Talentutvikling og talentavvikling: et forslag til syntese

0
153

Talentutvikling er et debattert tema i idretten. Er det på barnas eller voksnes premisser vi selekterer? Hadde det ikke vært for oss voksne, ville ungene hatt det vanvittig moro. Hvis du trener et lag som vinner en barneturnering, har du gjort alt feil, for du må i prinsippet ha toppet laget for å vinne.

Kanskje trenger barne- og ungdomsidretten nye kriterier for måloppnåelse. Dersom man er en ambisiøs trener i barne- og ungdomsidretten som ønsker seg opp og frem på seniornivå, er det lett å forstå at kortsiktig suksess frister. Man må jo vise til noe, kan man tenke. ”Suksess” viser her til gode resultater. Da blir selektering, topping av lag og frafall, fort virkemidler. Man vil vise hva man kan, men egentlig viser man at man ikke kan noe som helst.

Problemet er at dersom en trener i barneidretten faktisk gjør det riktige i denne sammenheng, nemlig å la de unge leke og at alle får prøve seg, vil det antagelig ikke gi oppsiktsvekkende resultater i det korte løp, i hvert fall ikke med positivt fortegn. Derimot vil effektene av en slik praksis antagelig først komme til syne etter mange år, når treneren uansett har gått videre og ikke lenger har ansvar for spillerne. Kanskje kan kriterier som for eksempel hvor mange utøvere man får med seg i treningsgruppen fra et år til det neste, være et godt mål på god trener- og klubbpraksis i barne- og ungdomsidretten.

Da Sverige vant U21-EM i fotball for herrer i 2015, sa den svenske idrettsviteren Tomas Peterson at det var det verste som kunne skje, fordi man ble ledet til å tro at man gjorde alt riktig, når man egentlig, ifølge Peterson, gjorde mye feil. Det førte svensk talentutvikling 50 år tilbake i tid, sa Peterson.

Poenget til Peterson, slik jeg forstår han, er at talentplukking har lite for seg: man bryter opp kompisgjenger, utsetter barna for press og stress, man står i fare for å drepe idrettsgleden, og dessuten blir nesten ingen toppspillere uansett. 

Ungdomsidrettens grunnleggende logikk er konkurranse og ferdighetsutvikling, slik ungdomsidretten representerer et mellomtrinn mellom den sosiale og inkluderende barneidretten, og den voksne ekskluderende toppidretten. I tillegg kommer den breddeorienterte voksenidretten, men denne er jo relativt beskjeden. Derfor er det naturlig at idretten i tenårene preges av en gradvis forskyvning fra lek og integrasjon, til en mer ferdighetsselekterende logikk.

Denne logikken er ekskluderende i sin natur fordi den forfekter konkurranse, slik talentidentifisering og selektering har frafall både som årsak og konsekvens: De som ikke plukkes og ikke anses som gode nok, får gjerne et dårligere tilbud, om de får et tilbud overhodet, og det er derfor ikke overraskende at mange av disse slutter i idrettslaget. Dermed er det heller ingen overraskelse at brorparten av de som ender opp som eliteutøvere, også var de som ble ansett som mest talentfulle i ungdomsidretten – de frafalne har jo uansett sluttet.

Det er imidlertid ikke gitt at de som ble identifisert som talentfulle i barne- og ungdomsidretten, ender opp som de beste utøverne i slutten tenårene fordi trenerne gjorde rett (vurderte riktig) i sin selektering av utøverne i ung alder. I stedet kan dette være uttrykk for en selvoppfyllende profeti: Det er ikke overraskende at de som ble plukket, også ble best. Disse har jo antagelig fått mer kvalifiserte trenere, mer trening, mer konkurranse og generelt bedre oppfølging over flere år enn sine ikke-plukkede jevnaldrende motparter. Det er umulig å si hvor gode de som ikke ble satset på kunne blitt dersom de hadde fått et likeverdig tilbud. Det som derimot er mer sikkert, er at man med en slik seleksjonspraksis sløser bort brorparten av «talentpoolen» ved å velge bort flertallet. Det er da talentutvikling blir talentavvikling.

