Deltakelse i ungdomsidrett: kunnskapsstatus, utviklingspotensial og scenarier

0
682

Introduksjon

93 prosent av ungdom i Norge i alderen 13–18 år har en eller annen gang deltatt i organisert idrett. Det betyr at det i en gjennomsnittlig ungdomsskole- og videregående skoleklasse med 30 elever, bare er to elever som aldri har deltatt i idrettslag. Deltakelsen er høyere enn noensinne og unik internasjonalt. Men i stedet for å hylle idretten, inntar jeg rollen som kritisk venn. Som Gudmund Hernes litt flåsete har sagt: «sosiologer bør ikke heve begeret, men helle malurt i det».

Jeg legger vekt på det jeg anser som de to hovedtemaene med hensyn til ungdoms deltakelse i idrettslag og på treningssentre: hvem deltar og hvorfor deltar de? Jeg tar for meg situasjonen i Norge, men det er liten grunn til å tro at dette arter seg spesielt annerledes for eksempel i våre naboland.

Kunnskapsstatus forstår jeg som hva vi vet. Utviklingspotensial tolker jeg som muligheter og oppgaver for videre forskning. Scenarier omhandler hvor jeg tror henholdsvis organisert ungdomsidrett og fitnessbransjen er på vei.

For å sette temaet i kontekst, tillater jeg meg imidlertid å starte et annet sted enn rett på spørsmålet om deltakelse. Ett hovedspørsmål melder seg i denne sammenheng: Hvorfor hevdes sosial ulikhet i ungdomsidrett å være et viktig tema? Hvilke argumenter bringes til torgs når idrettens stilling skal forsvares?

 

Idrettens begrunnelser

I de fleste vestlige land hvor organisert idrett mottar statsstøtte, bygger subsidiene på primært to oppfattelser: Organisert idrett som folkehelse- og integrasjonsprodusent, altså idrett som samfunnsverktøy. Med Matti Goksøyrs begreper kan vi forstå idrettens funksjon som kjennetegnet av en dobbelthet, altså de verdier den er ment å realisere: Idrettens ytre og indre rasjonalitet. I idrettens ytre rasjonalitet ligger formålet med å drive idrett i noe annet enn idretten selv (idrett som middel heller enn mål), mens idrettens indre rasjonalitet handler om idrett som begrunnelse i seg selv, slik idrett kan være gøy, meningsfullt, avkoblende og/eller spennende (idrett for idrettens skyld).

Som poengtert av Arve Hjelseth, er det et spenningsforhold mellom idrettspolitikkens legitimering av statsstøtte til organisert idrett, og de motivene unge har for å drive idrett. Ungdom trener ikke i idrettslag for å bedre helsen eller styrke den sosiale integrasjonen, men fordi det er gøy. Merk at Idrettsforbundets visjon, idrettsglede for alle, viser til en indre rasjonalitet, mens det altså er den ytre rasjonaliteten som tydeligst understrekes når idretten skal utløse statlig støtte.

Det er også motsetninger mellom Idrettsforbundet på makronivået og idrettslagene på mikronivået her. Anna Aggestål og Josef Fahlén argumenterer for at fordi konkurranse er idrettens sentrale omdreiningspunkt, blir idrettsbyråkraters retorikk om idrettens helsebidrag symbolsk heller enn faktisk regulerende for praksis. Det er dette Åse Strandbu et al. trekker frem som en av ungdomsidrettens spenninger: På den ene siden skal idretten være arena for konkurranse, og på den annen side for inkludering og tilhørighet. Denne motsetningen skjer i det mulighetsrommet som skapes av det Johan Norberg kaller idrettens og statens implisitte kontrakt: Idrettslagene får statsstøtte og samtidig en viss autonomi, så lenge det er rimelig å anta at idretten bidrar til statens idrettspolitiske mål.

 

Sosial ulikhet og sosial kapital

Sosial ulikhet betegner sosialt betinget systematisk ulikhet i fordelingen av goder og byrder, slik at ulike grupper gis ulike muligheter. Et gode er noe det er ansett som gunstig å ha tilgang til. Ressurser som penger (økonomi) og kunnskap (særlig utdanning) er grunnleggende goder. Økonomisk ulikhet gir for eksempel ulike muligheter på boligmarkedet, mens utdanningsulikhet gir ulike muligheter i arbeidsmarkedet. Grunnleggende goder er muliggjørende ressurser som strukturerer tilgangen til andre goder, for eksempel deltakelse i organisert idrett (høyere deltakelse blant ressurssterke), hvis statlige støtte altså legitimeres med troen på idrett som helse- og integrasjonsverktøy.

