Blant stabelen med bøker jeg har lest i sommer, vil jeg la to være utgangspunkt for dette blogginnlegget. Den første er Scotland ’74: A World Cup Story av Richard Gordon. Tyngdepunktet i boken er på VM-turneringen i Vest-Tyskland i 1974, inkludert kvalifiseringen, men skuer i tillegg både bakover og framover. Utgangspunktet er at Skottland til tross for mange forsøk – inkludert fem på rad i årene 1974-1990 – aldri har klart å gå videre fra innledningsgruppen i VM. I 1974 var de svært nær (to uavgjorte og en seier mot Zaire, Brasil og Jugoslavia), og laget var svært godt. Boken anbefales for øvrig for alle fotballinteresserte.
Den andre var I Don’t Know What It Is But I Love It: Liverpool’s Unforgettable 1983-84 Season, skrevet av Times-journalisten og Liverpool-supporteren Tony Evans. Den er en kamp for kamp-historie som følger sesongen mer eller mindre kronologisk, en sesong som brakte tre nye trofeer til et allerede velfylt premieskap på Anfield. Siden jeg deler Evans’ klubbsympatier likte jeg boka godt, men den er nok mest for fansen. Dette er uansett ikke ment som bokomtaler.
Under lesningen slo det meg imidlertid at historiene – en fra 70-årene og en fra 80-årene – har noe til felles, nemlig at de understreker hvordan alkohol var en integrert del av kulturen blant spillerne. Det skotske landslaget befant seg for eksempel i Norge i forbindelse med en treningskamp like før VM. Minst én av kveldene gikk med til en fuktig fest. Antakelig skjedde dette i strid med lagledelsens instrukser, men da landslagstreneren Willie Ormond oppdaget hva som foregikk, ble han like godt med på festen. Generelt tegner Gordon et bilde av en gjeng spillere som var vant til at en anselig mengde øl – og kanskje sterkere saker ut på kvelden – var normen på treningssamlinger, også like i forkant av årets høydepunkt.
Enda tydeligere er dette i Evans’ bok. Mellom siste seriekamp og serievinnercupfinalen mot Roma var det en to ukers luke i Liverpools kampprogram, som måtte brukes til å forberede seg best mulig før forsøket på å vinne den gjeveste europacupen for fjerde gang på åtte sesonger. Den første av disse ukene tilbrakte klubben i det som offisielt var en treningsleir i Israel, men som i bunn og grunn var en uke med til dels svært utagerende festing. Drikkingen var for øvrig ikke begrenset til slike samlinger, det var rett og slett måten man levde livene sine på, og klubben forventet egentlig at spillerne kom sammen over noen flere ganger i uka for å styrke lagmoralen. Et stort dilemma oppsto for spillere som satt på benken under kamp. Disse måtte nemlig møte opp på morgentrening dagen etterpå, i motsetning til de som hadde spilt. De hadde dermed valget mellom å gå ut på byen etter kampen, noe som innebar å måtte trene av seg bakrusen dagen etterpå, og å takke nei til bytur og dermed stå i fare for å havne utenfor det sterke fellesskapet en slik kultur utgjør. Mye tyder på at det var relativt vanlig å velge det første, med de konsekvenser det hadde for treningskvaliteten.
Målt mot dagens treningsregimer virker det utrolig at disse lagene kunne holde et så høyt nivå som de faktisk gjorde. Aldri har Skottland hatt et sterkere landslag enn i 1974, og sesongen 1983-84 var mot slutten av en nesten ti år lang periode hvor Liverpool jevnt over var Europas beste klubb. Vi kan jo til det siste legge til at det ikke er noen grunn til å tro at alkoholkulturen i Liverpool var unik, og at engelske klubber dominerte europeisk klubbfotball i disse årene.
Hvordan kunne fotballag som avvek så sterkt fra det man allerede den gang visste om forholdet mellom alkohol og fysisk prestasjonsevne, likevel prestere på toppnivå? Fordi alle konkurrenter opptrådte likedan? Delvis er det nok noe i det, men hele forklaringen kan det knapt være. Evans forteller at Romas spillere og støtteapparat både var sjokkert og overrasket over det de fikk høre om Liverpools eksesser i Israel. Underforstått; de hadde selv en annen form for oppladning.
De siste 30 årene har de fysiske kravene til fotballspillere økt kraftig, mye mer enn i mange andre idretter. Også i fotball er det slutt på at ikke-tørrlagte alkoholikere kan spille på høyeste nivå, og spillere kan ikke over tid stille i bakrus på trening flere dager i uka. Når det kunne fungere så lenge i flere land, har det trolig å gjøre med mangfoldigheten i fotball i forhold til for eksempel mer rene kondisjonsidretter. Det er så mange andre faktorer som også teller. Alt tyder på at både managere og spillere – både den gang og i ettertid – så på det å gå ut sammen som et svært viktig element i det å bygge lagfølelse, så vel som i arbeidet med å integrere nyankomne spillere. Som Graeme Souness er sitert på i boka til Evans: ”It was’t optional. It was a must. Eat together, drink together, laugh together, win together. We did it all the time”. De reflekterte rett og slett ikke over at det var andre måter å gjøre det på.
Når man leser om kulturen som eksisterte så sent som i min egen ungdomstid, på aller øverste nivå i fotball, vil noen reagere nostalgisk (omtrent som noen reagerer nostalgisk ved tanke på at ingen ba dem ta på hjelm når de skulle ut på sykkeltur da de var små), mens andre vil være takknemlige for at verden har kommet seg videre. Den mest positive følgen av en mer ”seriøs” tilnærming er trolig at det åpner for at flere ulike typer kan nå til topps i fotballen. Ikke alle er bekvemme med at alkohol er den viktigste ingrediensen i det å skape samhold i et lag, og det har som blant andre Stefan Szymanski og Simon Kuper pekte på i Soccernomics, opplagt påvirket hvem som har funnet seg til rette i fotballen. Det er blitt plass til flere, ikke bare dem som klarer å kombinere en tøff livsstil med toppidrett.
Så kan vi heller kose oss med beretningene fra The Good Old Days, gjerne med et glass med noe godt i innen rekkevidde.