Barn og ungdoms organiserte idrettsdeltakelse handler imidlertid først og fremst om helse og integrasjon i et breddeperspektiv, dernest talentutvikling i et toppidrettsperspektiv, slik idrettsbevegelsens legitimitet for statlig støtte primært hviler på dette todelte oppdraget eller mandatet om å bidra til folkehelsen samtidig som man skal produsere eliteutøvere. Det er derfor langt på vei meningsløst å diskutere talentutvikling uten å samtidig ta inn over seg idrettens hovedoppdrag om «idrettsglede for alle».

99,9 prosent av barna som driver organisert idrett, når aldri toppnivå, og mange er heller ikke spesielt interessert i prøve på det, i hvert fall ikke utover i tenårene når de oppdager nåløyets tranghet, hva som skal til, og hvor de får andre interesser og for eksempel mer skolearbeid. Hvorfor skal idretten drives på en måte som er tilrettelagt for den tiendels prosentandelen som blir topputøvere, og som går på bekostning av de andre 99,9 prosentene?

Er du en gutt født i Norge, er sjansen din for å bli toppfotballspiller 1/777. Hver sju hundre og syttisjuende norske gutt får altså drømmen sin oppfylt. Gitt at vedkommende drømte om å bli toppfotballspiller, da. Når en promille av alle barnefotballspillere når toppfotballen, bør altså ikke organiseringen ensidig vektlegge toppidrettsdimensjonen. Selektering er voksnes behov, ikke barnas. De fleste barn vil spille med kompisene. Det er imidlertid naturlig at spissing tiltar i tenårene.

Dette er også problemet med såkalte «utviklingstrapper» som holdes høyt i mange særforbund: De betoner en trinnvis tilnærming til ferdighetsutvikling i et langt og nytteorientert perspektiv (det du gjør i dag skal tjene til noe som kommer til uttrykk om mange år), men ignorerer samtidig mye av betydningen av idrettsdeltakelsens egenverdi her og nå.

Når så få når toppnivået, blir det meningsløst om man ikke vektlegger å ha det gøy underveis. Mot denne bakgrunnen burde vi kanskje legge ned alle U-landslag, hvis det er slik at det brukes masse ressurser på en kontraproduktiv praksis.

Forskning viser at det er umulig å spå hvem som blir best. Man tror man ser talent, men ser alder. Den relative alderseffekten er at sjansen for å nå toppnivå på mange samfunnsområder, inkludert idrett, er betinget av når på året man er født. Det er ofte store modningsforskjeller, fysisk, sosialt og kognitivt, mellom en tiåring født i januar, og en født i desember.

Selektering er også talentsløsing, fordi man bare satser på de som plukkes, og i hvert fall indirekte signaliserer til resten at de er mindre interessante. Dette fører dessuten til frafall blant det store flertallet som ikke prioriteres. Dessuten viser forskning at en utøver normalt bare er i stand til å «satse» seriøst i en tiårsperiode. Starter selekteringen og alvoret allerede i tiårsalderen, går de fleste lei før de har nådd utviklingstrappens siste steg i slutten av tenårene.

Dette tar meg til et poeng kollega Arve Hjelseth har formulert: Hvorfor skal ungdomsidretten legges opp på en slik måte at utøverne skal ta ut sitt potensial på et tidspunkt (i slutten av tenårene) hvor de uansett har sluttet? Det viktigste er vel at ungdommene har de gøy mens, og så lenge, de deltar i organisert idrett?