En byrde er noe det er ansett som ugunstig å være i besittelse av. Lite ressurser er mange byrders utgangspunkt, for eksempel helseproblemer. Fordi goder og byrder gjerne hoper seg opp, er det ofte slik at de som har best utgangspunkt (mest økonomisk og kulturell kapital) kommer best ut på de fleste felter (arbeid, makt, helse, nettverk, og til syvende og sist bedre livskvalitet lenger). Dette reflekteres også på idrettsfeltet: Ressurssterke grupper deltar mer i idrett enn ressurssvake.

Når det gjelder idrett som integrasjon, er denne forståelsen koblet til troen på idrettslagene som produsenter av sosial kapital, som kan forstås som «(sivil)samfunnets lim»: Verdien av at folk interagerer og samhandler, og slik kjenner og føler seg knyttet til hverandre, og de positive bieffektene av slik interaksjon, for eksempel tillit, respekt, forståelse, toleranse og samarbeid.

Ifølge Robert Putnam, hvis sosial kapital-forståelse er inspirert av James Coleman, kan frivillige organisasjoner generelt og idrettslag spesielt (grunnet sin oppslutning), være nøkkel til dannelse av brobyggende nettverk fordi de representerer noe stadig sjeldnere i dagens samfunn: Sosiale møteplasser hvor folk som ellers ikke omgås, kan introduseres for og bli kjent med fremmede med en annen bakgrunn enn seg selv.

Forskning indikerer at treningssentre begrenses til opprettholdelse av etablerte vennskap heller enn etablering av nye. Kort sagt: Mens integrasjon og nettverk muligens skapes i idrettslagene, opprettholdes de på treningssentrene. Hvorvidt idrettslagenes sosialisering kan tas til inntekt for at idrettslag produserer mer og annerledes sosial integrasjon, sosial kapital eller det Karsten Elmose-Østerlund kaller sosiale kvaliteter, enn treningssentre, er imidlertid uklart.

Studier har vanskelig for å påvise at idrettsdeltakelse har slike effekter, blant annet fordi sosial kapital er vanskelig å måle; det kan ikke måles direkte, slik for eksempel tillit både er kilde til og resultat av sosial kapital, og dermed opptrer både som avhengig og uavhengig variabel.

I sin drøfting av ungdomsidretten som løsning på samfunnsmessige utfordringer, påpeker Nils Bergsgard at idrettspolitikken har «gjort opp regning uten vært»: «Det er staten og Idrettsforbundet som i stor grad forskutterer noe idrettslagene i begrenset grad kan, vil eller bør tilby». Myndighetene har tilsynelatende fortsatt tro på at idretten faktisk produserer helse og sosial kapital. Vi utenforstående blir nødt til å spørre oss: Hvis idretten er svaret på samfunnets problemer, hva er egentlig spørsmålet?

 

Deltakelse i tall og tale

La meg ta noen overflatestrøk med bred pensel om ungdoms idrettsdeltakelse. Før jeg går inn på deltakelse avgrenset til idrettslag og treningssentre, vil jeg slå fast at det står relativt bra til med ungdoms generelle treningsaktivitet. Den siste landsrepresentative rapporten om ungdom og idrett, skrevet av Anders Bakken, viser at åtte av ti ungdommer i Norge trener ukentlig i en eller annen form.

Idretten og treningssentrene har lik oppslutning blant ungdom 13–18 år: Omtrent fire av ti ungdommer trener i henholdsvis idrettslag og på treningssenter ukentlig. Mens den organiserte idretten mister omtrent halvparten av medlemmene (frivillighetslogikk) fra ungdomsskole- til videregående skolealder, omtrent dobler fitnessbransjen andelen kunder (markedslogikk).

 

Ungdom, idrett, trening og mening: hvem, hvorfor, hvordan?

