Fotballskribent-fenomenet Erik Niva (som forresten besøkte Bodø i helgen) har gjentatte ganger vurdert Glimt-suksessen de siste årene som et av de, og antagelig det aller mest imponerende, største eventyrene i moderne vestlig fotballhistorie, og det råeste i Skandinavia post Bosman-dommen (et veiskille hvor fotballens mektigste asfalterte sin posisjon ved å trekke opp stigen etter seg, og hvor avstanden mellom stor og liten i det internasjonale fotballhierarkiet ble større enn noensinne), om man tar i betraktning spillet på banen og forutsetningene utenfor banen. Glimt er det første laget nord for polarsirkelen til å bli seriemester, og deres suverenitet savner sidestykke i fotball-Europa. Eventyret fortsetter. Glimt står på terskelen til Champions League, fotballens forjettede land, og de gjør det med 13 hjemmeseire på rad i Europa med målforskjell på 40–4! Det må være absurd for de lokale eksportene, som fra benketilværelser (eller det som verre er) på kontinentet bivåner den gule sensasjonen som stadig når nye høyder.
Det har vært diskutert hvorvidt Glimt-eksportenes fraværende suksess i utlandet har å gjøre med deres avhengighet i Kjetil Knutsens innlærte og (til det kjedsommelige, sies det) repetitive system. Men er det i det hele tatt mulig å skille system fra individuelle egenskaper i speidingen? Et sentralt prinsipp i den eggenske godfotteorien er jo nettopp at dette samspiller: systemet løfter enkeltspilleren (og laget), samtidig som den enkeltes spisskompetanse dyrkes i systemet. Spilleren i systemet eller systemet i spilleren? Antagelig er dette uadskillelige kategorier.
Superlativene om laget fra nord er uansett for lengst oppbrukt, og dette gjelder også supporterkulturen i anmarsj, som er i minst like stor utvikling som klubben for øvrig. Selv Dinamo Zagreb var imponert over Aspmyra-atmosfæren. At Aspmyra-trøkket blir trukket i tvil blant TV-kikkere på sosiale medier er ikke underlig, all den tid TV-produksjonen av en eller annen merkelig grunn har plassert mikrofonene diagonalt motsatt av J-feltets (Glimts supportergruppering) tilholdssted, altså der disse høres minst, og att på til rett ved bortesupporterne! Stadion-lyden i TV-ruta er altså et narrespill, skal vites. Vær ikke i tvil om at Aspmyra tirsdag kveld tilbød en atmosføre av internasjonalt kaliber.
Det er ikke lenge siden det var pinlig stille på Myra. Avmålt klapping var normen. Stadig flere, også på andre felt enn J, løsriver seg fra hemningene og frykten for å bli sett rart på av sidemannen. Dette har akkumulerende effekt: Terskelen for å skille seg ut på tribunen blir lavere jo flere som gjør det, og man når et vendepunkt hvor det i stedet er det motsatte, nemlig å ikke være engasjert, som kommer i mindretall. Myra har en stolt historie å forvalte, med Den gule horde som tilskrives pioner-rollen i utviklingen av moderne norsk supporterkultur fra 70-tallet. Noe stort er på fremmarsj 50 år etter. Supportertoget fra puben (Landlov for den interesserte leser) ga frysninger.
Glimts europeiske eventyr er pengeinnbringende som aldri før. Blant annet derfor, ja mest derfor, er de gules bravader dels fremheiet, dels avskydd av fotball-Norge for øvrig. Blant fotballentusiaster som sådan, som ikke har noen spesiell klubbtilhørighet eller sympatier (som det nok er en del av i de mange grisgrendte trøk her på berget), synes saken klar: At norske lag gjør det godt i Europa er fordelaktig, blant annet fordi produktet (denne forhatte betegnelsen blant de som anser seg som autentiske supportere) norsk fotball tjener på det. Spillerne blir mer attraktive og derigjennom blir det trolig mer penger i omløp, det blir lettere for flere norske klubber å kvalifisere seg til europeiske gruppespill grunnet rangeringspoeng etc. Det er denne posisjonen statsminister Jonas Gahr Støre inntar når han oppfordrer supportere av andre norske lag til for en stakket stund å legge bort sine klubbfølelser for å felles stå bak «hele Norges Bodø/Glimt».
Fotballpublikummet er imidlertid ikke likesinnet. Støres famøse perspektiv går nødvendigvis i vrangstrupen på supporterne. Supporter-begrepet er myntet på de som har valgt den skjebne å følge (og støtte) én bestemt klubb, helst lokalt, som en slags følgesvenn livet ut. Ofte går slike supporteridentiteter også i arv til neste generasjon. Å tenke «vi» om norsk fotball er fremmed for denne gruppen, mye fordi en supporter av et bestemt lag langt på vei definerer seg selv i kontrast til en supporter av en konkurrerende klubb. Å tenke på norsk fotball som helhet appellerer i liten grad, det får være opp til andre. Å tro at supportere bør heie frem alle norske lag i Europa, som om de var en enhet, er misforstått (med)supporterskap.
Hvorvidt fotballinteresserte nordmenn generelt bør heie på for eksempel Glimt når de spiller i Europa, er blitt overraskende mye debattert i sosiale medier. Min innstiling til denne diskursen er at den er dødfødt, et eksempel på en diskusjon som ikke har konsekvenser. Hvorvidt supportere av andre lag holder med et annet norsk lag i Europa har jo absolutt ingenting å si! Det hjelper ikke Glimt om supportere av andre lag heier på de i sofaen. Om Lillestrøm-sympatiserende Odd og Rigmor på Romerike håper Glimt går til Champions League eller ei, har null og niks å si for Glimts prestasjoner. Hva ulike typer fotballentusiaster mener om saken, er imidlertid interessant fordi det belyser de ulike publikumstypenes tilnærmingsmåter.
Det er ikke egnet til å overraske at for eksempel Vålerenga-supportere håper Lillestrøm taper i Europa. Det motsatte vil jo være å bejuble rivalens fremgang og økonomiske muskelbygging, som kan forskyve konkurranseforholdet mellom klubbene i årevis. Antagelig er penger hovedproblemet, slik det ofte er i fotball. Dersom Glimt går til Champions League gjør det veien til Europa enklere for andre norske lag, men dette overskygges (for mange) av det forvridde konkurranseforholdet nasjonalt. Går Glimt til Champions League, blir det minst dobbelt så vanskelig for Eliteserie-konkurrentene å konkurrere mot dem neste sesong, ikke minst fordi man fort kan havne i den samme situasjonen som Rosenborg inntok på 90-tallet, nemlig at topplaget styrker seg selv ved å svekke konkurrentene, gjennom å hente deres beste spillere.
Dessuten er det jo uansett bare et fåtall av de andre Eliteserie-lagene som gis mulighet til å spille Europa-kvalifisering. Det gagner for eksempel ikke Sarpsborg, som ikke har noen sjanse til Europa-spill, at topplagene kommer til europeisk gruppespill, snarere tvert imot. Trøsten, og inspirasjonen, får være at også Glimt var et bunnlag for få år siden.
Det er liten grunn til å irritere seg over at ikke Glimt fremelskes av andre lags supportere, og det har uansett ingenting å si. I stedet for å krangle med andre supportere om dette, får vi nøye oss med å lide i fellesskap på onsdag. Husk at fotball er mer lidelse enn lidenskap. Likevel har Glimt-lidenskapen knapt vært større.
