Fotball er viktig. Å hevde annet, er som å si at alle verdens religioner er uviktige fordi du ikke er troende. Men du bor i en verden av troende.
Mange tror at verdens mest berømte nordmann er Roald Amundsen. Men de to mest berømte er Ole Gunnar Solskjær og Erling Braut Haaland. I verdens øyne er det viktigere å tuppe inn seiersmålet i Champions League-finalen enn å plante et flagg på Sydpolen, som Jo Nesbø har formulert det.
Fotball er først og fremst verdens største kulturfenomen (og business), dernest en idrett. Ingen annen kulturaktivitet betyr like mye for like mange mennesker i like mange deler av verden, som fotball.
«The Beautiful Game» er for lengst tilsmusset. «I fell in love with football as I was later to fall in love with women: Suddenly, inexplicably, uncritically, giving no thought to the pain or disruption it would bring with it», skrev Nick Hornby.
Den som hevder at fotball og politikk ikke må blandes, er ignorant. Fotball har startet og avsluttet kriger, og valgt og avsatt statsledere. For å parafrasere Clausewitz: Fotball er fortsettelsen av politikk med andre midler. Fotball er politikk. Det supportere flest ønsker, er at fotballen markerer avstand til visse politiske regimer.
Det vanskeligste å svelge er ikke hvordan pirater og blodsugere klarte å kidnappe, torturere og plyndre fotballen, men at FIFA tillot det.
Sportsvasking er å bruke sport som middel til økonomiske og sikkerhetspolitiske investeringer, nasjonsbygging og renvaskende omdømmebygging ved å lede oppmerksomheten bort fra kritikkverdige forhold, for eksempel menneskerettighetsbrudd. Fotball-VM er verdens største (idretts)arrangement, og har dermed stort potensial for sportsvasking.
Fotballen står i gjørme til knærne. Når er nok nok? Grensen går ulike steder for ulike folk. Med Qatar-VM har flere enn noensinne fått nok. Streken går her, og fotballen har rullet over streken. Et giftig beger har rent over.
Enkelthandlinger kan akkumuleres: Når én yter motstand, øker sjansen for at nestemann henger seg på. Derfor er kritiske røster viktige, som motor for kollektiv organisering. Kritikk bidrar til kontraproduktiv sportsvasking: Flere blir mer opplyst for hver sportsvasking.
Som påpekt av Arve Hjelseth, er det som skiller Qatar-VM fra for eksempel Russland i 2018, at man la VM til et land uten fotballtradisjon. Tildelingen hadde ikke noe med fotballens utvikling å gjøre.
«Qatarstrofens» symptom er Qatar. Viruset er FIFA. Alle vet at penger styrer verden. Flere vet at penger styrer FIFA. Men at en ørkenstat der VM må spilles på vinteren, som er mindre enn Buskerud, som verken hadde stadioner, fotballkultur, infrastruktur eller nødvendig arbeidskraft, som har den største andelen fremmedarbeidere i verden og som systematisk bryter menneskerettigheter, med et sharia-basert rettssystem, middelalderske arbeidsretter, et nedverdigende syn på kvinner og LHBT-personer, og som praktiserer henrettelse ved skyting, fikk VM, sjokkerte (fotball)verden.
Supportermakt har et betydelig potensial. Superligaens død viste at fotballen har en sjel, og at supporterne er dens forvaltere. At spontan mobilisering av protester snur en beslutning tatt av noen av verdens mektigste og rikeste aktører på noen timer, kunne ikke skjedd i andre idretter.
Kanskje kan supportermakt snu trenden med eneveldige klubbeiere og stadioner som flyttes ut av lokalsamfunnene som skapte dem. Kollektiv mobilisering er antagelig enklest i klubbfotball fordi klubblag gjerne er en sterkere identitetsmarkør enn landslag. Det hjelper å få politikere med på laget, slik Boris Johnson truet med å endre eierstrukturen i engelsk fotball. De fleste statsapparater har imidlertid vært tause om FIFA.
Sportsvaskingens motpol er «sportsskitning»: Å bruke sport som middel til å lede oppmerksomheten mot urett. Målet må være å organisere nok motstand til at FIFA ved neste korsvei ikke gir VM til et autoritært regime. I neste omgang må FIFA i sin nåværende form avskaffes. Dette handler imidlertid om mer enn fotball, slik supportermakt kan smitte over på andre felt.
Det som skiller Qatar-debatten fra andre boikottspørsmål, er at den kommer nedenfra. Motstanden er ikke politisk initiert, men destabiliserer snarere politikken. FIFA består imidlertid av over 200 land. Det snakkes mest om sportsvasking i Europa, og mindre andre steder. Det er derfor vanskelig å enes om en grense for hva som er ugreit. Dessuten er mange supportere sportsvasket (les: hjernevasket): Så lenge laget vinner, er alt bra.
Det er en kjensgjerning at fotball i et supporterperspektiv er mer lidelse enn lidenskap. For mange av Qatars gjestearbeidere ble lidelsen dødelig. Dette handler ikke bare om dødsfall, men slavelignende lidelser. Det holder nå. Fotballfolk, foren eder!