La meg starte med kjønnsforskjeller. Dette er den ulikhetsdimensjonen som historisk har vært mest vektlagt når det gjelder ulikhet i norsk idrett. Guro Ødegård, Anders Bakken og Åse Strandbu viser at kjønn samspiller med etnisitet på dette feltet: Det er først og fremst minoritetsjenter og særlig ikke-vestlige muslimske minoritetsjenter som er underrepresentert i idrettslag. Generelt er minoritetsjenters deltakelse bare en tredjedel av innvandrergutters og majoritetsungdoms i aldersspennet 13–18 år. Bare én av ti muslimske innvandrerjenter deltar i organisert idrett. De nasjonalitetene med lavest deltakelse er Pakistan, Afghanistan, Sri Lanka, Irak, Marokko og Somalia. Disse jentene har noen typiske begrunnelser for å ikke delta i idrettslag som skiller dem fra ungdom for øvrig, for eksempel hovedbegrunnelsen om å prioritere skolearbeid, slik at organisert idrett og skole fremstår som et nullsumspill i en del minoritetsjenters hverdagsliv.

Muslimske innvandrerjenters lave deltakelse forklares med en kombinasjon av manglende kultur for organisert idrett for jenter i foreldrenes hjemland, foreldrenes lave kjennskap til norsk idrett og frivillighetskultur, muslimske idealer som krasjer med idrettens praksis og økonomi. Ikke bare er ikke-vestlige muslimske innvandrerjenter minst med i idrett; familiene deres topper også oversikten over hjem med vedvarende lavinntekt. Dette impliserer at kjønn, etnisitet og sosial klasse bør ses i sammenheng når idrettsdeltakelse skal forklares.

Kristin Walseth intervjuet ikke-vestlige muslimske minoritetsjenter om idrett. Hun trekker frem internalisert kroppskultur som viktig for å forstå jentenes idrettsrelasjon. Flere av jentene forteller at de verken liker eller får lov av foreldrene å drive med idrett, i hvert fall ikke kjønnsblandet aktivitet. Viktigere enn foreldrerestriksjoner, er innvandrerjentenes selvopplevde ubehag ved å bryte med religiøs og kulturell sosialisering. I tillegg til internalisert kroppskultur, navigerer disse jentene i maktkamper både innenfor og utenfor idretten. Anne Tjønndal og Jorid Hovdens kvalitative artikkel om muslimske jenter som bokser, viser hvordan informantene inngår i konfliktfylte familierelasjoner over deres idrettsdeltakelse, samtidig som de opplever marginalisering og diskriminering internt i idretten. Det sistnevnte går for eksempel på strenge kleskoder.

De kvalitative funnene peker mot Richard Baileys forståelse av sosial ulikhet og ekskludering i ungdomsidrett som betinget av mer enn formell tilgang til idrettslag, men for eksempel også om følelse av aksept og tilhørighet, noe Mette Andersson har vist for innvandrerungdom i norsk kontekst. Når det gjelder kjønnsforskjeller mellom majoritetsungdom, er dette mindre belyst idrettssosiologisk.

Hva med sosial klasse? Sammen med innvandrerjenter, er sosial klasse mest fremtredende i dagens offentlige ordskifte om ungdomsidrett og sosial ulikhet. Fortellingen om utbredt ekskludering av unge i familier med trang økonomi, stemmer imidlertid ikke med de begrunnelser ungdom gir for å ikke være med i idrettslag. Den antagelig største misforståelsen i den offentlige diskursen om ungdomsidrett er at økonomi er en hovedgrunn til frafall. Det synes å være tvert imot: Det at deltakelse er for dyrt er den minst oppgitte grunnen ungdom gir for ikke å delta i idrettslag, selv blant innvandrerjenter. Når idrettssosiologer likevel vier klasseforskjeller i ungdomsidrett oppmerksomhet, er det av en annen grunn.

