Klæbo-saken utenfor sporet

0
771

Klæbos sponsornekt, som nå virker løst inntil videre, er flittig diskutert blant landets sportskommentatorer: TV2s Berg og Angell, NRKs Saltvedt, VGs Welhaven og Adressas Løfaldli. Diskursens fellesnevner, med Dagbladets Sæther og Idrettspolitikks Selliaas som unntak, virker å være at man setter seg fore å drøfte hvorvidt saken representerer en større debatt om hvor stor frihet utøverne skal ha til å velge sponsorer, og om en isfront mellom Klæbo og Skiforbundet kan medføre at Klæbo går i Northugs skispor: bryter med landslaget til fordel for et privatlag.

Dette er relevant, men ikke sakens kjerne. Saken handler om medienes uavhengighet, utøvernes ytringsfrihet og langrennssportens omdømme. At saken ikke må leses ut av proporsjoner, betyr ikke at den ikke er interessant. Debatten gir dessuten anledning til å resonnere over det historiske forspillet for kampen mellom private krefter og den etablerte idrettsmodellen.

Som medieperson ligner ikke Klæbo Northug. De er snarere som motpoler å regne. Der Northug forlot landslaget i det minste delvis for egen vinning – først og fremst kommersielt, selv om han også utalte andre grunner som for eksempel motivasjon til å satse videre – bunner Klæbo og Skiforbundets uenighet og forsøksvis nedtonede konflikt om noe annet: langrennssportens troverdighet, og utøvernes, Skiforbundets og rettighetshavers integritet.

Jeg er usikker på om Saltvedt har dekning for å si at «Klæbo og hans støttespillere ønsker større kommersiell frihet enn det forbundet innenfor sin egalitære struktur er villig til å gi», for jeg har ikke hørt Klæbo nevne dette som argument, i hvert fall ikke som utgangspunkt for denne konflikten. Saltvedt bruker videre mye plass på å drøfte hvordan Klæbos standpunkt kan bidra til hans attraktivitet på sponsormarkedet. Det er greit nok i og for seg, men det er altså fjernt fra det motivet Klæbo selv tillegger sine ytringer.

Tar vi Klæbo på ordet, noe det er liten grunn til ikke å gjøre i denne saken, ønsket han ikke å bære Viaplay-logoen på kondomdressen fordi de driver rolleblanding til skade for sportens ry. På den ene siden skal Viaplay som del av NENT-gruppen som innholdsprodusent og rettighetshaver til verdenscupen i langrenn, bedrive kritisk og uavhengig langrenns-journalistikk. På den annen side har Viaplay og Skiforbundet en sponsoravtale, attpåtil synlig på utøverne. For Klæbo er dette en prinsippsak og et verdispørsmål fordi det kan stilles spørsmål ved uavhengigheten mellom aktørene. Mot dette bakteppet nektet Klæbo å bære Viaplay-logoen i Ruka sist helg. På Lillehammer i helgen var saken derimot lagt død, selv om uenigheten består.

Klæbo har ikke fått anledning til å utdype sin skepsis. Jeg tror den i det store bildet bunner i en berettiget frykt for langrennssportens popularitet og derigjennom fremtid. Langrennssportens stilling trues både av langsgående og presserende utviklingstrekk. Av langsiktige trusler er for eksempel klimaendringer i disfavør av snørike vintre åpenbart. Mange mosjonister og talenter vil nok gradvis erstatte ski med løpesko i takt med flere snømagre sesonger.

Sporten står dog i en del gjørme allerede, og det er ikke umiddelbart gitt hvordan den skal komme seg løs. Langrenn er en liten idrett og tiltakende norsk dominans svekker antakelig den interessen som er igjen i Mellom-Europa. Men også interessen i Norge er under press. Organisert langrenn har for eksempel blitt en betydelig dyrere idrett de siste årene, noe som gir seg utslag allerede tidlig i ungdomsidretten. Langrenn er ikke lenger en enkel idrett med ski, staver, støvler og en anorakk. Føret og ulike stilarter og distanser innbyr til flere sett med det grunnleggende utstyret. Og så må man ha rulleskiutstyr til barmarkstreningen. Men dette handler ikke primært om nødvendige utgifter som medlems- og treningsavgift, lisenser og utstyr. De store utgiftene må tilskrives det som ikke er strengt tatt nødvendig for å delta, men som likevel innvirker på opplevelsen og, ikke minst, resultatet.

