Når jubelrusen har lagt seg, er det tid for refleksjon. Hva er det egentlig vi har vært med på, og hvilken betydning har det?
For det er tidenes tid å være Bodø/Glimt-fan på. Forrige uke må være den villeste noensinne, hvor man drar fra bortetur og seier i den fotballkulturelle helligdommen Istanbul, til gullfest i Bodø. Snart er det cupfinale og ny Europa-tur.
Har dette noen betydning utover eufori, skåling og generelt den felles beruselsen som gir minner for livet? Kan dette settes i en større sosial sammenheng? Har det noen verdi at gråtende folk stormet banen, eller at familieklubben Glimt viste seg på gullfesten, hvor spillere, ansatte, styret, journalister og fans feiret i skjønn forbrødring?
Supporterskapet og fotballkulturen kan produsere sosial identitet, en fellesskapsidentitet med supportermiljøet som utgangspunkt.
Vår tid kjennetegnes av flytende identitet og forvitrende nettverk: Vi har færre og mindre stabile statuser enn før. Når vi oftere skifter jobb, bosted, nettverk og partner, er det færre knagger å henge identiteten på. Dessuten er det færre fysiske møteplasser hvor fremmede kan bli kjent og danne brobyggende nettverk, på tvers av bakgrunn, yrke, alder, kjønn, legning, etnisitet, religion, politikk og andre interesser. Stadig flere er ensomme i det individualistiske samfunnet, hvor selvrealisering erstatter kollektive prosjekter.
Klubbtilhørighet tilbyr stabilitet som kan fylle identitetstomrommet, og brobygging. For klubbtilhørighetens velsignelse og forbannelse, er dens forpliktelse: Man kan bytte jobb og partner, men ikke klubb.
Bodø-identiteten blomstret med Glimts gjennombrudd på 70-tallet, men har fått en renessanse. Glimt-eventyret fra 2019 er unikt i moderne, internasjonal fotballhistorie fordi man organisk har brutt ut av sin posisjon i fotballpyramidens graviterende næringskjede, uten rike onkler. Det finnes knapt likeverdige eksempler etter årtusenskiftet. Med tanke på forutsetningene, er suksessen oppsiktsvekkende og mot alle odds: Et trangt økonomiske utgangspunkt, plasseringen i fotballpyramiden, demografi og geografi, nord for polarsirkelen, i en liten, ensom og forblåst by ved havgapet. Aldri har det vært spilt bedre fotball lenger nord i verden.
Norsk supporterkultur startet i Bodø på 70-tallet. Den gule hordes bruk av farger, flagg, sanger og supportertog, markerte et skifte fra publikum som passive tilskuere, til aktive deltakere i showet. «Dutte» mener supporterne er undervurdert i 70-tallets triumfer og hvordan den nordnorske identiteten nådde nye høyder.
Først i 1979(!) fikk landsdelene likeverdige muligheter i seriesystemet. Utfordrende klima og krøkkete transportsystemer var argumentene for å holde periferien (Nord-Norge) utenfor sentrum (resten av fotball-Norge). Man måtte «alltid regne med at det spillemessige nivå i Nord-Norge vil ligge lavere enn sørpå», skrev forbundet. Nå er hegemoniet nord for polarsirkelen, mens Oslo nok er den svakeste fotballhovedstaden i Europa etter folketall.
Med cuptriumfen i 75, ble den nordnorske identiteten synlig for hele landet, for finalen var blant de første direktesendte. Glimt og Glimt-fansen gjorde det populært å være nordfra. Klubben ble landsdelens felles symbol på oppreisning og likeverd, og triumfen synliggjorde det urimelige seriesystemet.
Nå er Glimt igjen den viktigste identitetsmarkøren for mange nordlendinger. Det er 7–8 000 på hjemmekamper (drøye ti prosent av befolkningen) og ofte over 1 000 tilreisende på bortebane. Flere hundre deltar supportertoget fra puben til stadion. Bortefølget mot Arsenal i London, angivelig på 5 500, er det største norske noensinne. Dermed er supportermiljøets potensial for sosial identitet større enn noen gang.
Supporterfellesskap avgrenses ikke til tribunen, men gjelder også ritualer på pub før og etter kamp, i supportertog, tifoarbeid og ikke minst på borteturer hvor man tilbringer flere dager sammen. Supporterkulturen skaper relasjoner mellom folk som ellers ikke ville møttes.
Slike fellesskap kan spres utover det mest engasjerte supportermiljøet. Glimt er et naturlig referansepunkt for samtaler på gatehjørner, arbeidsplasser, kafeer og skoler, og i sosiale lag som fester og middagsselskaper. Slik inngår klubben i folks kollektive bevissthet, ikke bare blant fotballinteresserte. Også andre vil holde seg oppdatert på det som rører seg i klubben, for å delta i samtalene. Fotball er noe å snakke om, som man kan anta at de fleste har et forhold til.
Slik er klubben mer enn et fellesskap, den skaper også nye fellesskap ved å være bindeledd mellom folk som ellers ikke har mye å prate om. Med Glimt som referansepunkt, vet man at man kan gå hvor som helst på byen og møte likesinnede.
De fleste i supportermiljøet blir aldri kjent, men de forstår seg like fult som medlemmer av det samme fellesskapet. Folk kan føle seg som del av et større nettverk, et utvidet vi, symbolisert ved og reflektert av klubben og de symboler på klubbtilhørighet deltakerne ifører seg eller uttrykker.
Fotball egner seg som identitetsmarkør og tilknytningspunkt for slike fellesskap, fordi den tillater og fremelsker anledninger til å mobilisere emosjoner spontant og kraftig, slik folk stormet banen gråtende når gullet var sikret, eller slik en på gullfesten klemte på vilt fremmede. I mange tilfeller er det bedre at disse utløpene kommer i fotballsammenheng enn i andre sammenhenger.
Fotball er arena for lokal interaksjon og symbolsk integrasjon, både som samfunnsskaper og identitetsskaper. Glimt-eventyret danner grobunn for lokalidentitet og lokale fellesskap. Glimt har brakt nordlendinger sammen og satt byen på kartet. Det gir den sosiale identiteten kraft. Kanskje fås venna førr livet?
