasser seg dem, og slik forsterker dem, er neppe egnet til å overraske. Da jeg for et par år siden disputerte på mitt sosiologiske doktorgradsprosjekt om ungdomsidrett, ulikhet og treningssentre i senmoderniteten, var et av hovedfunnene at det er skjedd en forskyvning i ungdoms treningsmotiver de siste drøyt ti årene: Fra sosiale motiver som fellesskap og ha det gøy, til instrumentelle beveggrunner som handler om kropp og helse – fra prestasjon til presentasjon.
Det mest utbredte treningsmotivet er å få en sunn og attraktiv kropp, mens de to vanligste frafallsgrunnene fra idrettslag er å ikke ville forplikte seg til faste treninger og at man ikke er konkurranseorientert. Til sammen peker dette i retning av en individualisert og ny ungdomsidrett, reflektert i vår individualiserte tid.
I doktoravhandlingen min argumenterer jeg blant annet for at veksten i treningssentertrening i store deler av den vestlige verden, er et uttrykk for at treningssenterbransjen langt på vei er mer i takt med tiden enn idrettslagene.
Treningssentrene er i utgangspunktet mer innrettet mot individualisert og kroppsfokusert trening, men de tilpasser seg også sin samtid mer enn den organiserte idretten er utrustet for. Når en attraktiv kropp er et så dominerende treningsmotiv for treningssenterkundene (ja, de er kunder, ikke medlemmer som i idrettens tilfelle), tilrettelegger treningssentrene mest mulig for dette – slik folks behov gjerne styrer markedet.
Det er en lur strategi. Problemet sosiologisk sett, er at kausalpilen også går motsatt vei: Når treningssentrene endrer sitt tilbud, som for eksempel innslag av disse «rumpesonene», er det nærliggende å se for seg en forsterkning av utseendemotiverte kunder. Slik ruller ballen raskere og raskere.
En rimelig antagelse er terskelen for folks utseendedreide trening snart er nådd, enten fordi slike ytre treningsmotiver gjerne ikke er spesielt varige (i hvert fall ikke i forhold til indre motivasjon), eller kanskje fordi mange erfarer at isolert trening av muskelgrupper ikke har spesielt god effekt.
Trender er nettopp trender, de representerer bølger som før eller siden trekker seg tilbake. Paradoksalt nok virker vitenskapelige treningsinnsikter å blomstre parallelt med sosiale medier og trender som rumpetrening. Snart vil mange gjennomskue at det som både gir best helseeffekt og muskelaktivering, er tunge, tradisjonelle flerleddsløft som knebøy og markløft, ikke isolert apparattrening, og i hvert fall ikke rumpemaskiner.
Det er skjedd mye på dette feltet de siste femten årene. Et stykke inn på 2000-tallet var i hvert fall norske treningssentre et stykke på vei ribbet for frivektstativer for knebøy, markløft og benkpress, dette var forbeholdt kroppsbyggere og styrkeløftere som gjerne trente på egne sentre. Fra omkring 2010 har denne typen trening blitt normalisert: Alle, eller i hvert fall de fleste, gjør det, også (og kanskje særlig) jenter.
Det er på mange måter trist å se at den instrumentelle treningen stadig blir mer instrumentell, nærmest kynisk og overfladisk. Rett nok er det mye god helse i å føle seg vel i egen kropp, men det er verken til å stikke under stolen eller skyve under teppet at kroppspress og kroppsstress har skyggesider verken individ eller samfunn er tjent med i det lange løp. Sånn sett kan man se for seg at treningssentrene omsider biter seg i halen: De risikerer å skape behov og problemer som ikke var der i utgangspunktet, og som til slutt går ut over dem selv.
Det holder nå, på en måte.
NB! I en tidligere versjon benyttet jeg begrepet ”demokratisert” om endringer i treningsformer, men som påpekt av Jan Ove Tangen i kommentarfeltet, er dette nokså misvisende i denne sammenheng, så jeg endret til ”normalisert”.
Ditt blogginnlegg «Å trene rumpa og bite seg i halen?» dukket opp i min epost i går. Tematikken du tar opp er viktig for både individ og samfunn. Men deler av begrepsbruken din er noe problematisk fra mitt ståsted som er sosiologi og statsvitenskap. Du beskriver en utvikling hvor tidligere kroppsbevegelser og kroppspraksiser (rumpetrening, vekttrening o.l.) blir omformet til et produkt (en vare) som tilbys kunder for at de skal kunne få en attraktiv kropp. Flere og flere takker ja til dette produktet – noe du hevder er et uttrykk for at denne treningen er blitt demokratisert. Jeg vil hevde at begrepsbruken din i dette tilfellet er både malplassert og feilaktig.
Som du sikker vet kommer «demokrati» fra de greske begrepene ’demos’ (som betyr «folk») og ’kratos’ (som betyr «styre, makt»). Satt sammen betyr «demokrati» et folkestyre. Begrepet må også sees i sammenheng med det samfunn som utviklet seg i Hellas for mer enn 2400 år side, hvor da «aristokratiet» lenge har vært den gjeldende styreformen (’aristos’ = «de beste», overklassen). Mer presist: «demokratisering» betyr i faglige sammenhenger «en endringsprosess hvor et politisk regime blir mer demokratisk» (SNL). Din beskrivelse av utviklingen av ungdommens treningsvaner handler om noe helt annet enn demokratisering.
Et annet begrep som kunne vært relevant å bruke på dine funn er «egalisering», dvs. å gjøre lik, utjevne forskjeller (SNL). Men selv det begrepet fanger ikke hovedessensen i din og andre forskeres analyser. Jeg ville heller brukt begrepet kommodifisert – gjøre noe til en handelsvare (NAOB) – eventuelt supplert med begrepet kommersialisert, for den endringen du beskriver. For det er nettopp dette treningssenterbransjen handler om: å skape et behov for et produkt som de selv produserer og markedsfører for å skape profitt. Enhver bransje gjør jo nettopp det – det er bransjens innebyggede logikk.
Jeg anbefaler deg å bruke litt mer tid på å sjekke begrepers etymologi, deres mest vanlig bruksmåter og deres fagspesifikke betydninger og definisjoner, når de skal brukes i faglige sammenhenger som dette. Samtidig bør alle forskere være mer bevisst på bruk av similer og metaforer (som de nevnte begrepene også kan tolkes som). Ved å anvende et bestemt begrep, en simile eller metafor, ser vi noen sider ved det fenomenet vi observerer, men gjør oss blinde for andre sider.
Du opplever kanskje dette som flisespikkeri fra en pensjonert professor. Men for én som tok ex.phil. på Blindern (UiO) midt på 1970-tallet, og hvor pensum var Arne Næss sin bok «En del elementære logiske emner», er språklig presisjon og definering blitt et ufravikelig krav i vitenskap og filosofi. Ja, mer enn det: språk er makt; begreper er ontologi; vår forståelse og våre handlinger er uomgjengelig knyttet til vår språkformidlede forståelse av verden; språkbruk har sosiale, politiske og eksistensielle konsekvenser.
My two cents!
Jan Ove Tangen
Hei Jan Ove.
Jeg er helt enig med deg, takk for god påpekning.
Har derfor endret fra ”demokratisert” til ”normalisert”.
Jeg er for så vidt også enig i at for eksempel kommodifisering er et relevant begrep, men jeg tror ikke det er nødvendig for å beskrive det jeg forsøker på her.
En dypere analyse hadde selvsagt tjent på et bredere begrepsapparat.
Takk igjen for god tilbakemelding.
Mvh
Mads