I motsetning til narrativet i mye offentlig debatt, kan ikke forholdet mellom deltakelse i organisert ungdomsidrett og sosioøkonomiske ressurser i de unges hjem, beskrives som et skille mellom dem som har god og dårlig råd. I stedet kan sammenhengen beskrives som en sosial gradient. Gradientutfordringen impliserer at vi må tenke nytt om klasse og idrettsdeltakelse: Det må være noen klassekulturelle aspekter som bidrar til den generelle sosioøkonomiske ulikheten i ungdomsidretten. «Idrettskultur i familien» (om man har idrettsaktive familiemedlemmer, hvor mye idrett betyr hjemme, om foreldrene har verv i idrettslag etc.) virker å ha en klassekomponent. Effekten av sosioøkonomisk status på deltakelse i organisert ungdomsidrett, halveres når man kontrollerer for familiens idrettskultur.

Når det gjelder koblingen mellom kulturell kapital, og særlig habitus, og idrett, undersøker Pierre Bourdieu sammenhengen mellom sosial klassetilhørighet og distingverende treningsspraksiser (og kroppsadferd) blant ulike sosiale lag. Den generelle tesen er at arbeiderklassen, middelklassen og overklassen, og de ulike klassefraksjonene herunder, har ulike kroppspraksiser fordi de oppfatter og anvender kroppen som symbolsk uttrykk på ulike måter, som resultat av klassekulturell sosialisering. Bourdieu viser hvordan representasjonen av middel- og særlig overklassen synker med idrettsaktivitetens voldelige karakter (for eksempel boksing og bryting), mens disse er mer orientert mot estetisk idrett (for eksempel seiling og tennis).

Dette må ifølge Bourdieu ikke bare tilskrives de rent økonomiske kapitalforskjellene mellom sosiale klasser, men først og fremst forstås i lys av den ulike meningen sosiale lag gir idrettsaktivitet. Bourdieu hevder at arbeiderklassen er orientert mot utseendet og det vulgære, mens betydningen av sosiale- og helseorienterte aspekter ved idrett og trening, øker med høyere sosiale klassefraksjoner.

Bourdieus dominerende posisjon i den ulikhetsorienterte idrettssosiologien skyldes antagelig at Bourdieu selv skrev om idrett. Det har imidlertid vært få forsøk på å bourdiuske studier om idretters klassekulturelle forankring i Norge. I motsetning til hva Bourdieu selv gjorde, studeres gjerne ulikhet i idrettsdeltakelse generelt, altså uten å skille typer idrettsaktivitet som distingverende adferd. Derfor møter også idrettssosiologien på problemer med å anvende Bourdieus begreper. Særlig den kvantitative ulikhetsfokuserte idrettssosiologien går på kompromiss med Bourdieu: Habitusbegrepet har fortsatt relevans, dersom man anvender det mer generelt, som utgangspunkt for å fortolke hvordan ulike logikker appellerer ulikt til ulike grupper. Idrettens fellesskapsorienterte konkurranselogikk og treningssentrenes individualiserte kroppslogikk kan slik «matche» ulike motiver, slik også norsk forskning antyder forskjeller i idrettsmotiver etter kjønn, sosial klasse og etnisitet.

Kvalitative bidrag på ungdomsidrettsfeltet med bruk av Bourdieus begreper for å studere klasseforskjeller, kan bidra til å belyse klassemønstrene. Jorid Hovden, Inger Bakke og Liv Solheim analyserte fattige familiers utfordringer når barna vil delta i idrettslag. Informantene med høyest kulturell og/eller sosial kapital var for eksempel mer bevisst sine rettigheter, hadde familier og/eller venner de kunne spørre om hjelp, og de var mer klar over ulike støtteordninger de kunne benytte seg av, enn de med tilsvarende lav kapital. En trang økonomisk situasjon, gjorde at foreldrene gjerne kombinerte flere jobber.

Mangelen på tid, penger og overskudd, ga en følelse av tilkortkomming og underlegenhet, som kan lede til resignasjon: Foreldrene trekker barna ut av idrettslaget som «et stille farvel» for å holde fasaden, snarere enn ved høylytt protest. Dette kan inngå i forsterkende spiraler: Dersom de mest ressurssvake til enhver tid ekskluderes, vil de gjenværende i tiltakende grad bli en homogen gruppe av ressurssterke. Slik forskyves grensen gradvis for hva som anses å være «normalt» i idrettslaget, for eksempel med hensyn til utenlandsreiser: Det kan fort spre seg en oppfatning av at turneringer og/eller treningsleirer i utlandet er noe man burde unne seg, særlig hvis ingen protesterer.

