Dette skrives i bekymring. Noe må skje, for noe viktig er i ferd med å gå tapt.
Som forsker på fotballkultur og supporterskap, har Bodø/Glimt alltid interessert meg. Norsk supporterkultur startet nemlig i Bodø på 70-tallet. Da var hverdagsklær det vanlige på norske fotballarenaer, men Glimt-sympatisører begynte å kle seg i gult. Snart ble det umulig å forestille seg Glimt-kamper uten «det gule koret» (Den gule horde) på tribunen.
Det var et deltakerelement i måten Glimts supportere involverte seg i kampene på. De var ikke bare tilskuere, men også en integrert del av den forestillingen en fotballkamp kan betraktes som. I stedet for å konsumere fotballopplevelsen, var de med å skape den. En del av dette var å markere avsmak for motstanderlaget. Når Tromsø kom til Bodø, ble de møtt med buing på flyplassen. Det var nytt i Norge.
Supporterne er naturligvis blitt flere med suksessen, men det har også blitt steilere fronter mellom klubb og supportere, mellom produkt og kultur, mellom børs og katedral. Mer om det straks.
Når jeg flyttet til Bodø for å ta doktorgrad i sosiologi høsten 2018, var sesongkort på Aspmyra en selvsagt ingrediens i Bodø-tilværelsen. Som haldenser er jeg en «outsider» i supportermiljøet. Jeg har ikke fulgt Glimt lenge nok og jeg har ikke vært med på nok sportslige bølgedaler, til å regnes som «insider». Tvert imot har min Glimt-reise fortonet seg som en uavbrutt triumfferd av usannsynlige dimensjoner. Hvor mange serietap tror du Glimt har hatt på Myra siden medio oktober 2018? Svare er tre. Tre tap på fire og et halvt år! Det som har utspilt seg på banen de siste omtrent fem årene, savner langt på vei motstykke i moderne vestlig fotballhistorie.
I hyperkommersialiseringens tid, viser Glimt at man kan bli best nasjonalt og herje internasjonalt utelukkende som resultat av god klubbdrift over tid. Det er en seier for den moderne fotballen at Glimts oppsving ikke skyldes eksternt investert kapital. Til forskjell fra Rosenborgs bravader på 90-tallet, kommer Glimt-oppturen etter «Bosmandommen» (som sier at spillere kan forlate klubben gratis når kontrakten utløper). Forskjellen mellom Glimt og Molde er at prestasjonene til Glimt kom før kapitalen: Sportslige prestasjoner har gitt kapital, ikke motsatt, som i Moldes tilfelle. Til forskjell fra de fleste andre suksesshistorier i fotball, er ikke Glimt-suksessen uttrykk for en rik investors engasjement.
Glimt-suksessen er naturstridig og mot alle odds: det økonomiske utgangspunktet, tap av de beste spillerne hver sesong, demografi og geografi: Lokalisering nord for polarsirkelen, i en liten, ensom og forblåst by ved havgapet.
Sportslig opptur går gjerne hånd i hånd med publikumstall og oppadgående supporterkultur. Flere og flere følger Glimt. Klubben blir en stadig viktigere identitetsmarkør for landsdelen, og et stadig mer naturlig referansepunkt for lunsjsamtaler på byens arbeidsplasser og kafeer. Glimt fungerer også som merkelapp for regionen nasjonalt og internasjonalt. Jeg innrømmer glatt at det eneste jeg visste om Bodø i tenårene var Glimt og Bodø som strategisk NATO-flybase. Glimts symbolske verdi kan vanskelig overdrives.
Det har aldri stått bedre til med supporterkulturen. Det hjelper særlig med flere borteturer i Europa på rad. Det er 6–8 000 tilskuere på de fleste hjemmekamper. På bortebane reiser ofte over 1 000, noen ganger 2 000. Nær 5 000 har sesongkort. Klubben stoppet sesongkortsalget fordi sesongkortet gir forkjøpsrett til Europa-kamper. Drøye ti prosent av Bodøs befolkning har sesongkort.
Bortefølget mot Arsenal i London var angivelig på over 5 000. Det er det største bortefølget fra Norge til utlandet noensinne, klart foran Vålerengas 3 200 mot Chelsea i 1999. Statistisk sett støttet hver tiende bodøværing laget i London.
