Hvorfor lyktes ikke Drillo like godt i sin andre periode som landslagssjef? Resultatene var ikke dårlige. De to første årene var på nivå med 90-årene; 13 seire, to uavgjorte og fire tap. Kvalifiseringskampene var like imponerende; fem seire, to uavgjorte og bare ett tap.
Drillo overtok knapt midtveis i kvalifiseringen til VM i Sør-Afrika, og starten under Åge Hareide hadde vært såpass dårlig at selv om vi luktet på en playoff-plass, var det ingen stor skuffelse når det mislyktes.
Kvalifiseringen til EURO2012 startet med tre strake seiere høsten 2010, inkludert 1-0 over Portugal på Ullevaal. Men i 2011 begynte det å butte i mot. Norge klarte uavgjort hjemme mot Danmark etter å ha utlignet rett før slutt, men man satt med en følelse av at danskene var bedre. Borte mot Portugal forsvarte Norge seg meget godt og kunne fort fått med seg ett poeng, slik man kan tenke seg at de hadde klart i storhetstiden, men de tapte 1-0. Det ga også grunn til bekymring at vi først rett før slutt lyktes i å score hjemme mot Island.
6. september tapte Norge 2-0 mot Danmark i København, i en kamp hvor danskene stort sett hadde full kontroll. Det var lite igjen av den magien som hadde kjennetegnet Norge i 90-årene, som i lange perioder gjorde laget ugjennomtrengelig, samtidig som tiden alltid hadde arbeidet for Norge: Svært ofte hadde Norge fått bedre kontroll på kampen etter hvert som tiden gikk. I Danmark var kampen tapt allerede etter første omgang, og det var fullt fortjent.
I den siste VM-kvalifiseringen lyktes ikke Norge i å kvalifisere seg til tross for meget heldig trekning, og Drillo måtte gå da to kamper gjensto. Avgjørelsen om å avsette Drillo var kontroversiell og neppe velvalgt, men samlet sett for hele perioden er konklusjonen likevel at han ikke maktet å løfte laget i forhold til det Norge hadde prestert under Hareide: Laget lå og vaket rundt eller like under playoff-spill, og lyktes aldri i å kvalifisere seg.
Men hvorfor endte det slik? Fotballen har utviklet seg voldsomt siden 90-årene. I første halvdel av 90-årene hadde Norge for eksempel et oppsiktsvekkende høyt antall spillere i Premier League. Hvorfor lyktes så mange såpass godt den gangen, og hva har skjedd siden? Og hvorfor framsto landslaget i Drillos siste periode som mindre særpreget? Jeg skal peke på noen faktorer som jeg tror har hatt betydning.
1. Blant de tingene som ofte ble trukket fram både av engelske managere og medier da norske spillere strømmet dit i første halvdel av 90-årene, var norske spilleres profesjonalitet. Vel var ferdighetsnivået ofte ikke stort mer enn gjennomsnittlig, men nordmenn scoret høyt på innstilling og holdninger, selv om mange av dem nok også ble påvirket av den festkulturen som fortsatt preget mange klubber. Norske spillere holdt et anstendig nivå, hadde en fornuftig pris og var pålitelig arbeidskraft.
Etter hvert ble engelsk klubbfotball også stadig mer profesjonell. Treningsmetodene fikk en klarere forankring i kunnskap, og spillernes alkoholforbruk ble nok også redusert. Norske spillere mistet et mulig fortrinn. Plutselig var de ikke mer profesjonelle, bare nokså gjennomsnittlige, og på et stadig åpnere verdensmarked for spillere begynte å klubbene å se stadig oftere til Afrika. For en menig seer så det ut som om særlig den økte internasjonale profesjonaliteten indirekte ble synlig på banen også: Mens norske lag som nevnt ofte hadde hatt en tendens til å slite i starten av mange kamper, men ta mer og mer over og gjerne få kontroll på kampen etter hvert, har det de siste årene sett ut som de norske spillerne – ofte med en nokså kraftødende stil – har gått tomme først.
