Vinn eller forsvinn når alvoret setter inn?

NRKs programserie «Vinn eller forsvinn» gir et ærlig innblikk i idrettshverdagen til 5 utøvere i overgangen fra barne- til ungdomsidretten, når alvoret setter inn. Serien gir innblikk i en rekke temaer av relevans for idrettsforskningen.

TV-serien «Vinn eller forsvinn» følger utøverne over 5 episoder. Vi blir kjent med utøverne Fia (alpint), Sivert (langrenn), Camilla (cheerleading), Tamina (håndball) og Thomas (fotball). Hver av dem møter på ulike utfordringer som nok er relativt representative for utøvere som befinner seg i overgangen mellom barne- og ungdomsidretten. Vi får bli med både på trening og konkurranse, i tillegg til at vi får et innblikk i en del av utøvernes liv utenfor idretten.

Hva kan serien fortelle oss om de gleder og sorger som virker gjennom organisert idrett i ungdoms liv, og hvilke påminnelser kan den gi idrettsvitenskapen?

Alpinisten Fia drømmer om suksess både i OL og i World Cup. I Fias tilfelle får kosthold stor oppmerksomhet. Fia elsker sjokolade, noe som ikke faller spesielt godt i smak hos moren som er svært kostholdsbevisst. Moren forteller at Fia har anlegg for å legge på seg noe og at foreldrene synes det er viktig at hun spiser sunt med tanke på at hun skal prestere i idretten. Treneren ser Fia som et naturlig bevegelsestalent med en iboende følelse med underlaget. Treneren anvender altså et nokså tungt statisk talentbegrep. Selv om treneren ser Fia som et naturtalent er hun ikke den ivrigste på trening. Han later til å være såkalt ytre motivert, i hvert fall til en viss grad. Vi blir vi vitne til at foreldrene en rekke ganger må mase på Fia for å få henne til å gjøre egentrening. Treneren oppfatter henne også som noe lat. For å få Fia til å gjøre egentrening frister foreldrene med ny Iphone dersom hun klarer å gjennomføre en del bestemte fysiske øvelser.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan store utgifter og foreldrenes skikunnskaper kan virke ekskluderende for en del barn og unge i langrennssporten. Det samme gjelder også, og kanskje særlig, for alpint. Hele slekten til Fia har kjørt alpint aktivt, noen sågar på elitenivå. Denne feltspesifikke «alpintkapitalen» i familien, som at foreldrene har kunnskap om idretten og hva som kreves for å bli god, kan være en avgjørende faktor for Fias fremtidige suksess i alpinbakken.

Foreldrene til Fia snakker om at det er dyrt å drive alpint. Det er særlig de mange turene som koster, sier de. Fly, hotell, heiskort o.l. for en hel familie koster fort en del penger. Men Fia kommer fra en ressurssterk familie, og foreldrene er langt på vei selv med på å bidra til kostnadsgaloppen. Fia får for eksempel det meste hun vil ha av dyrt utstyr. Et klipp viser at hun tar med bestemor på shopping. Det ender opp med ny konkurransehjelm og briller til en sum av over 4300 kroner.

Foreldrene beregner at de bruker over 100 000 kroner årlig på Fias alpint-trening. Hittil i sesongen har det vært fem utenlandssamlinger i mellom-Europa. Fia er den eneste i treningsgruppen som har vært med på alle samlingene. Denne gangen er det samling i Sölden i Østerrike. I tillegg til utenlandsreiser er det masse reising rundt om i Norge i forbindelse med konkurranser, treningsleirer, rennskoler etc. Utgiftene baller på seg.

Foreldrene til Fia synes det er viktig å samle familien rundt alpint-sporten. De forteller at alpint er blant de viktigste tingene familien har felles og som binder dem sammen. Lignende historier fortalte Kari Stefansen (NOVA) om basert på hennes forskning om idrettsforeldre på Ungdata-konferansen 2018: idrett er på mange måter blitt et familieprosjekt fordi deltakelse ofte forutsetter stor grad av foreldreoppfølging og tilrettelegging.