Når jeg over skriver at noe har skjedd med supporterkulturen, er kanskje dens positive utvikling det mest iøynefallende. Men bak den økte rekrutteringen og de vaiende flaggene, skjuler det seg tiltakende frustrasjon. Det er «kulturkrig» mellom supportere og klubb om hva publikum skal være.
De som identifiserer seg som ideologisk bevisste supportere (J-feltet), er ikke nikkedukker klubben kan regissere, men deltakere som bidrar til kampopplevelsen, også for andre tilskuere: Den «stående og syngende» supporterkulturen også er attraktiv for de som ikke produserer den.
Fotballpublikummet generelt og lidenskapelige supportere spesifikt, er ikke et kinopublikum, i betydningen passive skuelystne. Fotball er ikke underholdning i denne forstand, for supportere kobler ikke av med kampen; de kobler seg på. Mens spillerne er premissleverandører på banen, er J-feltet premissleverandør på tribunen, ikke klubben, selv om Glimt forsøker å være det ved å kvele supporternes handlingsrom.
Friksjonen mellom Glimt og supporterne er påfallende. Relasjonen har lenge vært en fortelling om «uvenner for livet»: Lite eller ingen kontakt, og enda mindre forståelse og samarbeid, og dermed lite respekt og tillit.
Eksempelrekken er lang. Det siste året kan særlig pyrokonflikten nevnes. Jeg kjenner ikke til noen andre norske klubber som praktiserer kombinasjonen av saftige bøter og lange utestengelser for pyrobruk. Fellesnevneren for de fleste konfliktene er fraværende dialog. J-feltet, selv ikke supporterkoordinatoren, når inn til klubben. Dialog fordrer at partene møtes på like premisser. Glimt virker å diktere all kommunikasjonen, eller rettere sagt mangelen på den.
Av og til får man inntrykk av at klubben bedriver falsk tilrettelegging for supporterne. Et ferskt eksempel er «utvidelsen» av J-feltet foran årets sesong. Utad fikk man inntrykk av at klubben tilrettela for et utvidet supporterfelt. I realiteten var det et luftslott, hvor det hele kun var en anmodning om at supportere også kunne samle seg på K-feltet (i tillegg til J). «Utvidelsen» besto bare i å tilby billetter på K-feltet til samme pris som på J. Det var ingen forbindelse mellom feltene, ingen ståplasser og ikke noe eget capotårn. Hele greia fremstår som et kommersielt grep fra klubben for å selge flere billetter på en tribune som selger dårlig.
Siste skrik i den snart ødelagte relasjonen mellom klubb og supportere, er vaktholdet. Lang historie kort: Lenge har vaktselskapet Heimdall benyttet en fast vakt foran J-feltet. Supporterne er fornøyd med vakten. Over tid har man fremforhandlet en viss forståelse og et spillerom begge parter kan leve med. Etter en beskjeden og fredelig banestorming etter seiersmålet på overtid mot erkerivalen Tromsø, er vakten flyttet fra feltet. (Det vil si, det var ingen banestorming, for supporterne var ikke inne på banen; de hoppet bare over gjerdet og jublet med spillerne i eufori). En nærliggende tolkning er at vakten vurderes som slepphendt og at det må andre kluter til.
Mot Molde var en rad med vakter og politi oppstilt foran feltet. Reaksjonen står ikke i stil til forseelsen. J-feltet har aldri truet spillernes sikkerhet. Dette er problematisk. For det første illustrerer det mistillit. Bare nærværet av politi uttrykker mistenksomhet: Her gjelder det å overvåke og beføle (ja, det skjer!) supporterne, for vi stoler ikke på dem. Politioppbud, i hvert fall i flertall, er bare vanlig på bortefelt, særlig dersom man ikke kjenner bortesupporterne (slik vi har sett i Europa-kampene).
Mistilliten kan bygge på stereotypering av supportermiljøet. Jeg kjenner flere av J-feltets medlemmer, også de alternative (ultras). Dette er på ingen måte pøbler eller dagdrivere uten annet enn kriminalitet og dank å ta seg til. Dette er ressurssterke, kunnskapsrike, fredelige og hyggelige folk, som har supporterskapet som innbakt del av livsstilen.