2. Delvis som følge av det første, hadde Norge i 90-årene mange internasjonale profiler. I den første fasen var spillere som Rune Bratseth og Erik Thorstvedt i verdensklasse eller rett under. I andre halvdel av 90-årene manglet vi kanskje spillere på det absolutte toppnivået, men til gjengjeld var vi bedre forspent offensivt og stammen i laget spilte mer eller mindre fast i sterke, til dels meget sterke, klubber. De hadde også erfaring med å vinne. De siste ti årene har Norge nesten ingen slike profiler igjen. Brede Hangeland har lenge vært ansett som krumtappen i laget, han spiller i middelmådige Fulham. John Arne Riise spile fast i Liverpool, men har siden hatt en nedadgående kurve (og har dessuten gitt seg på landslaget). Mange av de største talentene har hatt nokså mislykkede utenlandsopphold. Det er også en bekymringsverdig tendens at spillere som lover svært godt i 19-20-årsalderen, stort sett stagnerer. Framgangen stopper, mange er svakere spillere som 25-åringer enn de var fem år før, enten de drar utenlands eller blir værende i norsk fotball. Man må spørre seg hva som hindrer disse i å ta det siste steget opp i toppen. Har de hatt for gode betingelser under den økonomiske boomen i norsk fotball etter 2005?
3. Laget spilte – i hvert fall for en menig seers blikk – mindre tydelig enn før. Eller kanskje spilte Norge omtrent som før, men særpreget var mindre fordi motstanderne dels hadde tilpasset seg stilen, dels hadde tatt i bruk noen av de samme virkemidlene selv. Det blir stadig vanskeligere å vinne ballen høyt i banen, for motstanderne tar sine forholdsregler og har dessuten bedre ferdigheter. Norge har stort sett spilt færre langpasninger enn før og således lignet mer på et gjennomsnittlig fotballag, selv om stram soneorganisering og at ballen skal raskt framover har ligget fast. Allerede da han avsluttet sin første periode i 1998, sa Drillo at motstanden mot stilen hans var økende, og at en av utfordringene var at spillerne var påvirket av helt andre tanker i klubbene sine. I hvilken grad kan Norges spillestil i den siste perioden tolkes som et kompromiss mellom Drillos prinsipper og den stilen det i praksis var mulig å få spillerne til å gjennomføre?
4. Det siste poenget er naturligvis knyttet til om stilen i seg selv har utspilt sin rolle, selv om de underliggende prinsippene kunne ligge fast. Norge spiller ikke lenger bedre soneforsvar enn alle andre. Effekten av en framoverorientert fotball ser ut til å være mindre enn før. Var Norge i 90-årene mer avhengig av en hodespiller som Jostein Flo, og et venstrebein som Stig Inge Bjørnebyes, enn mange kanskje tenkte over? Et lag som i utgangspunktet er underlegent, må gjøre noe annerledes for å ha sjansen til å hevde seg. Kanskje må man tenke gjennom på nytt hvilke veier som er farbare i så måte, med utgangspunkt i det datamaterialet om spillestil som er tilgjengelig.
Fotballforbundet har ansatt Per Høgmo som ny landslagssjef. Med hensyn til spillestil har Høgmo hatt mye til felles med Drillo, men ikke helt ulikt det Åge Hareide gjorde i 2003 har han til en viss grad signalisert en kursendring, skjønt det foreløpig er noe uklart hva denne består i. Det er naturligvis ikke godt å vite hva slags overlegninger som ble gjort i forbundet i forbindelse med ansettelsen, men det er grunn til å spørre om en trener fra utlandet ble vurdert, og om Norge burde satset på mer internasjonale impulser.
I hvert fall var kampen i Idrætsparken i september 2011 et tegn på at Norge over tid hadde mistet veldig mange av de egenskapene som hadde gjort oss til en vanskelig motstander. Drillo-magien hadde tatt slutt, og en bemerkelsesverdig æra var til ende.
