Så blusset pyrodebatten opp igjen, denne gang satt fyr på av Leif Welhaven som mener supporterne graver pyroens grav ved å sabotere regelverket. Regelbrudd kan tas til inntekt for innstramming og strengere sanksjoner. Spørsmålet er hvorfor supportere blusser til tross for dette.
Juss er et dårlig utgangspunkt for å forstå kultur. Slik cannabis-forbud ikke eliminerer cannabis-bruk – og trolig ikke reduserer forbruket stort heller – vil ikke forbud eliminere pyro. Det motsatte skjer: Jo strengere håndheving, jo mer blussing – ofte i protest.
Som Klanen skriver i en kommentar: På samme måte som fartsgrenser gjør at flertallet forholder seg til reglene og gjør trafikken tryggere, vil et pyroreglement for bruk på tribunekulturens premisser gjøre tribunen tryggere. Et forbud fører bare til at folk bokstavelig talt tar saken i egne hender. Da øker sjansen for ulykker. Supportere er gode på internjustis, men de setter autonomi høyt. Dialog er derfor bedre enn konfrontasjon – særlig i brennbare saker som dette.
Hva er så tribunekulturens premisser? I de fleste norske klubber vokste den selvbevisste supporterkulturen gradvis fram fra slutten av 1980-årene. Den var opprinnelig England-inspirert, som mange hadde besøkt og som enda flere var blitt familiære med gjennom Tippekampen. Kulturen var preget av korte, humoristiske sanger eller chants, ofte spontant fremført slik at de gjenspeilte det som skjedde på banen.
Etter årtusenskiftet skiftet inspirasjonskildene. Supporternormene er dermed forskjøvet. De fleste supportermiljøer ser i dag mer til latinske og kontinentale forbilder enn til engelske. Engelsk fotball var både kommersialisert og turistifisert til det ugjenkjennelige; syngende supportere ble marginalisert, blant annet ved fjerning av ståplasser. Og når flere turister kom for å oppleve stemningen, ble det færre igjen til å skape den.
Resultatet ble en temmelig daff atmosfære (men grunnet en sportslig god liga og ikke minst målrettet markedsføring finansiert av utømmelige pengesekker, har Premier League paradoksalt nok likevel lyktes i å rekruttere stadig nye fans fra stadig nye verdenshjørner).
Den nye kulturen kjennetegnes av lengre sanger, sunget mer uavhengig av situasjonen på banen. Bruk av capo – en forsanger som ledsager supporterne, og som står med ryggen mot banen – er vanlig. Et tredje element er bruken av tromme. Et fjerde er tifo (bannere, flagg, plakater og kasteruller) og – mer kontroversielt – pyrotekniske virkemidler (ofte brukes samlebetegnelsen bluss om bengalske lys, røyk og raketter) for å skape et visuelt show. Mye av dette har utspring i italiensk ultraskultur på 60-tallet.
Hvem er så blusserne? Fotball er verdens største kulturfenomen og idrett: Ingenting betyr like mye for like mange i like mange deler av verden. Da er det neppe egnet til å overraske at ulike folk og tribunefraksjoner har ulik tilnærming til fotball. På engelsk skiller man fans fra supportere. Fans er gjerne turister og har en markedsorientert tilnærming hvor man ukritisk konsumerer det klubben og fotballen tilbyr dem, slik de fra klubbens ståsted anses som kunder.
Fordi de gjerne er turister, har de behov for å markere identitet gjennom symboler som drakt. Publikums- og fotballsosiolog Arve Hjelseth pleier litt flåsete å si at hvis du i TV-ruta fra en Premier League-kamp ser noen på rekke iført årets hjemmedrakt, er de med 90 prosent sannsynlighet norske.
Supportere er ofte lokale, utgjør kritisk korrektiv til og er emosjonelt investert i klubben. Fordi supporterskapet er en integrert del av lokalsamfunnsidentiteten og livsstilen, trenger ikke supportere markere hvem de er gjennom ytre artefakter (til nøds brukes skjerf); det er kroppsliggjort at vedkommende holder med klubben.
På norsk kan vi skille mellom to typer engasjert fotballpublikum: ideologisk bevisste supportere og tribuneslitere. Ideologisk bevisste supportere (heretter «supportere») er de som uttrykker støtte til klubben på energikrevende måter som hopping og synging (derav er supportere gjerne unge), og generelt stemningsskapende tiltak. Disse «stående og syngende», som det heter, betrakter seg ikke som tilskuere, men som deltakere som innrammer kampen og (som i hvert fall en del påstår) påvirker resultatet.
Fordi supporterne setter premissene for atmosfæren rundt kubben (ikke bare på stadion), har de også stor makt (både med tanke på fotballens organisering i stort som Superligaens umiddelbare død illustrerte, og klubbens organisering ved at supportermakt tvinger frem trenerskifter og generelt at det er disse som i størst grad stemmer ved årsmøtet). De skaper atmosfæren fremfor å konsumere den – eller verre: dokumentere den.
De fleste i denne (sub)kulturen mener i dag at blussing setter ekstra farge på kampritualet. Det kan brukes både som ledd i en planlagt koreografi og som mer eller mindre spontane uttrykk for feiring av for eksempel scoringer. Det kan også forstås signaturisk: Her er vi, og vi gjør som vi vil! Supportere er både opprørske (i beste mening for klubben) og lojale, og de ser seg som forvaltere av fotballens ritualer (kampoppladning i byen, supportertog eller corteo fra puben til stadion og allsang før kamp) og symboler (klubblogo, stadion-navn, draktfarger og klubbhistorie).
