Sjakkens fascinasjon

0
992

Siden Viswanathan Annan og Magnus Carlsen nå er i gang med duellen om VM-tittelen i sjakk, tenkte jeg i dette blogginnlegget å ta meg visse friheter med hensyn til tema. Det er nemlig et omstridt spørsmål hvorvidt sjakk egentlig kan kalles idrett, siden gjengse definisjoner av det siste, i hvert fall på norsk, innebærer at det i noen grad dreier seg om fysisk utfoldelse eller anstrengelse. I sjakk er sterk utholdenhet rett nok viktig, fordi mental utholdenhet betinger solid fysisk konstitusjon, men det er tankekraft og ikke fysisk overlegenhet som til syvende og sist måles i form av brikkenes gjensidige posisjoner på 64 felt. I Norge er det også institusjonelle hindringer i veien; blant annet at sjakken ikke er synlig påvirket av Idrettsforbundets regler for barneidrett.

I andre land kan det arte seg annerledes. Anatoly Karpov ble to ganger kåret til Årets Sportsmann i Sovjetunionen. Men uansett hva man måtte mene om dette, har sjakken såpass mange fellestrekk med mange andre idretter at den lett lar seg gjøre til gjenstand for lignende fortolkninger. Sjakk har handlet og handler om internasjonal politikk, om forholdet mellom psykologi og regneferdigheter, om romantikk versus modernisme og om balansen mellom det dristige angrep og det kyniske forsvar.

Jeg lærte sjakk i 8-årsalderen, men hadde ingen forutsetninger for å bli noe mer enn en habil hobbyspiller, til tross for stort engasjement og interesse. Jeg spilte så fort jeg hadde anledning, det vil si når jeg hadde noen å spille med (og mot), og jeg fulgte sjakk så tett jeg kunne i mediene, noe som for øvrig ikke var så enkelt før internettets tid. Jeg husker dramaene mellom Karpov og Korchnoi og mellom Karpov og Kasparov, mens jeg var litt for ung til å skjønne det historiske ved Fischers seier over Spasskij i Reykjavik i 1972. Jeg leste også en hel del sjakkhistorie og måtte velge hvem som var mine historiske favoritter: Trollmannen Tal fra Riga eller den forsiktige Tigran Petrosjan? Den logisk orienterte Wilhelm Steinitz eller den psykologisk orienterte spillestilen til Emanuel Lasker?

I Norge har sjakkinteressen stort sett vært svært liten. Både sjakklitteraturen og mediedekningen av sjakk har vært tilsvarende begrenset. Forfatteren og åndsmennesket André Bjerke skrev en fantastisk selvbiografisk bok om sjakk i slutten av 60-årene[i], og da Simen Agdestein vaket ikke så langt fra verdenstoppen i 1980-årene viste også mediene en viss interesse. Men sett bort fra de faste sjakkspaltene i en del aviser, som for de uinnvidde sikkert ser nokså gåtefulle ut, og som ble skrevet av kompetente spillere, var journalister flest ute av stand til å kommentere selv det mest åpenbare. Terminologisk kom de alltid til kort. Selv i dag kan journalister og nyhetsopplesere omtale et parti som en ”kamp”, som om det var fotball det dreide seg om.

Er man disponert for å bli fengslet av sjakk, kan spillet virkelig være altoppslukende. Den norske forfatteren Dag Solstad skriver at etter at han som barn hadde spilte en del sjakk med faren sin, ble brett og brikker fjernet med hard hånd. Faren hadde sett at gutten hadde talent for spillet, og ønsket ikke at det skulle ta all oppmerksomhet.[ii]

Sjakkhistorien har bydd på mange sterke personligheter, som har gjort spillet fascinerende langt ut over de kretsene som hadde dyp innsikt i spillet. Mest kjent er antakelig Robert ’Bobby’ Fischer, en høyst eksentrisk individualist som brøt det sovjetiske etterkrigshegemoniet da han beseiret Boris Spasskij i 1972. Fischer ble den gang et symbol for den vestlige verden under den kalde krigen, men han havnet senere i konflikt med sitt eget land og endte med å frasi seg sitt amerikanske statsborgerskap. Han stilte også en rekke urimelige krav for å være villig til å forsvare VM-tittelen sin i 1975, og utfordreren Anatoly Karpov ble utropt til vinner uten kamp.

Men det finnes flere sterke personligheter. Mikhail Tal, ”trollmannen fra Riga”, verdensmester i 1960-61, var ekstremt kreativ ved brettet, i tillegg til å være storrøyker og -drikker. Alkoholen svekket ham utvilsomt som spiller, men ikke mer at han stort sett var blant de beste i verden i et kvart århundre. Og uten denne livsstilen ville han ikke vært Tal, fyrverkeriet som kunne ofre den ene brikken etter den andre i jakten på et vinnende angrep. I et parti mot Vlastimil Hort i 1963 var Tal drivende full og holdt på å sovne. Etter å ha forlatt brettet noen minutter kom han tilbake, så skjelven at han ikke klarte å fyre opp sine vanlige 20-30 sigaretter i løpet av partiet. Visstnok hadde de sovjetiske laglederne dusjet ham i kaldt vann for å vekke ham. Tal klarte likevel remis.[iii]

Møtene mellom Botvinnik og Tal illustrerer også en annen av de klassiske motsetningene i sjakk: Botvinnik var systematikeren og vitenskapsmanen, han var utdannet elektroingeniør og jobbet med informasjonsteknologi. Tal var kunstnertypen; mer interessert i litteratur enn i fysikk og matematikk, med den større sans for bohemliv som ofte følger av et slikt interessefelt.

