Bodø/Glimt: mulige suksessgrunner

0
52

Det er vanskelig å identifisere Glimts suksessoppskrift uten å ha inngående kjennskap til hva de faktisk gjør og ikke gjør, men sett utenfra er det likevel fristende å lansere noen, blant mange, mulige hypoteser, noe jeg også har gjort tidligere. Antagelig er Glimt-suksessen en «perfekt storm» av godt arbeid og tilfeldige omstendigheter, som for eksempel:

  1. Oppbygning i førstedivisjon. Knutsen og laget fikk bygge seg opp i førstedivisjon i 2017, hvor unge talenter fikk sjansen og gikk under radaren til for eksempel sportspressen;
  2. Tillit fra styret. Styret viste tillit til prosjektet da Knutsen fikk ny kontrakt når det buttet i 2018 og flere, både supportere og sportskommentatorer, ville ha han fjernet;
  3. Rolige omgivelser. Hadde Glimts suksess skjedd i for eksempel Oslo, Bergen, Lillestrøm, Stavanger eller Fredrikstad, hadde folk gått bananas. I Bodø er det avmålt applaus, som også speiles i beskjedne tilskuertall: Glimt må ha rekord i avstand mellom sportslig nivå og publikumsoppslutning, noe jeg tror klimaet må ta mye av skylden for. Fotball på Aspmyra er bokstavelig talt en «frisk» opplevelse. Som innflytter har jeg merket at det ligger en slags beina-planta-på-jorda-holdning i den nord-norske folkesjela. Kanskje har det å gjøre med at mange, særlig av den eldre garde, etter årevis med skuffelser har kroppsliggjort en innstilling om at Glimt ofte feiler. Enhver fotballsupporter vet at fotball som regel er mer lidelse enn lidenskap, fordi spenningen er så stor, men dette er tilsynelatende et nytt Glimt og det mest imponerende norsk fotball noensinne har sett (ja, det overgår selv Rosenborgs bravader på 1990-tallet, både fordi spillet er så fantastisk og fordi forutsetningene er dårligere).

Som faggruppeleder i idrett ved Nord og snart Bodøs første «fotballdoktor», kollega Line Danielsen sa under Glimt-hyllesten på seiersfesten i fjor, har Glimt satt Bodø og Nord-Norge på kartet. I år har de forsterket dette stempelet, noe en Glimt-supporter uttrykte på en legendarisk måte på TV før Roma–Glimt. Den jordnære atmosfæren både i klubben og i byen, hjelper klubben å jobbe videre på de samme prinsippene som har satt de i posisjon så langt. Her tas ikke vann over hodet, men det bygges stein på stein, og man ser sjelden lenger frem enn til neste kamp;

4. En pedagogisk tilnærming. Flere i Glimts sportslige apparat er lærerutdannet, blant annet Knutsen, Bjørkan, Kalvenes og Hauge. Det var for eksempel også Eggen og Drillo, og landslagssjef Solbakken. Det hjelper ikke med kunnskap om man ikke kan formidle den på en enkel og klar måte. Antagelig bygger trenerteamet, implisitt eller eksplisitt, på sosiokulturelle læringsprinsipper og troen på at læring skjer i en sosial kontekst. Knutsen snakker i hvert fall like ofte om læringsmiljøet og gruppedynamikken som laget.

Den pedagogiske utfordringen innenfor Vygotskij-ånden i dette paradigmet, ligger i å utnytte utviklingssonene til spillerne gjennom arbeid sammen med andre som innehar et høyere nivå. Derfor er erfarne kvalitetsspillere som Moe, Lode, Pellegrino og Saltnes viktige rollemodeller og premissleverandører som løfter de andre spillerne til et nivå de neppe ville nådd på egen hånd. Ut fra de treningene jeg har bivånet, virker nettopp disse spillerne (og noen av de litt yngre, som for eksempel Berg) å være tildelt, eller ta, en lederrolle;

5. Fra resultat til prestasjon. Glimt-leiren påpeker stadig sin opptatthet av prestasjon fremfor resultat, fordi gode prestasjoner over tid leder til gode resultater. Det høres banalt ut, og er ikke akkurat revolusjonerende tankegods. Likevel har et slikt skifte en del praktiske implikasjoner på banen, som nok kan utgjøre en forskjell. Dette kan gjøre seg gjeldende for eksempel når man tar ledelsen. Det kan da fort snike seg inn en tanke i bakhodet om å forsvare ledelsen snarere enn å fortsette i samme spor. Glimt forsvarer nesten aldri en ledelse – de virket dog paralyserte i siste hjemmekamp mot Brann, hvor de utilgivelig nok lar en umarkert motspiller skyte ballen i mål fra seks meter etter et hjørnespark når de var et halvt minutt fra seriegullet – og går alltid for et mål til.