 

«Distinctions in the gym»?

Sosial ulikhet i ungdoms treningssenterdeltakelse er mindre vektlagt i litteraturen enn sosial ulikhet i idrettslag, antagelig fordi organisert idrett er mer sentralt i idrettspolitikken, og at det derfor i en del tilfeller er enklere å få støtte til forskningsprosjekter som har den organisert idretten som studieobjekt. Studier som sammenligner idrettslag og treningssentre, finner større ulikhet i idrettslag. Dette gjelder for det første minoritetsjenters oppslutning: En nesten dobbelt så stor andel minoritetsjenter trener på treningssenter som i idrettslag. For det andre er klasseforskjellene substansielt mindre på treningssentre enn i idrettslag. Videre synes trening på treningssentre mindre strukturert av kulturell kapital enn trening i idrettslag. Det antyder at treningssenterets kulturelle koder krever færre kunnskaper enn idrettslagets logikk.

 

Utviklingsmuligheter – for forskning

Når det gjelder forskningens utviklingsmuligheter, er det for det første behov for komparative design av deltakelse generelt og ulikhet spesielt i ungdoms deltakelse i idrettslag og på treningssentre. For å si noe mer presist om den organiserte ungdomsidretten og fitness som alternativer for en statlig velferds-, helse- og integrasjonspolitikk, trengs studier som søker å sammenligne ulikhetsprofilene til de to treningsorganiseringene. I denne sammenheng er det behov for mer systematikk i den statistiske målingen. Hvis vi er enige om at sosial ulikhet i ungdomsidrett er et viktig tema, må det etableres konsensus om måter å måle det på slik at vi fanger opp endringene. Dette gjelder hva man forstår med sosial ulikhet, hvordan man måler idrettsdeltakelse, og inkludering og operasjonalisering av variabler.

For det andre, og dette er min hovedinnvending mot feltet, er det behov for å gå fra forklaringer til forståelser: Fra empiri til teori. Den ulikhetsfokuserte ungdomsidrettssosiologien har ifølge Strandbu et al. brukt «vage Bourdieu-inspirerte tolkninger» for å belyse ulikhetsbildet. Et eksempel på en teoretisk ambisjon på dette feltet er Lars-Magnus Engströms bourdiansk-influerte begrep idrettshabitus, som utgangspunkt for å forstå hvordan ulike grupper appelleres ulikt av fysisk aktivitet og trening. Eivind Skilles drøfting av faktorer som forklarer idrettsdeltakelse både med Bourdieu-avledede tolkninger og Giddens-motiverte tilnærminger, er et annet eksempel til etterfølgelse.

Større empirisk systematikk i den kvantitative ulikhetsfokuserte idrettssosiologien, er altså behøvende. Vi må imidlertid ikke havne der at det eneste som trengs for bedre forståelse er bedre data. I så fall er vi per definisjon blitt positivister, eller forfektere av det Lars Mjøset kaller positivistisk sosiologi. Statistiske sammenhenger er ikke forklaringer, men bare korrelasjoner som trenger forklaring. Det er derfor jeg nekter å kalle uavhengige variabler for «forklaringsvariabler», fordi det gir misvisende fortolkningskonnotasjoner. Vi må passe oss for denne tenkemåten som fanger oss i et innsnevret variabelsyn på den sosiale verden. «Tall må også fortelles», som Ørnulf Seippel sier. Med Emil Øversveen og Terje Eikemos ord, må ulikhetssosiologien gå fra årsakenes årsaker, til årsakenes struktur. I møtet med en slik oppgave, trengs et bedre samspill mellom kvantitative og kvalitative innsikter.

Det som trengs på feltet er altså primært to ting. For det første en mer koordinert ulikhetsfokusert idrettssosiologi, med finsiktede kvalitative innsikter av hva som ligger bak de grovkornede deskriptive statistiske forskjellene. Sigmund Grønmo kaller dette oppfølgingsstudier: Fra kvantitative fugleperspektiv til kvalitative froskeperspektiv. For det andre trengs teori.