Stilutviklingen i sjakk avspeiler på mange måter idéhistoriske strømninger. I det 19. århundre sto motsetningen mellom en romantisk og en vitenskapelig orientert spillestil. Den romantiske sjakken setter det dristige offer høyere enn den kjølige avveining av alternativer; sjakken skal gi håp til dem som tror på skjønnheten. André Bjerke var en (flere tiår forsinket) representant for den romantiske sjakken. I den nevnte boken brukte han et langt kapittel på å forsvare Evans-gambiten (1.e4 e5, 2. Sf3 Sc6, 3. Lc4 Lc5, 4. b4?!) mot alle vitenskapelig funderte gjendrivelser. Den vitenskapelige stilen var representert ved spillere som Siegfried Tarrasch og den første verdensmesteren, Wilhelm Steinitz. Denne ble i sin tur utfordret fra to hold: På den ene siden den mer psykologiske stilen til Emanuel Lasker, som la mindre vekt på å finne det objektivt sett beste trekket i en gitt situasjon, og desto større vekt på å finne det for opponenten mest ubehagelige trekket; det som økte sjansen for at motstanderen gikk seg vill og begikk feil. På den andre siden den modernistiske skolen, representert ved blant andre Richard Réti og Aron Nimzowitsch, som forkastet de tradisjonelle normene for blant annet åpningsspill ved å holde sentrumsbøndene tilbake.

Naturligvis har sjakk også alltid vært politikk, spesielt under den kalde krigen. Mest kjent ved siden av duellen mellom Fischer og Spasskij er utvilsomt VM-matchene mellom den systemlojale Anatoly Karpov (ubestridt verdensmester 1975-85) og utfordreren Victor Korchnoi, som hoppet av til vesten midt i 70-årene. Korchnois skjebne har inspirert musicalen Chess. De senere duellene mellom Karpov og Garri Kasparov var heller ikke helt upolitiske, siden Kasparov var mer kritisk til det aldrende sovjetiske regimet enn rivalen.

Men for å gå tilbake til begynnelsen: Hva har dette med idrett å gjøre, spør du kanskje. Svaret er naturligvis at idretten har hatt en lignende kobling til både idéhistoriske og politiske dimensjoner, og at dette har økt idrettsinteressen. I fotballen kan man for eksempel finne de samme motsetningene mellom vitenskapelige og romantiske tilnærminger til spillet, selv om det av og til foregår vel så mye på det retoriske som på det praktiske planet. Om man lar seg begeistre mer av tysk systematikk enn av brasiliansk eleganse og overmot, er det et verdivalg som ikke er så ulikt valget mellom Botvinnik og Tal.

Med internett har alle som vil noen å spille mot til enhver tid. Det betyr at det antakelig spilles mer sjakk enn noen gang før rundt om i verden. Selv har jeg kommet til at for min egen del er ikke internett en fullgod erstatning for fysisk å sitte overfor en motstander. Sjakk er ikke bare en kamp mellom hjerner, det er også psykologi og følelsen av den andres (fysiske) nærvær, som kan manifestere seg i små nyanser som at en brikke som flyttes kan settes ned på en bestemt, selvsikker måte eller med noe som for motstanderen kan tyde på usikkerhet eller oppgitthet. Internettsjakk mister denne dimensjonen, uten at det synes å begrense interessen for å spille.

Erfaringen med internettsjakk skiller også VM-duellantene Anand og Carlsen. Anand er født  1969 og modnet som sjakkspiller lenge før computere var i stand til å utfordre verdens beste sjakkspillere. Carlsen er oppvokst med sjakk på internett, og hadde fortsatt ikke begynt å spille da Garri Kasparov som den første toppspilleren ble slått av en datamaskin i en match over flere partier. Det har vist seg at internett og støtte fra computere har bidratt til å redusere betydningen av rutine, slik at gjennomsnittsalderen for de beste spillerne er redusert. Karpov spilte sin aller sterkeste turnering da han var 43, og Lasker var helt i verdenstoppen da han nærmet seg 70. Det er ikke sikkert det er plass til spillere over 40 i toppen i neste generasjon.

Kan nordmenn bli et sjakkspillende folk som følge av Magnus Carlsens suksess? Det er langt fram. Men forhåpentligvis kan duellen i Chennai i det minste gi enda flere et innblikk i de fascinerende dramaene som har utspilt seg, og fortsatt utspiller seg, i sjakkens verden.


[i] André Bjerke, Spillet i mitt liv. En amatør ved sjakkbrettet. 2. utgave, Aschehoug 1975.

[ii] Dag Solstad, 16.07.41. Oktober, 2002.

Related Posts by Author

En spekulativ tekst om hopp i sprintlangrenn
Read more
Langrenn som lagidrett
Read more
Proffboksing og den organiserte idretten
Read more

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here