Kommersielle treningssentre: arenaer for snarere enn pådrivere til folkehelsen?

Treningssenterbransjen har eksplisitte ambisjoner om være en sentral bidragsyter til folkehelsen. Dette kan være delvis uforenelig med treningssenterets logikk.

Aftenposten tilbyr i dag en sak som tar for seg hvordan et helsetilbud kan nedbetales med trening på treningssenter. Det er treningssenterkjeden Stamina som tilbyr et tilleggsmedlemskap hvor kundene får tilgang til raskere helsebehandling (lege, fysioterapeut, psykolog etc.) dersom man trener på treningssenteret minst 10 ganger i måneden.

Nettinnleggets hovedanliggende er hvorvidt slike ordninger er hensiktsmessige. På den ene siden kan det jo motivere til økt fysisk aktivitet, men på den andre siden gjør det kanskje ikke det for alle – slik at økte sosiale forskjeller i befolkningens helse blir utfallet. Når de som trener ofte på treningssenter (og som har tid og råd til det) også blir tilbudt mer effektive helsetjenester enn befolkningen for øvrig, kan nemlig økte helseforskjeller være en (om enn utilsiktet) konsekvens. Det er derfor til dels grunn til å være prinsipielt skeptisk til at treningskjeder tilbyr «helseforsikringer». Hvor mange som motiveres av et slikt tilbud er det imidlertid for tidlig å si noe om. 2500 medlemmer benytter seg av tilbudet i dag.

Dette temaet er interessant i seg selv, men det kan også (som påpekt i innlegget) forstås som et uttrykk for en trend hvor treningssentersektoren stadig lokker med nye tilbud i den hensikt å fremstå som en pådriver til folks helse (i tillegg til å tjene penger, naturligvis). Bransjedirektør i Virke Trening, Kjersti Oppen, kan fortelle at tanken bak det nye helsetilbudet er å motivere til økt fysisk aktivitet. Ifølge Oppen er treningssenterbransjens viktigste jobb å bidra til bedre folkehelse gjennom nye innganger til fysisk aktivitet. Slike oppfatninger er i tråd med Virke Trenings visjon «Flere aktive – oftere» og deres ambisjon om «å være en sentral aktør i viktige spørsmål om fysisk aktivitet og forebyggende helse i Norge».

Dette aktualiserer spørsmålet om det er de kommersielle treningssentrenes ansvar å faktisk bedre folkehelsen eller om treningssentersektoren snarere skal være en arena for folkehelse hvor fysisk aktivitet kan utøves? Det førstnevnte alternativet innebærer at treningssenteret tar aktivt del i kundenes treningsaktivitet, det andre gjør det ikke. Man bidrar nemlig ikke nødvendigvis til folkehelsen ved å legge til rette for treningsaktivitet, det avgjørende er hvordan treningen faktisk foregår – et ansvar som det ikke faller treningssenterkjeden naturlig å ta. En mulig nyttig inngang til dette spørsmål, kan være å se nærmere på det kommersielle treningssenterets logikk.

Den økende oppslutningen om de de kommersielle treningssentrene de siste årene synes å reflektere at denne treningsarenaen går i takt med tidsånden, ofte beskrevet i lys av senmoderne sosiologiske arbeider om individuelle prosjekter og kulturell frisetting fra nedarvede tradisjoner. For eksempel vil Baumans distinksjon mellom ‘trygghet’ og ‘frihet’ som uforenelige begreper, kunne være fruktbare med hensyn til dette. Mens fellesskapet i den organiserte idretten kan sies å gi en viss trygghet (faste rammer og sosialt fellesskap) og lite frihet, så er det motsatt for treningssenter-trening. Fellesskapet i idrettslag kan ta form som weberske ‘jernbur’ som gir forutsigbarhet, men som krever lojalitet fra medlemmene (f.eks. faste oppmøtetider og dugnadsaktivitet) som kan være vanskelig å forene med moderne identitetsprosjekter. Kommersielle treningssenter kan med Baumans begreper ses som lavterskelpregede ‘aktivitetsfellesskap’ som deler kjennetegn med dagens samfunn i form av individualisering, fleksibilitet og selvrealisering.

Treningssenterets kommersielle logikk er blant annet uttrykk for en relasjon mellom treningssenteret og kunden, preget av lite personlig og regelmessig kontakt. For mange er det jo nettopp muligheten til å trene nær sagt når man vil, hvordan man vil og hvor lenge man vil, som gjør trening på treningssenter til et attraktivt alternativ sammenlignet med for eksempel den organiserte idretten. Treningssenterbransjens naturlige individualiseringsprosesser gjør det følgelig lite hensiktsmessig med felles helseprosjekter mellom treningssenteret og kunden. På denne måten har treningssenteret i mange tilfeller lite med folks helse å gjøre i direkte forstand, fordi den kommersielle og individuelle logikken trumfer målet om å være pådriver til folkehelsen.

De fleste er nok på treningssenteret for å trene i egen regi, i motsetningen til i den tradisjonelle idretten som ofte er trenerstyrt og preget av en viss og nokså tett oppfølging over tid. Med dette utgangspunktet blir det nok utfordrende for treningssentrene å være pådrivere til kundenes bedre helse, i hvert fall for det brede lag av medlemsmassen. Sagt på en annen måte: treningssenteret kan være en pådriver til bedre helse for de som er villig til å betale for det, for eksempel gjennom kostnadsgivende tjenester som personlig trening. Når man ikke betaler for slike tilbud, er ikke kundens folkehelse like interessant lenger.

Misforstå meg rett. De kommersielle treningssentrene er helt klart viktige folkehelsearenaer, men først og fremst i den forstand at de aktiviserer mange. I mange tilfeller fremstår neppe treningssenteret som en pådriver til bedre folkehelse, forstått som at treningssenteret selv aktivt fremmer kundenes helse. Her spiller nok fremdeles andre aktører som skole/arbeid og den frivillige idretten en større rolle – rett og slett fordi disse arenaene har en annen logikk enn treningssenteret.

Det er, som påpekt i idrettspolitikken, ikke treningssenterbransjens primære oppgave å fremme folkehelsen. I stedet legger treningssentrene til rette for dette mot betaling, men spiller ikke (med mindre man betaler ekstra for det) noen aktiv rolle i selve aktiviteten eller i individets helseutvikling over tid. Treningssenteret skal altså heller være en arena for ulike former for treningsaktivitet som de betalende medlemmene kan benytte seg av mer eller mindre som de selv vil. Det er kundens eget ansvar, ikke treningssenterets, å holde helsen i orden.

Slik forstår jeg de kommersielle treningssentrene som gunstige arenaer for folkehelse heller enn nødvendigvis ‘folkehelse-fremmere’ mer konkret. Det er nemlig vesensforskjell på dette, noe som blant annet gir seg utslag i at treningssenterbransjen foreløpig er unntatt offentlig støtte.

About author
Mads Skauge er doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø). E-post: mads.h.antonsen@nord.no
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message