Kanskje kan for eksempel Aksel Tjoras konseptutviklende teoritilnærming ha noe for seg i denne sammenheng, enten ved at forskere foreslår konsepter selv eller ved å fylle gamle med nytt innhold. Jeg etterlyser altså en kollektiv konseptorientert idrettssosiologi som setter seg fore å artikulere hva ulikhet i ungdomsidrett grunnleggende sett handler om. Jonny Hjelms gjennomgang av den svenske idrettsforskningens Bourdieu-inspirerte logikkteori, slår fast at det ikke er gitt at for eksempel bourdieuske perspektiver er nødvendig å trekke på for å utvikle slike konsepter, men Bourdieus logikkforståelse i habitus–felt koblingen kan være et nyttig utgangspunkt å tenke med.

 

Tre utakter og et (overvurdert) frafallsproblem

Før jeg løfter blikket og ser fremover mot de mulighetene og utfordringene som ligger på ungdomsidrettsfeltet med hensyn til sosial ulikhet de neste årene, kan det være hensiktsmessig å trekke noen store linjer om den organiserte idrettens utfordringer i dag.

Litteraturen skildrer en organisert idrettsbevegelse som går i utakt langs minst tre akser. Den første utakten handler om idrettens velferdsbidrag som en integrert del av den sosialdemokratiske velferdsstaten. Idretten har et sosialt utjevningsmandat: Idretten skal redusere ulikhet i folks muligheter gjennom å være åpen for alle. I et velferdsperspektiv risikerer imidlertid idrettslagene å utestenge de som trenger idrettsdeltakelsens goder mest, altså de ressurssvake og lite integrerte. I så fall er idretten kontraproduktiv: I stedet for å redusere ulikhet, reproduserer og kanskje til og med forsterker idretten forskjeller. Med Stein Rokkans ord, kan vi kanskje, i overført betydning, si om idrettsdeltakelse at «idrett for alle teller, men ressurser avgjør».

Den andre utakten handler om den idrettspolitiske anleggspolitikken. Kolbjørn Rafoss og Jan Tangen peker på at anleggsbyggingen ikke gjenspeiler befolkningens aktivitet eller behov. Nær alle aktivitetsformer som er i vekst skjer utenfor idrettslagene. Under fem prosent av den voksne befolkningen oppgir idrettslag som sin viktigste treningskontekst. Selv blant ungdom skjer hoveddelen av fysisk aktivitet utenfor idrettslag. Hvordan skal statsstøtten forsvares når både folkehelsebidraget er mindre og den sosiale ulikheten større i idrettslag enn for eksempel på treningssentre?

Mens de to første utaktene handler om at den statlige idrettspolitikken på ulike måter går i utakt med ambisjoner og realiteter, handler den tredje utakten om utakten med samtiden. Forenklet kan vi si at individualiseringstesen handler om at vi blir mer opptatt av oss selv, og mindre opptatt av andre. Slik lever vi i en verden av ensomme bowlere, som Putnam beskriver i boken Bowling Alone. Verdien av autonomi og postmaterialisme øker. Autonomi handler om at om vi gjøre noe, vil vi gjøre det med utgangspunkt i egne verdier og når det måtte passe oss. Postmaterialistiske verdier innebærer ifølge Ronald Inglehart at like viktig som materielle goder, er for mange å realisere seg ut fra ikke-materielle verdier, som kulturell smak, karriere og utseende. En slik samtidsdiagnose, som Gunnar Aakvaag kaller det, gir grobunn for den individualiserte fitnessbransjen og et dårlig avlingsklima for den kollektivt organiserte idretten med faste treningsregimer (faste tidspunkter og (forut)bestemt innhold)).

Individualisering som samfunnstrend finnes spor av også på idrettsfeltet. Folks treningsmotiver er i endring. Helse- og utseenderelaterte treningsmotiver er det som vektlegges mest, og det å ha det gøy og konkurranse minst. Det er også disse motivene som har endret seg mest de siste tiårene. Bildet er tydeligst hos ungdom, som også i denne sammenheng kan anses som det Olve Krange og Tormod Øia kaller seismografer på samfunnsutviklingen. Det er mot dette bakteppet Ørnulf Seippel kaller treningsungdommen «sprek, vakker og kjedelig».

Ungdoms begrunnelser for å ikke delta i idrettslag, peker mot individualisering. Den viktigste grunnen til at ungdom ikke deltar i organisert idrett er ønsket om å prioritere annerledes, oftest ved å bruke mer tid på skolearbeidet og/eller fravær av faste treningsregimer, i form av å ikke forplikte seg til faste treninger med fastlagt innhold.

