Dagens mesterskapsprogram i langrenn har eksistert siden 2005. De fleste vil nok karakterisere det som en nokså kort tidsperiode, men det gjør ikke den gamle mester Vegard Ulvang, som leder FIS’ langrennskomité. For ham ser det ut til i seg selv å være et argument for at de må gjøre endringer, eller «tilpasse oss», som VG siterer ham på. Det er uklart hva de eventuelt skal tilpasse seg, men la nå det ligge.
Langrennssporten er så grunnleggende forandret siden min ungdomstid at nye endringer ikke provoserer meg. Det er ingen tradisjoner igjen å true, og om man går såkalt duathlon eller jaktstart etter modell av 90-årenes langrenn (og skiskyting) spiller ikke særlig stor rolle. Det er likevel to forhold ved dette som er interessante.
Det første har jeg vært inne på i denne spalten tidligere: troen på at man er fortapt om man ikke fornyer seg. Ulvang mener altså man kommer bakpå hvis man ikke endrer et konkurranseprogram som har eksistert i drøyt ti år. Hva ville han da sagt om den engelske fotballigaen, som er strukturert etter samme konkurranseprogram (hjemme- og bortekamp mot alle motstanderne) som i 1888? Man kan jo spørre seg hvem som lykkes best.
Et annet element i forslagene som diskuteres handler ikke om konkurranseprogrammet, men om innholdet i en del av øvelsene. VG kan nemlig også fortelle at det diskuteres å legge inn elementer fra skicross i sprintøvelsene, det vil si innlagte hopp. Meningene blant utøverne er delte, antar Ulvang.
Det interessante her er hvordan et slikt forslag på ett vis bryter med et særtrekk ved moderne idrett, nemlig tiltakende spesialisering. At vi har fått sprintlangrenn og skillet mellom klassisk og fri teknikk er jo begge deler noe som oppmuntrer til slik spesialisering. Til dels er det også institusjonalisert i norsk langrenn, hvor det finnes et eget landslag for sprintlangrenn.
Skicross er på sin side en idrett helt uten tradisjoner, men er basert på snowboard-grenen boardercross og har ellers mer til felles med alpint enn med langrenn. Men i motsetning til alpint (og til felles med boardercross) er det fellesstart hvor de to beste går videre. Konkurranseprinsippet har altså mye til felles med nettopp sprintlangrenn.
Slik sett innebærer forslaget om innlagte hopp i sprintlangrenn at man på et vis går i retning av å motvirke spesialisering. Det fikk meg til å tenke på noe Rune Slagstad skrev i det omfattende idéhistoriske verket (Sporten). Her går det nemlig klart fram hvordan den norske Skiforeningen, som lenge var svært skeptisk til den engelske sportens fremvekst, motsatte seg det som ble kalt spesielt langrenn og spesielt hopprenn. Det var kombinert, altså kombinasjonen av hopp og langrenn, som var den egentlige skiidretten. Poenget var å beherske alle sider ved det å ta seg fram på ski i naturlig terreng.
Men utviklingen i retning av spesialisering lot seg naturligvis ikke stoppe. Kombinert som gren har rett nok holdt seg forbausende godt, ikke minst i Mellom-Europa hvor det er mer populært enn langrenn, men både langrenn og hopp har vært gjenstand for tiltakende spesialisering, og ikke minst foregår konkurransene i mer kunstige omgivelser enn før (for eksempel plastunderlag i tilløpet i hopp, tilrettelagt terreng i langrenn, som dessuten i stadig større grad flyttes fra naturen til stadion).
Det å innføre element fra en annen idrett (skicross) er derfor i en viss forstand uttrykk for et brudd med en langvarig tendens til stadig mer spesialisering. Egentlig innebærer jo det å ha innlagte hopp i sprintløypene noe av det samme som Skiforeningen insisterte på: En skikonkurranse skal teste utøvernes ferdigheter i flest mulig av skiløpingens ulike elementer, ikke legge ensidig vekt på én ferdighet og splitte ulike ferdigheter opp i ulike grener.
Nå tror jeg rett nok ikke dette er FIS’ motiv for forslaget. Snarere tror jeg de fornemmer at skicross er noe som er i pakt med tiden, som ungdom fenges av og som langrenn derfor gjerne vil låne elementer av for å fremstå som mer attraktiv. Like fullt er det en ny illustrasjon på noe jeg har pekt på tidligere, nemlig at moderniserings- og sportifiseringsprosessene i idretten kan være ved et vendepunkt.
