Flere medlemskap, men like klasseforskjeller? Om fritidskortet og de unges deltakelse i organisert fritid

4 februari, 2019

965

Facebook-innlegget til samfunnsdebattant og mor Kadra Yusuf som tar opp de ekskluderende sidene ved høye og økende priser på organiserte fritidsaktiviteter for barn og unge, har fått mye og velfortjent oppmerksomhet. At høye priser forbundet med organiserte fritidstilbud for de unge har et til dels stort ekskluderende potensial har vært debattert lenge, men hvordan man skal løse det er spørsmål som fortsatt i høyeste grad er på dagsordenen. Er fritidskortet løsningen?

I kjølvannet av Yusufs innlegg gikk den nybakte Barne- og familieministeren Kjell Ingolf Ropstad (KrF) ut i NRK og fortalte om hvordan han ville gjøre hverdagen lettere for barnefamilier ved å innføre en nasjonal fritidskort-ordning for unge under 19 år. Detaljene i Ropstads forslag ligger ikke klart enda, men idéen bygger på et islandsk konsept hvor alle barn får et fritidskort til en verdi av 3500 norske kroner, som kan brukes til kjøp av organiserte fritidsaktiviteter. Ordningen finnes allerede lokalt i Norge. Over 80 kommuner bruker visstnok fritidskortet allerede, men nå foreslås ordningen altså å gjøres nasjonal.

Fritidskorts-ordningen skal gjelde for alle unge mellom 6 og 18 år. Ropstad ser dette som helt naturlig. Som han blir sitert på av NRK på spørsmål om ordningen også skal gjelde de barna som vokser opp i ressurssterke familier, sier Ropstad at «Det samme spørsmålet kan man stille i andre sammenhenger, for eksempel om alle barn skal få skole- eller barnetrygd». At et tilbud som er ment å motvirke økonomisk ekskludering blant de unge i familier med trang økonomi, gir lik betalingsgevinst for de unge i allerede bedrestilte familier, er ikke nødvendigvis paradoksalt men det åpner opp for refleksjoner.

Dersom fritidskortet blir en realitet og man går for en lik verdi på kortet som på Island (3500 kroner), vil dette være nyttig hjelp for foreldre som sliter med å betale for barnas fritidsaktivitet. Men derfra til å tro at det vil ha en spesielt sosialt utjevnende betydning for klasseforskjeller i barn og unges fritidsdeltakelse, er likevel ikke noen nødvendighet.

Foreldre med svak økonomisk kapital vil fortsatt kunne oppleve problemer med å betale for barnas fritid, for eksempel ved at ett eller flere av barna ønsker å være med på flere organiserte fritidsaktiviteter som koster penger samtidig. Et annet forhold er at likeverdig deltakelse på tvers av sosiale klasser for eksempel i idrettslag, handler om mer enn det som kan beskrives som å «være med» eller ikke være med. Obligatoriske utgifter til lisenser og utstyr er én ting. Kostnader i forbindelse med for eksempel reiser i forbindelse med treninger og konkurranser, er andre men kanskje vel så viktige utgiftsposter når temaet er økonomisk ekskludering.

En del forskning peker på at det ikke bare er sosiale klasseforskjeller i hvilke ungdommer som har medlemskap i ulike fritidsorganisasjoner. Det er også sosioøkonomiske forskjeller i hvor ofte de unge deltar. Det er en potensielt betydelig forskjell hva gjelder utgifter knyttet til en ungdom som for eksempel satser på svømming (med profesjonelle trenere, daglige treninger, svømmestevner i inn- og utland annenhver helg etc.), og en som deltar på korpsøving hver tirsdag.

Fritidskortet vil kunne gi flere barn og unge deltakelsesmulighet i organisert fritid, men det vil vanskelig kunne gi alle like muligheter til å delta/satse så mye de vil. Dersom beløpet som ligger i fritidskortet også benyttes av barn og unge i familier som ikke har økonomiske utfordringer, vil antagelig en del av de sosiale forskjellene vedvare. Dersom for eksempel alle foreldrene til et gutter-16 fotballag på Oslo vestkant benytter seg av fritidskortet til å betale for utgifter knyttes til barnets fotballdeltakelse, vil dette kunne bidra til at man totalt sett bruker mer penger på dette enn man gjorde tidligere. Fritidskortet kan slik også bidra til kostnadsgaloppen. Det blir i så fall minst like utfordrende som før for unge i familier med trang økonomi som ønsker å delta på laget.

Antagelig hadde det vært fornuftig å ikke gjøre en eventuell fritidskort-ordning universell i den forstand at alle kan bruke det. Da risikerer man at intensjonen med kortet ikke slår til. I stedet kunne man kanskje ha nedsatt noen kriterier for hvilke foreldre som får tilgang til et slikt tilbud, og hvilke som ikke får det. Det er ikke umiddelbart gitt hvor en slik grense for hva som skal gjelde som «dårlig råd» skal trekkes, men å tenke i slike baner er nok et bedre alternativ enn å gi tilbudet til alle.

Misforstå meg rett. Ropstads forslaget er godt og det vil nok kunne være en viktig investering i kampen mot utenforskap. Likevel må det helles kaldt vann i blodårene til de som tror at en slik ordning vil løse klasseproblematikken for eksempel i den organiserte idretten.

Innføringen av et universelt fritidskort kan bidra til at flere barn og unge får delta på organiserte fritidsaktiviteter de ønsker å delta på, men forskjeller blant de som deltar når det for eksempel gjelder mulighet til å satse eller å være med så mye man ønsker, vil antagelig i nokså så stor grad vedvare fordi den relative økonomiske forskjellen mellom «fattige» og «rike» foreldre ikke kompenseres. Klasseforskjeller i barn og unges organiserte fritid handler dessuten om flere sosiale klassedimensjoner enn penger, det handler for eksempel også om foreldrenes egne erfaringer og kjennskap til det organiserte fritidstilbudet, mulighet til å støtte opp aktiviteten og foreldrenes fritid.

Fritidskortet vil altså kunne virke utjevnende, men trolig bare når det gjelder om barn og unge får mulighet til å delta på fritidsaktiviteter eller ikke. Dette er vel og bra. Det er likevel fortsatt lang vei til likeverdige muligheter utover de generelle skille mellom de som har medlemskap og de som ikke har det. Jeg tror fritidskortet vil kunne føre til at flere kan delta, men fortsatt på ulike premisser.