Dermed synes konklusjonen åpenbar: Treningssentrenes kroppsfokuserte og uforpliktende logikk, appellerer mer til ungdom enn den organiserte idrettens konkurranselogikk med faste og kollektivt organiserte treninger. Treningssentrene «matcher» rett og slett unges ønsker og behov bedre enn idrettslagene.

Den tiltakende konkurranselogikken i ungdomsidretten utover i tenårene, passer ikke alle. Dermed slutter mange ungdommer med organisert idrett tidlig i tenårene. Det meste tyder på at dette er lite problematisk for andre enn Idrettsforbundet, som legitimerer statsstøtten på høy deltakelse. Frafallsmotivene peker mot andre prioriteringer heller enn ekskludering, og de fleste av de frafalne fortsetter å trene.

 

Ungdomsidrett 2.0: Scenarier for idrett i individualiseringens, profesjonaliseringens, sportifiseringens og spillifiseringens tid

For å låne en betegnelse fra Jon Lesjø; «organiserte idrett – quo vadis (hvor går du?)». Hva kan man eventuelt gjøre for å komme «dit vi ikke vil», som Ottar Brox mente burde stå i fokus for planlegging for det nye århundret? I den sammenheng identifiserer jeg tre mer eller mindre presserende utfordrINGER eller hensyn som særlig den organiserte idretten må ta stilling til i umiddelbar fremtid: profesjonaliserING, sportifiserING og spillifiserING. Utfordringene har felles utgangspunkt og konsekvens i to andre underliggende utfordringer. For det første legitimering av statsstøttet organisert ungdomsidrett tatt i betraktning individualiseringstendensene på dette feltet. For det andre at utfordringene har hvert sitt potensielle ulikhetsavtrykk.

 

Profesjonalisering som utfordring og vitalisering?

Den første utfordringen er profesjonalisering, altså fagliggjøring og alvorliggjøring av idrettsfeltet. På den ene siden skal idretten være åpen for alle. På den annen side bidrar utdannede og betalte trenere til profesjonalisering, og derigjennom til økte kostnader og større ekskluderingspotensial. Andreas Hompland og Håkon Lorentzen kaller dette profesjonaliseringens paradoks. Isolert fremstår en mer kompetansebasert idrett som en rimelig strategi, som Robert Merton ville kalt en manifest funksjon, altså et tilsiktet mål. Ambisjonen kan imidlertid ha latente funksjoner, det vil si utilsiktede bieffekter, som økt sosial ulikhet og redusert frivillighet.

Når det gjelder frivillighetskultur, peker Dag Wollebæk på at idrettsbevegelsen må tilpasse seg en refleksiv, senmoderne frivillighetskultur, slik den er beskrevet av Anthony Giddens. Gjennom valg, inkludert kropp og trening, må vi skape oss selv i mangel på en gitt livsstil bestemt av sosiale kategorier, som et selvbiografisk selvpresentasjonsprosjekt. Organisasjonstilknytning er derfor mindre selvsagt enn før, noe som gjenspeiles i en mer individualisert og instrumentell frivillighet.

I et ulikhetsperspektiv er det nærliggende å tro at individualisert frivillighet og dugnadsånd øker de sosiale klasseskillene i idretten. Kari Stefansen, Ingrid Smette og Åse Strandbu har vist at ressurssterke foreldrene har mest tid og overskudd til å engasjere seg i dugnads- og frivillighetsarbeid, slik muligheten til å organisere forholdet mellom arbeid og fritid ifølge Bourdieu er en transformert form av økonomisk kapital.

 

Grenseløs sportifisering av livsstilsidrett: Fra utvidet til utvannet idrettsforståelse?

De siste årene har livstilsidrettenelifestyle sports») hatt økende popularitet. Dette er subkulturelle ungdomsreaksjoner mot den organiserte idrettens verdier om konkurranse, systematisk trening og institusjonalisering. Gunnar Breivik viser at like mange i aldersspennet 15–24 år driver med livstilsidrett som organisert idrett.