De største utgiftene forbundet med langrenn tilfaller det som er under skia. Det finnes nesten ikke grenser for hvor mye penger det er mulig å bruke på skipreparering. Så lenge mer penger investert gir større fart i løypa, vil pengegaloppen fortsette. Dette er langrennssportens ubønnhørlige logikk. I barne- og ungdomsidretten er man langt på vei avhengig av å ha foreldre med inngående kjennskap om skismøring, for det gir lite skiglede å bli parkert i løypa. Videre er det utgifter knyttet til reiser i forbindelse med konkurranser og treningssamlinger. I sum blir langrenn for de ressurssterke.

En utfordring avgrenset til toppidretten, er overgangen fra NRK til kommersielle TV-aktører. TV-vaner er vonde å vende. Skavlan er et slående eksempel. Etter at programmet flyttet fra NRK til TV2, sank seertallene voldsomt. Det illustrerte at de som fulgte Skavlan på NRK egentlig ikke fulgte Skavlan; de fulgte fredagsrekka på NRK. En rimelig hypotese er at de fleste som så langrenn på NRK derfor ikke var interessert i langrenn som sådan. I stedet var langrenn en del av NRKs vinterstudio, som mange nordmenn lot stå på TV-en på morgenkvisten og utover formiddagen i helgene, gjerne ved at TV-en stod på i bakgrunnen mens man syslet med annet. Slik var langrenn en integrert del av manges helgeritual. Selv om det foreløpig er lite data på seertall for langrenn hos TV3, tyder de første sendingene på at hypotesen har noe for seg: Det har vært et drastisk fall i seere sammenlignet med NRK-tiden.

Alt dette er med på å svekke langrennsinteressen blant den gemene hop. I tillegg har dopingsaker og vektproblematikk bidratt til at flere rynker på nesen når det snakkes langrenn. Det siste langrennssporten trenger er at folk får skjellig grunn til å betvile de involvertes integritet som følge av en klønete fordeling av hatter. Jeg tviler på at Viaplays dobbeltspill vil bikke noe som helst i den ene eller andre retningen for den gjengse langrenns-entusiast, men det bidrar i hvert fall ikke til å styrke sportens posisjon. Tilliten til og interessen for langrenn er skjør nok som det er. Sånn sett er det både viktig og riktig at Klæbo sier fra. Klæbo har i høst også utfordret sin arbeidsgiver på å markere brudd på menneskerettigheter i Kina.

Sponsornekten er ikke sammenlignbar med andre særordninger eller sponsorkonflikter i norsk idrett, være seg for eksempel med Northug, Bjørgen, Johaug, Svindal eller Kristoffersen, eller sjakk-Carlsen for å nevne noen uten Skiforbundet-koblinger. Klæbo fikk selv særbehandling da han inngikk en personlig avtale med Uno-X, mens forbundet hadde avtale med Equinor. Dobbeltroller er noe annet enn for eksempel en hardbarka miljøaktivist som er mot oljeboring og derfor nekter å reklamere for Equinor (for å ta TV2-Bergs eksempel).

Utøverne har ifølge Skiforbundets regler rett til å ikke være med på markedsføring som strider mot utøvernes etiske eller moralske overbevisning, og her skal visstnok hensynet til utøvernes integritet særlig vurderes. Klæbo gjorde altså dette fordi han er opptatt av sin troverdighet og uavhengighet med hensyn til media. Det handler ikke om egne kommersielle muligheter. Når Klæbo er opptatt av sportens tillit og interesse, er det imidlertid beklagelig at vi ikke får vite hva som endret seg på bakrommet når Klæbo godtok å eksponere Viaplay mot sin etiske overbevisning. Det er i seg selv tillitssvekkende.