Selektering er imidlertid et tveegget sverd. Som nevnt er det mange problematiske sider ved selekteringens ekskluderende logikk, samtidig som selekteringslogikken nødvendigvis er del av ungdomsidretten, slik målet med ungdomsidrett delvis er å utvikle eliteutøvere. Selektering er altså ikke et spørsmål om enten eller, men om hvordan og når. Når det gjelder det siste, strides de lærde, men det virker i hvert fall som det er liten grunn til å stresse med denne «toppingen», eller differensieringen som det ofte kalles, allerede fra 13-årsalderen.

Når det gjelder differensiering som prinsipp, virker dette fornuftig. Det er rimelig å anta at det går ut over idrettsgleden til de fleste involverte når man trener og konkurrere med utøvere som er langt bedre eller langt dårligere enn seg selv. På den annen side skal vi ikke glemme at den sosiale motivasjonen for å drive idrett står sterkt hos mange barn og unge. Man drive rett og slett med idrett fordi kameratene gjør det, og det er en arena for felles opplevelser med naboer, klassekamerater og lignende. Differensieringen trenger derfor neppe heller fremskyndes i særlig grad, og kan antagelig i mange tilfeller med fordel vente til ungdommene er i hvert fall 15–16 år. Videre er differensiering ofte tett forbundet med en annen trend i barne- og ungdomsidretten, nemlig profesjonalisering. Dette innebærer for eksempel betalte trenere, prestasjonsjag og hyppigere treningsleirer, helst i utlandet. Alt dette er elementer som bidrar til å presse prisnivået opp, og dermed idrettens inkluderingspotensial ned.

At det er umulig å spå hvem som blir best tidlig i tenårene, er én ting. Et annet forhold er at et tydelig funn i forskningslitteraturen er at de som blir best i voksen alder, er de som har trent mest, og særlig virker den egenorganiserte treningen utenfor idrettslaget (uorganisert trening) utslagsgivende. Derfor er det antagelig lite fornuftig å «organisere i hjel» de unges trening. Skal man orke å legge ned de treningsmengdene som trengs, er det dessuten en nødvendighet at treningen er lystbetont.

Mye idrettsvitenskapelig talentlitteratur er orientert mot å kartlegge idrettsbakgrunnen til «de som ble best»: hvordan de trente, hvor mye de trente og når de «satset» eller «spesialiserte seg». Dette er rett nok et interessant felt, men slike tilnærminger har noen mangler som burde være åpenbare. En hovedinnvending eller kritikk av idrettsvitenskapelige studier av «veien mot toppen», slik jeg ser det, er at de først blir verdifulle når de er del av et komparativt design: Bakgrunnen til de som ble best, må sammenlignes med de som ikke ble best. Først da kan man si noe om hva som «lønner seg». Studier med denne tilnærmingen viser at allsidighet (å drive med flere forskjellige idretter, gjerne samtidig, over flere år), og lystbetont trening eller lek (såkalt deliberate play snarere enn deliberate practice) er fellesnevnere for de som blir best.

Det interessante med disse funnene er at det også er disse karakteristikkene (allsidighet fremfor spesialisering, og lek fremfor alvor) som motvirker frafall. Mot denne bakgrunnen er det fristende å lansere følgende rettesnor for ungdomsidretten, både i et bredde- og toppidrettsperspektiv: Ta vare på flest mulig av de motiverte barna og ungdommene lengst mulig, for man vet aldri hvem som «lykkes» – og ikke minst gir det samtidig best grunnlag for at flere beholder idrettsgleden lenger.

Dette har bokstavelig talt vært en gulloppskrift for norsk idrett i flere generasjoner, noe som gir seg utslag i at Norge troner øverst på rangeringer over «verdens beste idrettsnasjon» (i forhold til folketall): Paradoksalt nok, og litt flåsete sagt, utvikler vi gode toppidrettsutøvere ved bevisst å forsøke ikke å gjøre det. Stor bredde øker sjansen for bedre topp, men det er mindre gitt at god topp skaper stor bredde. Dette er kunnskap norsk idrett nærmest har kroppsliggjort over generasjoner, men som vi med jevne mellomrom trengs å minnes på.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here