Hvordan man skal håndtere alkoholens fristelser har vært et viktig politisk spørsmål i Norge i godt over hundre år. Det har splittet partier og bidratt til etableringen av nye. Saken har hatt både sosialpolitiske, helsepolitiske, handelspolitiske og moralske dimensjoner. Selv om politikken er noe liberalisert de siste 30-40 årene, er avgiftene fortsatt høye og omsetningen ganske strengt regulert. Det er liten tvil om at reguleringsregimet har bidratt til å begrense konsumet, med de positive konsekvenser det har hatt for befolkningens helse (om ikke nødvendigvis dens subjektive følelse av velvære, ville kanskje noen legge til). Forskningen slår uomtvistelig fast at totalkonsumet henger nøye sammen med tilgjengelighet og pris.
I idrett har holdningen til alkohol, i hvert fall offisielt, vært ekstra restriktiv. Dette henger dels sammen med at idrett og alkohol ikke hører sammen av åpenbare årsaker; toppidrettsutøvere bør være nokså nær avholdende. Dels henger det også sammen med at idretten i Norge siden 60-årene i stor grad har vært orientert mot barn og ungdom, og at idretten i festtaler omtales som en viktig bidragsyter når det gjelder å holde ungdom unna rusbelastede miljøer.
Realiteten er nok noe annerledes. Mye tyder på at ungdom som er aktive i idrett drikker mer enn gjennomsnittsungdommen. Dette skyldes nok ikke at de drikker alkohol i idrettsammenheng, selv om det er en del i hvert fall i min generasjon som fikk noen av sine første møter med alkohol på tur med idrettsklubben. Snarere skyldes idrettsungdommens alkoholforbruk at ungdom som liker å delta i organiserte aktiviteter, for eksempel idrett, også er aktive i andre organisasjoner, hvor de oftere eksponeres for alkohol.
At alkohol ikke er det vi forbinder med idrettsutøvelse, er imidlertid ikke til hinder for at alkohol, enten man liker det eller ikke, er en naturlig del av opplevelsen for mange som ser på. Noen øl før og kanskje også etter kampen er en selvsagt del av fotballritualet for svært mange tilskuere, også i Norge. Det samme er naturligvis tilfelle på de utallige pubene som viser fotball og annen idrett. I vinter har jeg sett skiskyting fra tribuneplass både i Tyskland og Tsjekkia, hvor et utall kiosker på stadion tilbyr øl, vin og brennevin, innimellom pølser og annet snadder. Til tross for dette støter man på få som er åpenbart beruset (og det store flertall blant dem som er det, er nordmenn). Stemningen er jovial, festlig og ikke minst kameratslig. Og tyskere, tsjekkere og russere er ikke der primært for å drikke. Det store flertall følger svært godt med på konkurransene og dokumenterer store kunnskaper. Men alkohol inngår som en integrert del av den idrettslige folkefesten verdenscupen i skiskyting er. Jeg er usikker på hvor mye opplevelsen deres hadde blitt forringet uten alkohol. Antakelig fremstår spørsmålet som absurd, selv om tyskere som besøker verdenscupen i skiskyting i Holmenkollen har fått sjansen til å prøve det ut. Jeg må innrømme at det var litt snodig å komme til Holmenkollen, og gå over fra Jägermeister og Glühwein på tribunen, til kaffe og vafler. Ikke negativt eller tåpelig, bare snodig.
Men noe er på gang også i Norge. I år blir det satt opp et øltelt på lørdagen under verdenscupen i langrenn i Holmenkollen. En ishockeyklubb har servert alkohol denne sesongen, og enkelte fotballklubber har også med jevne mellomrom følere ute. Idrettsforbundet stiller seg jevnt over negative.
En fotballklubb vet utmerket godt at en god del tilskuere drikker to-tre øl før kampen på en nærliggende pub. Da er det naturligvis fristende å spørre seg om ikke disse inntektene kunne tilfalle klubben i stedet, om man fikk lov til å servere øl et par timer før kampen. Det kunne dessuten trekke folk til stadion tidligere, noe som ville øke verdien av sponsorenes budskap. Mange tror også alkoholsalg vil øke antall tilskuere, ettersom det – i hvert fall for fotballens del – er blitt mulig å se alt på TV, og der er det jo ingen som legger seg opp i hvilke forfriskninger man velger å innta.
Til sist virker det norske argumentet om likhet sterkt: Hvis det serveres vin til rekesmørbrødene på VIP-tribunen, hvorfor skal ikke den jevne tilskuer få drikke alkohol?
De viktigste argumentene mot alkoholservering er innbakt i det jeg skrev over: For det første ser de fleste det som en viktig ambisjon å opprettholde arenaer i samfunnslivet som ikke kan forbindes med alkohol. Dette argumentet må tillegges betydelig vekt i et samfunn hvor det er en offisiell målsetting å redusere alkoholforbruket, og hvor alkohol sniker seg inn som en naturlig ingrediens, eller kanskje man skulle si som sosialt lim, i stadig flere sammenhenger. For det andre, og i forlengelsen av dette, finner mange det naturlig at nettopp idretten bør være en slik sone, dels fordi barn og ungdom er så involvert, dels fordi idrettsutøvelse vanskelig lar seg kombinere med alkohol.
Men som nevnt: Å delta i idrett som utøver og tilskuer er to veldig forskjellige ting. At de som utøver idrett, eller som er involvert i idretten som trenere eller ledere for barn og ungdom, bør holde seg unna alkohol i idrettssammenheng, er ikke i seg selv noe godt argument for at publikum ikke skal få kjøpt alkohol på stadion. Tilhengerne viser også til at det uansett ikke vil bli adgang til å nyte alkohol på selve tribunen (selv om det også er vanlig i flere idretter i mange land).
Om man skal driste seg til å spå hvordan dette vil gå, vil jeg tippe at alkohol på stadion om ti år er nokså vanlig der infrastrukturen ligger til rette for det. De viktigste argumentene vil være kommersielle: En fotball- eller ishockeyklubb vil søke å tilegne seg en størst mulig andel av de pengene tilskuerne bruker på en kampdag, inkludert timene før og etter kampen .
På den annen side tviler jeg på at alkohol er noen løsning på spørsmålet om hvordan man skal få folk opp fra TV-stolen og inn på tribunen. Her tror jeg et tilbud som for eksempel gratis wi-fi er langt viktigere. At alkohol, slik som i skiskyting, er en integrert del av idrettsopplevelsen for mange, betyr ikke nødvendigvis verken at fravær av alkohol får folk til å holde seg hjemme, eller at servering av alkohol får tvilere til å komme. For potensielle tilskuere er det heldigvis fortsatt selve idrettsopplevelsen som virker tiltrekkende.
Jeg synes dette var en interessant kronikk med gode poenger, men uten en for tydelig konklusjon. Antakelsen om at vår holdning til rus liberaliseres finner støtte i den øvrige samfunnsdebatten, men mye tyder også på at dette går i bølger.
Uavhengig av hva det ser ut som skal skje, mener jeg at unger og ungdom ikke bør eksponeres for alkoholservering og signifikante voksenpersoner som er ruspåvirket. På et lukket område adskilt fra resten av arrangementet synes jeg det er greit at voksne folk får ruse seg. Slik sett burde det kanskje finnes alkoholsone både for de dyreste og de billigste billettene på en fotballkamp.