Sponsoravtalen er krøkkete, både fra Skiforbundets og Viaplays side, for begge aktører burde forstått at avtalen svekker begges integritet. Derfor er det ikke egnet til å overraske at en utøver reagerer og setter problemet på dagsordenen, og for sakens skyld gjør det ingen ting at det er langrennssportens største profil på herresiden som gjør det.

Det er usikkert i hvilken grad utøverne selv har interesse av å fronte egne sponsorer, og det er dessuten grunn til å tro at dette vil variere utøverne mellom, kanskje særlig langs aksen meritert–umerittert. Johaug er den mest profilerte norske langrennsstjernen og har bygget opp et tilsynelatende inntektsbringende klesmerke. Hun har sånn sett mer enn nok markedsverdi til å ha interesse av å få mer kontroll på egen merkevare. Men hvor fornuftig vil en slik konflikt være om hun for eksempel, som Dæhlie og Northug, går inn for et samarbeid med Skiforbundet etter karrieren?

Klæbo-saken åpner for interessante spørsmål ved fremtidige sponsoravtaler. Én ting er at det fremstår uklart hvilken verdi en slik avtale har, fordi man ikke kan føle seg trygg på at de største stjernene vil pryde seg med sponsorlogoen. Paradoksalt nok kan nettopp denne konflikten ha vært gunstig for Viaplay: alle vet nå at Viaplay sponser skilandslaget.

Forholdet mellom Skiforbundet og Klæbo kan i beste fall beskrives som profesjonelt. Antagelig er det et tidsspørsmål før Klæbo bryter med landslaget. Både Northug og Sundby tror det vil skje før 2025-VM. Det er imidlertid foreløpig liten grunn til å ta Klæbos sponsornekt til inntekt for at han ved neste korsvei forlater landslaget til fordel for en privat satsing, som i Northugs tilfelle. Det er slett ikke utenkelig at også han går i den retning på tampen av karrieren, men det har i så fall i begrenset grad med denne konflikten å gjøre.

Det er påfallende at det er en idrettsutøver som må minne oss på medienes uavhengighetsideal, og at ikke mediene selv setter dette på agendaen. Skottene mellom det kommersielle og redaksjonelle i mediehusene skal være vanntett, men her synder mange. VGs hopp-sponsing, TV2s videodømmingspakke til Eliteserien fra 2023 og Northug som med ujevne mellomrom har vært ekspertkommentator for TV2 samtidig som han sponser Skiforbundet, er noen eksempler. Det handler ikke bare om å drive kritisk journalistikk, men også om uavhengighet. Når for eksempel Adressa skriver om RBK og samtidig er sponsor; kan leseren alltid føle seg trygg på at en sak ikke er laget med det bakenforliggende motiv å promotere seg selv som sponsor? Snakker egentlig skiheltene fritt når de opptrer på Viaplays plattformer all den tid Viaplay også er sponsor?

Dersom vi først skal diskutere privatlag og den norske idrettsmodellen, bør dette knyttes til en større metadiskusjon. Jeg mener dette kan spores i en debatt om hvorvidt og hvordan den institusjonaliserte organisasjons- og konkurransestrukturen i langrenn kan veltes.

Dagens konkurransestruktur i langrenn understreker at det er de nasjonale særforbundene som har anledning til å gi utøverne lisens til å delta i idrettskonkurranser i regi av Det internasjonale skiforbundet (FIS). I tillegg har de nasjonale særforbundene monopol når det gjelder uttak til internasjonale konkurranser (World Cup, VM og OL). Både tildeling av lisens og muligheten for å kunne bli tatt ut til internasjonale konkurranser forutsetter derfor medlemskap i et idrettslag. Slik har Skiforbundet og FIS monopol på utøverne, for det finnes ikke noe alternativ. Dermed er langrennssporten institusjonalisert. Imidlertid har den senere tids konflikter mellom den etablerte idretten og private aktører anskueliggjort at vi befinner oss i en brytningstid hvor den etablerte modellen utfordres stadig mer.