Dette er Eggens godfotteori i praksis: postulatet sier at man skal gjøre det man er god på så ofte som mulig fordi det er selvforsterkende, og minst mulig av det man er dårlig på. Det gjelder å spille på lagets styrker. Det samme gjelder når Glimt kommer under. I stedet for å prøve andre taktikker, fortsetter de i samme spor med «Glimt-fotball», og forsøker å «male» motstanderen i senk. Glimt har ikke noen plan B, men satser alt på plan A. Dermed blir de også gode på plan A, og de har knapt hatt bruk for noen plan B;

6. Spillerlogistikk. Glimt har en tydeligere spillestil enn noen andre i Norden. Med Glimt vet man hva man får både med tanke på startoppstilling, formasjon og spillestil, i motsetning til for eksempel Rosenborg som bytter alt dette nærmest fra kamp til kamp for å tilpasse seg motstanderen heller enn å spille på egne styrker, på tross av at de visstnok har styrevedtak på å spille 4-3-3 og «offensiv fotball» (hva nå det innebærer). Når stort sett de samme elleve spiller hver kamp, bygges relasjoner. Fotball er et relasjonelt spill. Det er ikke de individuelle ferdighetene som er mest avgjørende; det er de relasjonelle kvalitetene spillerne mellom. (Derfor er enhver individuell kåring i et lagspill som fotball i prinsippet meningsløs, selv om mediene til stadighet forsøker å fortelle oss noe annet). Med en tydelig spillestil med spesifikke kravspesifikasjoner til den enkelte rolle, forenkles spillerlogistikken fordi man vet hva man ser etter. Glimt ser etter rollespillere med en konkret rollebeskrivelse, og da spiller det ingen rolle om de hentes fra for eksempel benken til Aalesund, som i Fets tilfelle, eller «fryseboksen» i Rosenborg, som gjaldt Botheim. Glimt henter ikke stjernespillere; de blir stjernespillere i Glimt;

7. Klubbutvikling. I Glimt har det foregått en moderat og fornuftig satsing med vekt på flere dimensjoner samtidig: akademiet og NTG-samarbeid, opprustning av det medisinske apparatet, mental trening (dette virker å være Bjørn Mannsverk verk; et viktig bidrag til suksesshistorien fordi fotball spilles både med innsiden av hodet og med beina, og altfor mange ser bort fra det førstnevnte) etc. Glimt er best på det som er gratis, nemlig toppidrettskultur. Også utover det rent sportslige tar klubben prisverdige grep som gir anerkjennelse i lokalmiljøet, slik for eksempel bærekraftsprogrammet «Action Now», storstilte stadionplaner og esport-satsingen har en lokal forankring som engasjerer og fascinerer.

Det hersker liten tvil om at Glimt er en avgjørende faktor for å bygge stolthet i Bodø og Nordland, og at klubbens suksess bidrar til å styrke bodøværingers og nordlendingers identitet. Sjelden har Glimts rolle som felles identitetsbærer og premissleverandør av nordnorsk stolthet vært tydeligere enn nå.

Glimts prestasjoner spiller også inn på det den amerikanske statsviteren Robert Putnam kaller samfunnets sosiale kapital: Det «sosiale limet» som binder folk sammen og gjør at folk omgås, og sideeffektene av slik interaksjon. Dette dreier seg for eksempel om at folk kjenner hverandre og/eller stoler på hverandre, ikke minst på tvers av sosiale kategorier som klasse og etnisitet. Glimts prestasjoner gir i hvert fall alle fotball-likesinnede i nord noe å snakke om rett og slett, slik Glimt nok har vært mang et kaffeslabberas’ og lunsjprats sentrale omdreiningspunkt de siste årene. Uten Glimt hadde jeg hatt et omtrent ikke-eksisterende Bodø-nettverk utover jobb og familie. Glimt forener og engasjerer.