Dette er folk som bruker uforholdsmessig mye av sin tid, energi og økonomi på denne livsstilen. Dette er folk som drar til Ukraina for å følge laget, og som har et livslangt forhold til klubben. Heldigvis har de fått tilbakebetalt i pose og sekk med de siste års uforglemmelige opplevelser. Men der stopper også tilbakebetalingen, for klubben har ikke lagt mye til rette for dem, snarere tvert imot: De motarbeides. Da blir stemningen fort amper.
Det skal sies at jeg også har et godt inntrykk av klubbledelsen. Dette er i likhet med supportere flest imøtekommende og åpenbart kompetente folk. Det er heller ikke vekternes feil, men instruksens. Dette er ikke personangrep, men en bekymring for et strukturelt og relasjonelt problem.
For det andre understreker det kulturell ignoranse ovenfor tribunekulturen. Fotball er verdens største kultur. Ingenting betyr like mye for like mange. Mange av J-feltets aktører identifiserer seg som supportere: Det er en livsstil, ikke en påtatt rolle utelukkende under kampens gang.
Supporterkap er kultur, identitet og fellesskap. Et utøvende supporterskap forutsetter visse rammer, men også et handlingsrom av autentisitet og frihet – hvis ikke blir kulturdyrkelsen og identitetsmarkeringen skadelidende.
Å være vakt på fotballkamp er ikke det samme som å være vakt på nattklubb. Tribunelivet har egne normer. Det er avgjørende at vaktene kjenner dem. Regelrytteri er prisverdig i mange sammenhenger, men ikke her. Juss er et dårlig utgangspunkt for å forstå kultur. Slik cannabis-forbud ikke eliminerer cannabis-bruk – og trolig ikke reduserer forbruket stort heller – vil ikke forbud mot for eksempel pyro eller banestorming eliminere det. Det motsatte skjer: Jo strengere håndheving, jo mer bruk av for eksempel bluss, ofte i protest.
Veien videre for relasjonen mellom klubb og supportere befinner seg derfor innenfor rammen av supporterkultur som organisert kaos: Et handlingsrom mellom trygge rammer (sikkerhetstiltak og generell aksept for visse rammer av regler) og autonomi (supporterne må stå mest mulig fritt og anerkjennes som kulturbærere).
For det tredje går Glimt i utakt med fotball-Norge. Bare Glimt behandler sine egne som fiender. Det er mulig det ikke er intensjonen, men det er slik det oppleves. Like viktig som dialoglinja med supporterne, er en felles linje blant klubbene. Ulike praksiser i ulike klubber, bygger oppunder supporternes frustrasjon – og snart aggresjon eller resignasjon.
At andre lags supportere bokstavelig talt slipper billigere unna med supporterskapet, gjør «kampen om tribunen» mellom klubbenes supportere urettferdig. Mange av Glimts divisjonsfeller fremelsker den utagerende supporterkulturen, mest fordi det er en hovedingrediens i «produktet» de selger.
Supporterne vil klubbens beste, men det virker ikke å være gjensidig. Glimt avfeier dialoglinja ved enhver anledning. Dialog er tillitvekkende uansett dialogens utfall. Ved å møtes på likefot og prate sammen, kan supporterne forstå klubbledelsen, og klubbledelsen forstå supporterne.
Manglende dialog øker mistilliten, og det blir enda vanskeligere å enes om noe ved neste korsvei. Dialog mellom supportere og klubb burde være et ukentlig ritual, mest for å spille hverandre gode og unngå misforståelser og undergraving av hverandres arbeid. Supportere og klubb skal være gjensidig forsterkende, ikke gjensidig svekkende som nå.
Det sies at supporterne er klubbenes «vaktbikkjer», men her er det motsatt: Glimt forsøker å være egne supporteres vaktbikkje.
Dette kan ikke fortsette. Tilliten er mer enn tynnslitt, hos begge parter. Dialog er første steg i restaureringen av en forfalt relasjon, og det er uhørt at dialog er ikke-eksisterende i dag. Bristepunktet er nådd. Supporterne finner neppe seg i mer. Det vil være synd om supporterne husker disse årene mer for marginalisering av tribunekulturen enn for det sportslige eventyret.
Supporterne er fotballens eneste konstant. Spillere, trenere og ledere kommer og går, supportermiljøet består. Det er supporterne som støtter laget når nedturen kommer.
Noe må skje. Det skal tilsynelatende så lite til for å få til store forbedringer.
