Hvor ble av det lovende barnetalentet? Betydningen av mestringstro og selvgodhet

0
1087

Jeg kom nylig over Rasmus Ankersens bok fra 2013, Hvem blir best? Hemmeligheten bak det å lykkes. Av mange interessante temaer her, fattet jeg særlig interesse for «vidunderbarnproblemet»: nemlig det faktum at barnestjerner i idrettsverden sjelden lever opp til forventningene. Det ser ut til at de som begynner best som regel stagnerer og blir forbigått av såkalte “late bloomers”. Calvin Coolidge, tidligere amerikansk president sa en gang noe sånt som at: «Ingenting er vanligere enn mislykkede barn med talent». Ankersens hypotese er at dette delvis kan tilskrives at unge idrettsutøvere som tidlig utpeker seg med store ferdigheter, og som gjerne får påklistret «talent-stempelet», har en tendens til å bli selvgode – noe som gir seg uttrykk i at mye av ferdighetsutviklingen stopper opp.

Denne tematikken har også opptatt norske medier i de senere år: «Barnestjerner slukner. Det er regelen, ikke unntaket, og langt fra unikt for fotballen» (Aftenposten 2011). Jeg registrerer en stadig tilbakevendende debatt omkring dyrking av barnestjerner i idrett og hvor lurt dette egentlig er. Vi hører stadig om barnestjerner som får proffkontrakter i utlandet, noe som for øvrig også foregår i Norge – og har gjort det i nokså lang tid. Det mest kjente eksempelet er nok Martin Ødegård, som ble tidenes yngste til å spille en EM-kvalifiseringskamp, bare 15 år gammel. Uansett hvor god unggutten var burde man tenke seg om før man slapp til en 15-åring på A-landslaget, hevdet skeptikerne. Tidligere toppdommer Tom Henning Øvrebø påpekte at en «talentdyrking» av Ødegård vil medføre stort forventningspress: «Selv om man er god nok er det ikke gitt at man er gammel nok. Forventningene kan være enorme og det er ikke alle som har mental styrke i så ung alder» (VG 2014). Nå må det kunne sies å ha gått relativt bra i tilfellet Ødegård, men litteraturen viser at det på generelt grunnlag kan være en tung byrde for en ung utøver å få talent-stempelet, slik Ødegård for eksempel i enkelte kretser ble kalt «den blonde Messi» (Nettavisen 2014). Et ferskere og mer ekstremt eksempel er Dortmunds supertalent Youssoufa Moukoko som ifølge Bild har sikret seg en lukrativ sponsoravtale med Nike verdt opp til 10 millioner euro, noe som tilsvarer cirka 96 millioner kroner. Selv har han uttalt til Bundesliga.com  at ”– Målet mitt er å bli proffspiller for Dortmund, vinne Champions League med Dortmund og vinne Ballon d’Or”.

I denne teksten gir jeg noen betraktninger omkring dette ved å trekke veksler på blant annet historien om fotballtalentet Freddy Adu og Banduras teori om mestringstro (self-efficacy theory). Det finnes mange eksempler på barnestjerner i idretten som ikke har lyktes, det vil si som ikke har svart til de store, og kanskje i mange tilfeller urealistiske, forventningene. Et av de mest kjente eksemplene er nok Freddy Adu, som er regnet som fotballhistoriens mest omtalte barnetalent.

 

Fenomenet Adu

Den ghanesisk-fødte amerikaneren ble verdenskjent og ettertraktet allerede 10 år gammel da hans lag hadde vunnet en internasjonal turnering. Toppklubber over hele verden meldte sin interesse. Da han var 12 år gammel var han hovedgjest i David Lettermans The Late Show og ble introdusert som «den nye Pelé». Den daværende amerikanske landslagstreneren i fotball, Bruce Arena, var en av mange som bidro til den globale begeistringen rundt Adu: «Freddy er utvilsomt den mest talentfulle spilleren vi noensinne har sett på denne alderen». I en reklamefilm med Pelé sier legenden til læregutten: «Hør her, Gud har gitt deg en gave – å spille fotball» (Ankersen 2013:165). I en reportasje om «den nye Pelé» i 60 minutes sier Pelé: «Det er som med Mozart. Han begynte da han var fem år. Er du god, så er du god. Gud ga Freddy fotballgaven, og om han er forberedt mentalt og fysisk vil ingenting stoppe ham» (Tv2sporten 2011). 13 år gammel debuterte Adu på det amerikanske U17-landslaget og fikk kontrakt med Nike verdt over 1 million dollar. Året etter signerte han proffkontrakt med en eliteklubb som yngste amerikaner siden 1887, og ble best betalt i ligaen med en årslønn på over 500 000 dollar. Samme år ble han tidenes yngste debutant og målscorer i MLS (den nasjonale fotballigaen). Manchester United og andre storklubber hadde han på prøvespill. Han var amerikanernes håp og skulle bli en av historiens største. Selv uttalte han: «Jeg ser meg selv spille VM-finale for USA mot et topplag som alle tror vil vinne. Og vi skal bare komme valsende inn og overrumple dem fullstendig. Når jeg en dag holder i VM-trofeet, vil det komme folk og ta bilder. Det kommer til å bli så kult!» (Ankersen 2013:166). Adu skulle bli en klubbnomade. For få år siden var han klubbløs og reiste på prøvespill til en rekke klubber fra fjernt og nært, deriblant Stabæk. Han ble ikke funnet god nok. Nedturen startet allerede da Adu signerte for Benfica som 18-åring:

Jeg hadde ingen anelse om hvor stort det var og hvor mye press det var i europeisk fotball. Jeg var bare 18 da jeg signerte, og jeg trodde ærlig talt ikke de visste mye om meg (…) Da jeg kom dit var det akkurat det samme på nytt. Den neste Pelé, den neste ditt og den nest datt (…) Jeg var åpenbart ikke forberedt på noe av det (Ankersen 2008:169).

 

Betydningen av selvgodhet og mestringstro

Den amerikanske psykologen Carol Dweck har viet hele sitt arbeidsliv på å undersøke forskjeller mellom mennesker som når sitt potensiale og mennesker som ikke gjør det. Hennes mest kjente studie er et elev-eksperiment i Hong Kong. Noen av elevene hadde det Dweck karakteriserer som en «vekst-tenkemåte» (growth mindset) hvor de mente ferdighetene deres kunne endres, mens andre elever mente at ferdighetene var stabile og upåvirkelige. Elevene med «vekst-tenkemåte» fikk skryt for innsatsen, mens de andre fikk skryt for ferdighetene. Elevene fikk så utfordrende oppgaver de skulle løse. De som ble rost for anstrengelsene fortsatte å løse oppgavene bedre og bedre, mens de som fikk skryt for ferdighetene ble passive og hadde ikke lyst til å utføre de mest utfordrende oppgavene. Det var klare forskjeller i testresultatene, hvor gruppen som ble rost for innsatsen presterte best. Konklusjonen var klar: selvgode mennesker og/eller mennesker som anvender et statisk ferdighetsbegrep, tenderer til å stagnere i større grad enn de som verdsetter innsats og troen på fremgang gjennom hardt arbeid (Dweck 2006).

Ifølge self-efficacy teorien er mestringserfaring (tidligere suksess) den største kilden til self-efficacy, og hvordan vi bedømmer oss selv påvirker våre handlinger, tanker og motivasjon (Bandura 1997). Forskningsgruppen til Vancouver og kolleger (Vancouver mfl. 2002, Vancouver og Kendall 2006) bryter med den utbredte forståelse av at høy self-efficacy nødvendigvis er noe positivt i prestasjons-sammenheng. I studien fra 2006 ble elevene spurt om hvilken karakter de trodde de ville få på eksamen. Jo bedre de trudde det ville gå på eksamen, jo mindre leste de. Elevene som følte de slet med stoffet og som ikke trudde de ville få god karakter (liten mestringstro), leste mest. Det viste seg at de med høy self-efficacy presterte mye dårligere på eksamen enn de med lav mestringstro. De selvsikre var ikke motiverte for å lese (Vancouver og Kendall 2006).

Lignende tematikk finnes for eksempel i boken What Got You There Won’t Get You There (Goldsmith 2007) eller i How The Mighty Fall – And Why Some Never Give In, hvor Jim Collins (2009) beskriver hvordan mange lovende organisasjoner og bedrifter blir selvgode og glemmer hvilke faktorer som ligger bak deres suksess. Innenfor idrettsforskningen kjenner jeg bare til noen få studier med beslektet tematikk. En stor svensk studie, «Veien til nasjonalt nivå innenfor idrett i Sverige», undersøkte den gylne generasjonen svenske tennisspillere. Tre av de ble rangert som best i verden i løpet av få år, og sammen høstet de ni Grand Slam-titler. Studien viste at ingen av de hadde vært blant de absolutt beste unge spillerne i Sverige, selv om de var blant de beste. Studien antydet at siden de aldri var de største barnestjernene, men alltid prøvde å ta igjen de som var bedre, ble de mer motiverte til å forbedre spillet sitt og endte opp som langt bedre enn barnestjernene (Carlson 1993).