Den moderne supporterkulturen kan man mene mye om, men den er dedikert og lojal. Supportere ser seg selv som et kritisk korrektiv til den moderne, kommersielle fotballen, og investerer stor emosjonell energi i lidenskapen sin.
Tribunesliterne er også trofaste og lidenskapelige sympatisører (ofte er de eldre, mangeårig sesongkortholdere), men med et annet utgangspunkt enn supporterne: De lider (det er en kjensgjerning at å holde med et lag er forbundet med mer lidelse enn lidenskap) mer i stillhet enn de utrykker støtte vokalt. Disse er nettopp tilskuere i ordets forstand: De bivåner atmosfæren som skuelystne, uten å bidra til den. De følger kampen (spillet) tettere enn mange supportere, og ønsker ikke at sikten skal blokkeres av det utøvende supporterskapets stående, flagg, plakater og bluss.
Tribuneslitere misforstår ofte de stående og syngende. De står ikke for å se bedre, men for å yte bedre. Å stå for å se bedre ville vært uttrykk for et nullsumspill: Alle reiser seg, men ingen ser bedre. Det eneste man har oppnådd er at man må stå for å se like godt som når man satt. Når det gjelder sang, trekker det oppmerksomheten bort fra kampen, og fungerer best som bakgrunnsmelodi – tenker tribunersliteren.
Men så lenge tribunesliterne befinner seg andre steder på tribunen enn de stående og syngende (som ofte er tilfellet), vil de fleste – når det får tenkt seg om, og innen rimelighetens grenser – sette pris på den innrammingen supporterne skaper, og ønsker den velkommen som kulisse. Den rebelske supporterkulturen er nemlig også attraktiv for de som ikke produserer den. Det meste som kan få folk til stadion når TV er et alternativ handler om atmosfære, et «tilleggsprodukt» – et forhatt begrep i supporterkretser – som gir stadionopplevelsen merverdi.
Selv om de fleste supporterne og tribunesliterne ville kommet på kamp uansett, er det altså i atmosfæren – hvor pyro er blitt et nøkkelelement – mye av potensialet til å rekruttere såkalte begivenhetssupportere ligger. Dette er folk som har en latent fotballinteresse og som trekkes av begivenheten heller enn klubbtilhørigheten. De drar kun på attraktive kamper som 16. mai, cupfinaler, Europa-kamper og skjebnekamper. For å øke publikumstallene gjelder det først og fremst å gjøre begivenhetssupportere til supportere, eller (mer sannsynlig og kanskje i førsteomgang) tribuneslitere.
Når pyro er blitt en så integrert del av supporteridentiteten, er det kontraproduktivt å true det i knestående gjennom lovgivning. Pyro er i dag en så viktig uttrykksform for supportere at klubber, politi og brannvesen ikke kommer unna dialog. De blir ikke kvitt bluss før supportermiljøene selv går lei det.
Stridens kjerne er at bluss, når det anvendes i folkemasser, har skadepotensial. Derfor må blussing planlegges med arrangøren. Planlagt pyrobruk kan være like virkningsfullt visuelt som det spontane og uorganiserte, men det bryter med supporterkulturens premiss om en «kaotisk», uplanlagt atmosfære. Merk at supporterne ser det som sin oppgave å være premissleverandør for stemningen: Den beste atmosfæren er den supporterne selv skaper, ikke den som regisseres av andre.
Løsningen i pyrorelasjonen mellom klubb og supportere befinner seg derigjennom antagelig innenfor rammen av organisert kaos: Et handlingsrom mellom trygge rammer (opplæring og sikkerhetstiltak) og autonomi (supporterne må stå mest mulig fritt i bruken og anerkjennes som kulturbærere).
Pyroreglementet håndheves imidlertid ulikt av klubbene: Mens noen gir både langvarige utestengelser og saftige bøter, ser andre helt bort fra det eller fremelsker det. Det er dessuten dobbeltmoral her: Klubbene bruker pyro som blikkfang i markedsføring, samtidig som mange altså sanksjonerer bruk.
Det er betydelig prestisje i supportermiljøer med hensyn til å sette best preg på bybildet på kampdagen og ikke minst selve kampen. For en del er det like viktig å vinne tribunekampen som fotballkampen. Et håndhevet pyroforbud blir vanskelig å svelge når supporterne på andre siden av stadion bokstavelig talt slipper billigere unna. At ikke klubbene enes om en felles pyrotilnærming, tenner (les: fyrer opp) supporterne.
Welhaven representerer en innvending ofte hørt, men lite besvart, nemlig hvorfor det er så vanskelig å følge reglene. Rett nok er regler vel og bra i og for seg, så lenge vi har med et skadepotensial å gjøre, men erfaringene nasjonalt så vel som internasjonalt viser at forbud ikke fungerer, og derfor er det på tide å tenke nytt om pyro.
Man kan ha ulike meninger om det å ignorere regler og ta seg til rette, men det er viktig å forstå hvorfor supporterne gjør som de gjør. Å redusere utagerende supporterskap til pøbelskap, er en form for kulturell ignoranse – som både tåkelegger og tilfører ytterligere gnist til en allerede betent debatt.
NB! Dette er en utvidet og lett revidert versjon av en VG-kronikk publisert med Arve Hjelseth: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/MoWG2R/bluss-til-besvaer