Langrennsløper Sivert har ambisjoner om å bli verdensmester. Sivert er svært ivrig og fremstår som et av mange talenter i Konneruds skigruppe. I Siverts tilfelle spiller både foreldre og trener en bremsende rolle for treningsmengde og intensitet, snarere enn som pådrivere. Det er nok viktig at Sivert har personer rundt seg som kjenner han godt og som vet å bremse treningen til rett tid, slik at man unngår overtrening – noe Sivert har tendert til en rekke ganger ved å trekke strikken vel langt, nok lenger enn det som er til hans eget beste. Hans hyppige sykdomstilfeller indikerer det.

Sivert ønsker å trene så mye som mulig, helst flere økter hver dag. Det er minst ett skirenn hver helg i sesong. Han legger også inn «hemmelige» treningsøkter som foreldrene ikke får vite om. Slike perspektiver minner meg om en studie av Nils Petter Aspvik og Stig Arve Sæther (NTNU), som konkluderte med at en rekke idrettsungdommer (riktignok innenfor fotball) trente for mye og stod i fare for belastningsskader. Foreldre og trenere får således viktige roller som “bremsere”.

Siverts trener oppfordrer til allsidig trening, ikke bare på ski, noe som er i tråd med anbefalingene fra idrettsvitenskapen (jf. Côté og hans medarbeidere sin utviklingsmodell for idrettsdeltakelse, Developmental Model of Sport Participation (DMSP)).

Camilla legger ned masse tid og krefter på å komme med på elitelaget NCR Tigers i cheerleading. Både hun og flere av de andre på laget er ofte nervøse før konkurranse, de føler på press og stress. På den andre siden er idrettsgleden enorm både blant utøvere og trenere når laget lykkes.

På laget til Camilla virker trenerne å betrakte foreldrene som et problem, slik Stefansen også fortale om på Ungdatakonferansen. Foreldrene blir stengt ute fra treningene fordi trenerne fryktet at det skaper for mye kaos om de er til stede. «Utestengelsen» fra treninger virker å føre til at foreldrene i stedet søker hyppig kontakt med trenerne via mail, SMS og telefonsamtaler, noe trenerne oppfatter som svært slitsomt. Trenerne er nære ved å trekke seg som følge av dette.

Det skal være uttakstrening for juniorlaget som er regjerende europamestere, og Camilla forteller at det betyr utrolig mye for henne å komme med på laget. Senere skal laget til European Open i Paris for å konkurrere. Før den tid skal elitetroppen tynnes ytterligere og Camilla er spent. Det er hjerteskjærende når jentene som ikke kommer med gråter og tusler skuffet hjem. Flere av jentene opplever å bli stresset av seleksjonssystemet og sier de jo aller helst egentlig bare vil være med sine venner og fortsette på allroundlaget som før.

I tilknytning til dette tenker jeg på en forelesning av Tomas Peterson (Malmö universitet), hvor han la vekt på utgangspunktet for seleksjonssystemene i barne- og ungdomsidretten. Ifølge Peterson skjer ofte selekteringen ikke på barnas premisser, mens på de voksnes. Det er ofte ikke de unge selv som ønsker å bli kategorisert og rangert, det er noe vi voksne legger på dem. Slike seleksjonspraksiser er nok utbredt i idretten, men kan sies å stride med bestemmelser og retningslinjer for barneidrett.

I serien møter vi også fotballspilleren Thomas som befinner seg midt i overgangen fra barne- til ungdomsfotball, fra 7’er til 11’er, kjennetegnet av flere treninger, og flere og mer alvorstyngede kamper. Thomas er tydelig nervøs før en del av kampene. Han skal snart få vite om han kommer med på første, andre eller tredjelaget. Thomas gruer seg til plukkingen fordi han med denne kommer til å miste sitt vennemiljø fra laget han har spilt på helt siden førsteklasse. Han mener vennegjengen aldri vil bli som før etter selekteringen. Selv om han fortsatt ser vennene på skolen, blir det annerledes når de ikke trener sammen flere ganger i uken, tror han.