Etter at Skiforbundet la ned rekrutteringslandslagene i langrenn i 2005, er det etablert en rekke private lag. Særlig utfordret Team Xtra Personell forbundet ved å tiltrekke seg landslagsutøvere gjennom å satse på langløp. Teamene er i dag ikke lenger et supplement til den etablerte idrettsmodellen, men private aktører som utfordrer måten å organisere toppidrett på.

At nasjonale og internasjonale særforbunds monopol på idrettskonkurranser og eliteutøvere utfordres, er ikke nytt. På 1970-tallet var det forsøk fra private aktører på å ta opp kampen mot den etablerte idretten. Særlig fikk skøyter og friidrett kamp om de beste utøverne.

Et interessant spørsmål blir om økt press og konflikt om sponsorer på skilandslaget – hvor mye forbundet skal styre dette og hvor mye det skal være opp til den enkelte utøver å velge sponsorer – vil kunne endre forholdet mellom landslagene og privatlagene, hvor landslagene foreløpig har stått sterkest.

En av mange grunner til det kan være at det sportslige opplegget er best på landslaget, ikke minst fordi det representerer et lag hvor man testes mot jevngode og de beste i det daglige. Det er sannsynligvis mer sportslig utviklende enn å trene i mindre og mer varierte treningsgrupper. Når det gjelder det kommersielle, er det rimelig å anta at mulighetene er større utenfor landslaget.

Problemet er bare at dette henger sammen: sportslig suksess avler kommersielle muligheter. Derfor er det nok bare noen få utøvere som i dag hadde tjent på å bytte ut landslaget med et privatlag. Mot denne bakgrunnen er det følgelig naturlig at aldersdimensjonen står sentralt: Når man har prestert over tid og bygget seg en merkevare som langrennsprofil, er man i tidligste fall i slutten av 20-årene. Således vil det nok fortsatt være slik at de beste langrennsløperne og de største profilene vil tilbringe det meste av karrieren i regi av Skiforbundet, samtidig som noen av de største profilene nok hyppigere enn det som har vært tilfelle til nå, vil bryte ut av landslaget på tampen av karrieren for å maksimere sitt kommersielle potensial og kanskje forberede seg på en markedsprofil også etter at skiene er lagt på hylla.

Klæbo-saken er uansett en kamp om noe mer, for eksempel utøvernes ytringsfrihet, og hvorvidt Klæbo vil gjøre som Northug er i beste fall sekundært. Skiforbundet har et samarbeid med Amnesty som går under parolen «Freedom of speech is a human right». Jeg bare nevner det.

Related Posts by Author

Previous articleHowzat? The Ashes are on, but so is the pandemic
Next articleDen kontrastfylte fotballen
Mads Skauge
Førsteamanuensis, Fakultet for samfunnsvitenskap, (idretts)sosiologi, forskningsgruppen RESPONSE, Nord universitet, Bodø. Hovedinteresser: • Idrettsmodernisering: publikum, supporterskap, fankultur, fotballkultur, idrettsteknologi, kroppsbygging og ungdomsidrett i form av idrettslag (organisert idrett), kommersielle treningssentre og livsstilsidrett. • Sivilsamfunn: ulikhet, individualisering, sosial kapital, sosial brobygging, identitetsforming, sosial identitet og selvpresentasjon. • Kultursosiologi: tidskomprimering, konsumkultur, ritualer, sivilisering og sportisering, distingverende adferd, interaksjonspåskudd og situasjonsdomestisering. [Associate Professor, Faculty of Social Sciences, (sociology of) sport, research group RESPONSE, Nord University, Bodø. Main interests: • Modernisation of sport: spectatorship, supporter culture, fandom, football culture, sport technology, fitness and youth sport in terms of club sport (organised sport), commercial gyms and lifestyle sport. • Civil society: inequality, individualisation, social capital, social bridging, identity formation, social identity and self-staging. • Cultural sociology: compression of time, consumer culture, rituals, civilisation and sportisation, distinctive behaviour, interaction pretext and situational domestication.]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here