 

En mulig forklaring

Denne litteraturen kan være et utgangspunkt for en forståelse av hva som kan ha skjedd med Freddy Adu og andre barnestjerner som sluknet. En mulighet er at barnestjernene som faller gjennom lider av det samme som de resultatorienterte elvene i Dwecks studie, rost for sitt naturlige talent heller enn treningen som ligger bak ferdighetene. En annen mulighet er at tidlig suksess på idrettsfeltet i barne- og ungdomsårene fører til selvgodhet som igjen fører til fiasko. Når det gjelder self-efficacy, så bygger den oppgavespesifikke selvtilliten mer på hva man tror om seg selv enn hva som faktisk er reelt (Bandura 1997). Ettersom barnestjerner som Adu får oppmerksomhet for deres medfødte evner kan det bygge opp under en oppfatning om at de er «naturtalenter» og bedre enn de egentlig er. De vil da med bakgrunn i feedbacken de får, få en kunstig høy self-efficacy. I lys av Vancouver-gruppens forskning på mestringstro og prestasjon, kan barnestjerner som får mye skryt, raskt bli selvgode og glemme kriteriene for suksess eller miste motivasjonen til å gjøre den jobben som kreves for å prestere på et høyt nivå.

En mulig teori er altså at barnestjernene gjennom den oppmerksomheten og suksessen de blir utsatt for i ung alder, ofte utvikler en svært høy mestringstro som kan føre til selvgodhet og redusert ytelse – som igjen vil føre til svakere prestasjoner. Om dette er tilfellet for Adu er vanskelig å si. Det er naturligvis potensielt svært mange årsaker til at unge talenter i idrett og på andre felt, aldri lever opp til sitt tilsynelatende potensial, og mestringstro og selvgodhet trenger selvsagt ikke alltid å være blant disse. Med utgangspunkt i Ankersens interessante bok, fremstår denne tematikken uansett som interessant, både fra et idrettspsykologisk og talentutviklingsorientert perspektiv.

 

Referanser

Aftenposten (2011). Talentløs talentjakt?

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/6qn58/Talentlos–talentjakt

Ankersen, R. (2013). Hvem blir best? Hemmeligheten bak det å lykkes. Horten: Publicom.

Bandura, A. (1997). Self-Efficacy: The Excercise of Control. New York: Freeman.

Carlson, R. (1993). The Path to the National Level in Sports in Sweden. Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports, 3:170-177.

Collins, J. (2009). How the Mighty Fall: And Why Some Companies Never Give In. New York: CollinsBusiness Essentials

Dweck, C. (2006). Mindset: The New Psychology of Success. New York: Random House.

Goldsmith, M. (2007). What Got You Here Won’t Get You There: How Successful People Become Even More Successful. London: Profile Books.

Nettavisen (2014). – Å, nei! Jeg håper ingen kaller ham «den nye Messi».

https://www.nettavisen.no/sport/fotball/–a-nei-jeg-haper-ingen-kaller-ham-den-nye-messi/8504998.html

Tv2sporten (2011). Supertalentet som fikk millionavtale som 13-åring – hva skjedde med Freddy Adu?

http://www.tv2.no/a/3620133

Vancouver, J. B., Thompson, C. M., Tischner, E. C. og Putka, D. J. (2002). Two Studies Examining the Negative Effect of Self-Efficacy on Performance. Journal of Applied Psychology, 87(3):506-516.

Vancouver, J. B. og Kendall, L. N. (2006). When Self-Efficacy Negatively Relates to Motivation and Performance in a Learning Context. Journal of Applied Psychology, 91(5):1146-1153.

VG (2014). Mener Høgmo bør holde Ødegaard (15) unna A-landslaget.

https://www.vg.no/sport/fotball/i/WEx5L/var-fotballstjerne-som-16-aaring-men-mistet-lysten-mener-hoegmo-boer-holde-oedegaard-15-unna-a-landslaget

Related Posts by Author

Previous articleEt kritisk blikk på de kommersielle treningssentrenes rolle som folkehelsearenaer
Next articleNotes on non-existing national traumas
Mads Skauge
Førsteamanuensis, Fakultet for samfunnsvitenskap, (idretts)sosiologi, forskningsgruppen RESPONSE, Nord universitet, Bodø. Hovedinteresser: • Idrettsmodernisering: publikum, supporterskap, fankultur, fotballkultur, idrettsteknologi, kroppsbygging og ungdomsidrett i form av idrettslag (organisert idrett), kommersielle treningssentre og livsstilsidrett. • Sivilsamfunn: ulikhet, individualisering, sosial kapital, sosial brobygging, identitetsforming, sosial identitet og selvpresentasjon. • Kultursosiologi: tidskomprimering, konsumkultur, ritualer, sivilisering og sportisering, distingverende adferd, interaksjonspåskudd og situasjonsdomestisering. [Associate Professor, Faculty of Social Sciences, (sociology of) sport, research group RESPONSE, Nord University, Bodø. Main interests: • Modernisation of sport: spectatorship, supporter culture, fandom, football culture, sport technology, fitness and youth sport in terms of club sport (organised sport), commercial gyms and lifestyle sport. • Civil society: inequality, individualisation, social capital, social bridging, identity formation, social identity and self-staging. • Cultural sociology: compression of time, consumer culture, rituals, civilisation and sportisation, distinctive behaviour, interaction pretext and situational domestication.]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here