Treneren til Oppsal fotball innrømmer at det går prestisje blant trenerne i å mønstre det beste laget til en talentturnering på Hamar, som best kan beskrives som et uoffisielt NM for 12-åringer blant lag som er toppet for anledningen. Treneren gjør det klart at bare en tredjedel av laget får være med til Hamar, og at det vil tildeles spilletid etter ferdighetsnivå.

Dette fører meg tilbake til nevnte Peterson. Et interessant poeng Peterson gjorde og som jeg har merket meg siden, var følgende: Det er ingen kunst å sette sammen de beste spillerne til en turnering man ønsker gode resultater i. Trenere som gjør dette har imidlertid illustrert at de gjør alt feil. Tidlig topping i ung alder har vist seg vanskelig å begrunne empirisk. Ikke bare plukker man spillere etter fysisk modning heller enn potensial (Relative Age Effect), man utsetter også utøverne for en helt unødvendig belastning som i mange tilfeller vil medføre at mange slutter.

Etter Hamar-turneringen så er det overgangen til 11’er-fotball som gjelder for Thomas. Det betyr atter selektering, rangering, plukking og oppsplitting av vennskap og sosiale bånd. Thomas blir skadet i kneet under en kamp og blir ute i flere måneder fordi han må gjennom en operasjon. Det gunstige i situasjonen er at han etter skaden blir degradert til andrelaget, hvor han gjenforenes med flere av lagkameratene fra hans tidligere lag i barnefotballen.

I «Vinn eller forsvinn» møter vi også en representant for en underrepresentert gruppe i barne- og ungdomsidretten, nemlig innvandrerjenter med ikke-vestlig bakgrunn – i dette tilfellet håndballspilleren Tamina. Hun har akkurat begynt på håndballaget til Vestli og ligger derfor noe bak de andre jentene rent ferdighetsmessig. Det er ikke lett å ta igjen de andre, selv om hun prøver hardt. Nedturene er mange, men de få oppturene hun opplever holder henne gående. Seriens beskrivelse av dette ligner på det Trygve Beyer Broch (INN) fortalte om på Ungdatakonferansen. Beyer Broch hadde gjennom deltakende observasjon observert et jente-håndballag i 13-årsalderen over en sesong.

Særlig interessant er hvordan Taminas foreldre oppfatter idretten. Moren er for eksempel opptatt av at håndballen ikke må gå ut over skoleprestasjonene. At idrett og skole kan stå i et motsetningsforhold hva gjelder ungdoms tidsbruk og engasjement, og at dette særlig er tilfelle for innvandrerungdom, skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg.

Innvandrerforeldre bidrar i gjennomsnitt i mindre grad enn majoritetsforeldre med frivillig foreldreinnsats i idrettslag. Taminas far forteller at dugnad er helt fremmed for hans kultur, men at han ser mange gunstige sider ved slik aktivitet, ikke minst at foreldrene blir bedre kjent med hverandre, noe som har et integrerende potensial. Han stiller seg derfor positiv til idrettslagets dugnadsaktivitet og stiller således gledelig opp. Den organiserte idretten er den organisasjonen som samler flest til frivillig arbeid og med størst foreldrefrivillighet. Dette viser hvilken posisjon idretten har som sosial møteplass for unge og for dugnadsaktive og ivrige foreldre.

Dessverre skal det vise seg at Vestli håndball J19 blir oppløst fordi spillerne har ulike ambisjoner. Tamina slutter med håndball og hennes familie mister derigjennom kontakten med idrettslaget. Tamina selv beholder kontakten med en del av lagvenninnene gjennom skolen.

Oppsummert vil jeg hevde at serien «Vinn eller forsvinn» på en innsiktsfull og usminket måte gir en viktig påminnelse på hva idrett kan bety i barn og unges liv, og hvilke falsetter, høyder og bølgedaler som idrettsdeltakelsen i mange tilfeller bringer med seg.

Idrettsvitenskapen må aldri glemme den virkeligheten som møter de unge ute i idrettslagene, en hverdag hvor drømmer blir til og kanskje knust, hvor vennskap knyttes og hvor idrettsgleden (i hvert fall i mange tilfeller) virker.

About author
Mads Skauge er doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø).
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message