Sportifisering innebærer at en aktivitet får sportens egenskaper, det vil si at aktiviteter gradvis reguleres og formaliseres på bestemte måter. Allen Guttmanns studie av den moderne sportens kjennetegn, er brukt for å belyse slike prosesser. I frykt for å bli akterutseilt i «kampen om ungdommen», innlemmer den organiserte idretten enhver aktivitetsform ungdom liker, og gjør dem til konkurranseidrett. Snowboard, klatring, surfing, skateboard og breakdance er på OL-programmet.

Spillifisering av og i ungdomsidrett

En annen utfordring den organiserte idretten må ta hensyn til i umiddelbar fremtid, er inntoget av spillifisering («gamification»), som innebærer at teknologiske nyvinninger brukes til å gjøre trening mer lek- og spillbasert. Utgangspunktet er å motivere til aktiviteter man ellers finner kjedelig, slik for eksempel fysisk aktivitet isolert kan fremstå monotont og lite lystbetont.

Esport («electronic sport») må også forstås i et idrettslig teknologiperspektiv. Kanskje kan esport fungere som sosial innovasjon for «idrett for alle», altså en mer inkluderende idrettsbevegelse, til og med for unge som antagelig ellers ikke ville funnet seg spesielt godt til rette i tradisjonell idrett, som for eksempel funksjonshemmede? Samtidig åpner idrett på digitale plattformer for en annen type konkurranse, og nye former for ekskludering og trakassering, slik forskning viser at særlig esport-jenter utsettes for en del hets.

 

Konklusjon

Ungdomsidrettsfeltet er i endring. Ungdom slutter tidligere i idrettslag og av andre grunner enn før. Individualiserte motiver som kroppsfokus og fravær av faste treningstider, kan fortolkes med Giddens’ begrep om refleksiv selvpresentasjon. En analogi til Putnams samfunnsbilde om «ensomme bowlere» på idrettsfeltet, kan være at folk i økende grad «trener alene» eller med en annen sosial organisering enn organisert idrett representerer.

Som svar forsøker den organiserte idretten å knytte seg til alt som er populært blant ungdom, særlig livsstilsidrett. Sånn sett kan man snu på den selverklærte klovnen Per Torkelsens utsagn om at man burde «gje ungdommen ei flaska brennevin før idretten tar de». I stedet kan man si «gi ungdommen hva som helst, for idretten vil innlemme det uansett». Det er imidlertid tvilsomt om idretten blir mer populær blant ungdom som ikke er konkurransemotivert ved å gjøre konkurranse av livsstilene deres. Mens spillifisering utfordrer idrettens prestasjonsfokus, løfter esport frem spørsmål om idrett må innebære fysisk aktivitet. Samtidig har idrettens jakt på fornyelse ulikhetsskapende følger som idrettssosiologien bør være oppmerksom på.

Related Posts by Author

Previous articleGlimt i London: Hvorfor fotball engasjerer
Next article«Created by the Poor, Stolen by the Rich»
Mads Skauge
Førsteamanuensis, Fakultet for samfunnsvitenskap, (idretts)sosiologi, forskningsgruppen RESPONSE, Nord universitet, Bodø. Hovedinteresser: • Idrettsmodernisering: publikum, supporterskap, fankultur, fotballkultur, idrettsteknologi, kroppsbygging og ungdomsidrett i form av idrettslag (organisert idrett), kommersielle treningssentre og livsstilsidrett. • Sivilsamfunn: ulikhet, individualisering, sosial kapital, sosial brobygging, identitetsforming, sosial identitet og selvpresentasjon. • Kultursosiologi: tidskomprimering, konsumkultur, ritualer, sivilisering og sportisering, distingverende adferd, interaksjonspåskudd og situasjonsdomestisering. [Associate Professor, Faculty of Social Sciences, (sociology of) sport, research group RESPONSE, Nord University, Bodø. Main interests: • Modernisation of sport: spectatorship, supporter culture, fandom, football culture, sport technology, fitness and youth sport in terms of club sport (organised sport), commercial gyms and lifestyle sport. • Civil society: inequality, individualisation, social capital, social bridging, identity formation, social identity and self-staging. • Cultural sociology: compression of time, consumer culture, rituals, civilisation and sportisation, distinctive behaviour, interaction pretext and situational domestication.]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here