8. Knutsens genialitet. Knutsen er trolig den beste klubbtreneren i Norge post Eggen, og han er ennå ung i trenerøyemed. Lenge var han ryktet til Rosenborg fra og med 2022-sesongen, men «Knutsens nei» representerer et maktskifte i norsk fotball: Det er ikke lenger noen automatikk i at Rosenborg kan hente verken Glimts spillere (som de forgjeves forsøkte med Zinckernagel i fjor) eller trenere (Knutsen i år). Det er uansett bare for Glimt-supportere å håpe at Glimt-suksessen ikke bare er Knutsen og assistent Kalvenes’ verk (for Knutsen vil ikke være i Bodø for alltid), men at fundamentet er forankret på flere plan i klubben. Derfor var det ekstra bekymringsfullt fra et Glimt-perspektiv når far Bjørkan ble ryktet til Start, noe han heldigvis takket nei til, all den tid han er en kontinuitetsbærer, antagelig den fremste, i den sportslige avdelingen.

På et aller annet tidspunkt er ikke lenger Knutsen Glimts, og Glimt-sympatisørene må, i motsetning til Rosenborgs – som sikkert vil sikle etter Knutsens tjenester i årevis – håpe at eventyret i nord varer litt til. Det er gode grunner til å tro på det, for alt er ikke fullført i Knutsens Glimt-prosjekt. De neste naturlige stegene er cupgull (noe de ikke fikk muligheten til i 2020-sesongen grunnet pandemien), Europa League og Champions League, kanskje også på ny storstue. Det er ikke alltid at gresset er grønnere på den andre siden. Knutsen vet ikke hva han får om han forlater Glimt, men han vet hva han har, og det er ikke så rent lite.

Glimts suksess er uansett ikke et blaff à la Vålerenga i 2005, Rosenborg i 2006, Brann i 2007, Stabæk i 2008 og Strømsgodset i 2013, som alle vant seriemesterskapet ett år hver seg. Glimt har hatt tre kanonsesonger på rad, og ser ut til å bli bedre og bedre. De siste 35 årene har bare Rosenborg og Molde vunnet Eliteserien to ganger på rad. Nå har også «lille» Glimt gjort det, på en måte norsk fotball aldri har sett maken til.

Det er foreløpig lite som gir grunn til å tro at det skal stoppe nå. Glimts oppsving representerer også et maktskifte i norsk fotball. Glimt er blitt en maktfaktor og en storklubb å regne med. Brukes de inntjente pengene fornuftig i det videre arbeidet, vil klubben kunne ta nye steg.

Den enes brød er gjerne den andres død, også i fotball. Rosenborg, den historisk største klubben i Norge, leverer sin svakeste sesong på 13 år, og det med en av landets største trenere bak Drillo og Eggen (og etter hvert Knutsen), Hareide – som har tatt seriegull i Norge, Sverige og Danmark, cupgull i Norge (to ganger) og Sverige, og tatt Malmö til Champions League og Danmark til VM. Rosenborg har dessuten hentet et halvt lag med spillere, blant dem flere meriterte kulthelter. Ingebrigtsen fikk sparken i 2018 etter å ha tatt «the double» (serie- og cupmesterskap) to år på rad. Styret så «manglende utvikling» og skulle maksimere klubbens potensial. Det har kun vært negativ utvikling siden, og det eneste som er maksimert er supporternes vrede. Hareide trer av med dette.

”The Times They Are a-Changin'”, skriver Dylan. Glimt har vært gjennom en transformasjon uten sidestykke i norsk fotball. Mens Glimt fremstår som et mønsterbruk, gjør Rosenborg det motsatte. Glimt er ikke lenger Rosenborgs «lillebror» og «farmerklubb». I stedet er Glimt blitt læremestre i 4-3-3 og åpenhet. Glimt har det storbylagene mangler: kontinuitet og kompetanse, samt en trener med svennebrev i trenerfaget. Det er nye tider i norsk fotball.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here