Mads Skauge, idrettssosiolog, Nord universitet
Arve Hjelseth, idrettssosiolog, NTNU
Det største norske bortefølget i europacupen var Vålerenga, som møtte Chelsea i London i 1999. De fleste anslår at omkring 3200 var til stede. Glimt vil antagelig minst tangere dette mot Arsenal. En del har billett utenfor bortefeltet som tar 3000, og mange gule reiser uten kampbillett. Glimt kunne sikkert solgt et par tusen bortebilletter til. Dette blir rett og slett tidenes største bortefølge til utlandet for en norsk klubb!
Slaget i London føyer seg dessuten inn i en lang rekke. To ganger reiste over 1500 gule til Roma. Å gå i Romas gater var som å være i Glasshuset, sa Runar Berg. Det var Bodø-folk overalt. Celtic Park er kjent for sitt lydnivå, men den gule veggen satte spor. Celtic-folk omtaler Glimt-følget som den mest høylytte bortefansen på årevis. I Alkmaar ble torget farget gult. Men hva skyldes så at over dobbelt så mange Glimt-supportere som ved disse anledningene drar til London, utover at dette er Europa League og ikke Conference League?
Fotball i denne forstand er først og fremst et kulturfenomen, dernest en idrett. Det finns ingen annen kulturaktivitet som appellerer til like mange mennesker og leder til så stort engasjement, som fotball. På kampdager kan man nærmest gå hvilket som helst sted på byen og vite at man treffer likesinnede. Torsdag kveld kjenner over 3000 gulkledde i London på dette, i fotballens vugge.
Fotball er å drømme og leke. Fotball er spenning, glede, begeistring, ut-av-deg-selv-opplevelser, sorg og fortvilelse. Fotball er fellesskap, identitet og mening. Fotball er noe å snakke om. Ikke minst er fotball øyeblikkets spill, og det magiske øyeblikket kan skje hvor som helst. Det kan også skje i London når Glimt gjester Arsenal.
Er fotball viktig? «Nei», sier du kanskje. «Det er ikke viktig fordi jeg er ikke interessert i fotball.» Det er der du tar feil. Det er som å si at alle verdens religioner er uviktige fordi du selv ikke er troende. Men du lever i en verden av troende. Mange tror at verdens mest berømte nordmann er Roald Amundsen eller Thor Heyerdahl. Men de to mest berømte er Ole Gunnar Solskjær og Erling Braut Haaland. I verdens øyne er det viktigere å tuppe inn et mål på overtid i Champions League-finalen enn å plante et flagg på Sydpolen, som Jo Nesbø har formulert det. Når rekordmange drar til London for en fotballkamp, er det kulturopplevelsen som engasjerer.
Fotballkulturen generelt så vel som supporterkulturen spesielt, står sterkt i Bodø. Norsk supporterkultur hevdes å ha startet i Bodø, med Den gule horde på 1970-tallet. I Arne Scheie og Otto Ulseths Øyeblikkene vi aldri glemmer, beskrives Glimt-supportere som pionerer i fremveksten av norsk supporterkultur, med bruk av farger, flagg og på forhånd innøvde sanger. Når Tromsø kom til Bodø, ble de møtt med buing på flyplassen, noe som var nytt i Norge.
Tidlig i 70-årene var hverdagsklær det vanlige på norske fotballarenaer, men Glimt- supportere begynte å kle seg i gult fra topp til tå. Snart ble det umulig å forestille seg Glimt-kamper uten det gule koret på tribunen. Det var et deltakerelement i måten Glimts supportere involverte seg i kampene på. De var ikke bare tilskuere, men en integrert del av den forestillingen en fotballkamp kan betraktes som. Glimt-supporterne i 70-årene hadde en mer norsk forankring enn supporterkulturene som vokste frem i Norge fra slutten av 80-årene, men deltakerelementet og den utagerende måten å støtte klubben på, var de en forløper for. Denne delen av supporterkulturens historie fortjener å trekkes tydeligere frem.
Det er denne historien J-feltet, og øvrige supporterfraksjoner i gult, forvalter og viderefører i London. Likevel står torsdagens kamp i særstilling fordi Glimt for første gang møter engelsk motstand i en tellende kamp, til og med serielederen.
Nordmenns forhold til engelsk fotball er spesielt. Engelsk fotball ble omtalt i norske aviser alt før andre verdenskrig. Når mange nordmenn fikk et engelsk favorittlag, skyldtes det først tippekupongen, og senere at engelsk fotball var det eneste man kunne se på TV. Mange nordmenn rundt 60 holder med klubber som Derby og Stoke. Hvis du ikke bodde i nærheten av en Eliteserie-arena, var det den fotballen du hadde mulighet til å se, for norsk fotball ble ikke sendt på TV, bortsett fra cupfinalen. Først fra rundt 1990 ble det vanlig å sende kanskje én kamp per serierunde på TV.
Til sammen danner fotballens stilling, Glimts supporterkultur og denne spesielle kamp-anledningen, et historisk moment for fotballinteresserte Glimt-tilhørende. Momenter er til for å gripes. Det er kroppsliggjort i Glimt-entusiasters kollektive bevissthet at Arsenal borte er en mulighet som må gripes, med visshet om at sjansen kanskje aldri byr seg igjen.
Dette er kampen Glimt-patrioter har ventet på. En bestefar vi kom i snakk med har fulgt Glimt siden andre verdenskrig. Han har aldri sett Glimt utenfor Norge, men har invitert med barnebarna til London, tross trang økonomi. Dette måtte han få med seg.
Et supporterliv er kontrastenes liv. Enhver fotballfanatiker har kjent på kroppen at fotball er mer lidelse enn glede. For Glimt-sympatisører har nedturene vært få de siste årene, men kontrastene kommer til uttrykk på andre måter. I mai reiste gulkledde venner til Mo for å overvære cupkampen mot Rana. Nå reiser flere av de samme til London for å støtte de gule mot serielederen i verdens best rangerte liga.
Det er langt fra Sagbakken til Arsenal stadion. Alt er imidlertid mulig i fotball. I nesten ingen annen idrett har underdogen bedre sjanse mot forhåndsfavoritten. Det er likevel liten tvil om at møtet med den engelske serielederen er tidenes sportslige utfordring for Glimt, og kanskje tidenes fotballopplevelse for de tilreisende. Det er slik legender skapes og historier skrives. Heldige er de som får være øyenvitner til det.
https://www.an.no/derfor-skal-alle-til-london/o/5-4-1662782
