Essensen av Manchester Uniteds problemer

Det heter seg at man skal håpe på det beste og planlegge for det verste. I Manchester United har man lenge håpt, men antagelig i mindre grad planlagt. Dette gav seg senest uttrykk i 0-0 hjemme mot bunnstridsdømte Crystal Palace nå i helgen. Resultatet medfører at United i skrivende stund (etter 13 kamper) befinner seg på 7. plass på tabellen, 14 poeng bak serieleder Manchester City. United har med det tatt færre poeng på de 13 første kampene enn laget gjorde i den katastrofale Moyes-sesongen.

Hvor gikk det galt, og hvorfor?

United har en meget sterk posisjon i Skandinavia, og den offisielle supporterklubben har lenge hatt en betalende medlemsmasse på omtrent 40 000. De overnevnte spørsmålene diskuteres i disse dager flittig på ulike forum.

Det burde ikke være egnet til å overraske noen at United har fått en dupp i prestasjonene etter at Sir Alex Ferguson forlot «Drømmenes Teater». Men at vi nå er vitne til en storhet av en klubb, ja en av de aller største, i tilsynelatende fritt fall på det som er blitt «The Theatre of Nightmares», hadde nok færre spådd. Her er mine tanker om årsaken(e) til fallet.

Problemene i United post Ferguson, slik jeg ser det, stikker dypere enn hvem som leder laget. Jeg stiller meg derfor tvilende til at løsningen ligger i en «quick fix» ved et trenerbytte og/eller nye spillere – forslag som ofte dukker opp og alt for ofte blir tatt til følge når lag underpresterer. En mer helhetlig oppgradering og opprustning av klubbens sportslige struktur, er det som for meg fremstår som det mest trengende. At en klubb med sikte på verdensherredømme sportslig (og ikke bare kommersielt) ikke ser behovet for å ha en sportsdirektør eller et sportslig utvalg, forteller meg det meste om hvor langt i bakevje United er havnet.

I tur og orden har kompetente og anerkjente trenere, med suksess på CV’en fått prøve seg. Astronomiske summer er brukt på kjøp av spillere fra øverste hylle (eller i hvert fall nesten). Prestasjonskurven har likevel jevnt over vært på et vesentlig lavere nivå enn det klubben selv og mange rundt, langt på vei hadde forventet. Derfor har innkjøpte spillere raskt forsvunnet igjen og flere trenere har måtte pakke kofferten etter kortvarige opphold i managerstolen.

Faktum er at United aldri har vært i nærheten av å kjempe om de gjeveste troféene, en Premier League- eller Champions League tittel, etter Ferguson. Når resultatene ikke er så gode som supporterne og mediene er vane med, ropes det til stadighet om nytt blod både på trenerbenken og i garderoben.

Man må snart innse at det ikke først og fremst er på trener- og spillersiden at United har tapt terreng de siste årene. Problemene stikker dypere enn som så. Det er de bakenforliggende faktorene for trener- og spillerlogistikken som er mest interessante.

Den moderne fotballindustrien stiller betydelige krav til klubbene som organisasjoner. Talentfulle spillere og trenere er ikke lenger godt nok i seg selv. Toppfotball handler om så mye mer og United har sovet i timen. De klubbene som gjør det aller best er megabedrifter som har profesjonalisert alt fra økonomi, arrangement, samfunnsansvar, det medisinske apparatet, media, analyse, treningsfysiologi og kosthold, for ikke å snakke om det sportslige apparatet knyttet til spillelogistikk (sportslig leder/sportsdirektør, sportslig utvalg, scouting, akademidrift etc.). På mange områder kommer United godt ut (især med tanke på det kommersielle), men ikke på det sportslige plan – som jo tross alt er alle fotballklubbers hovedprodukt og det som generer alle andre inntekter.

Jeg skal ikke påberope meg å sitte på detaljert innsidekunnskap om den sportslige strukturen i United og hvordan dette fungerer i praksis. Jeg henter likevel inn en del empiri fra ulike kilder og danner meg på bakgrunn av dette et bilde av situasjonen.

Post Ferguson har det virket som at det har vært viktigere å lykkes kommersielt enn sportslig. Derfor har man hentet inn store navn, fremfor å sette sammen brikker som har forutsetninger for å fungere godt sammen. Det kanskje fremste eksempelet på dette var kjøpet av Zlatan – en merkevare og et ikon, men ikke lenger en spiller på det aller øverste nivået.

I skrivende stund sitter fortsatt Mourinho i sjefsstolen på Old Trafford. En fantastisk trener med en merittliste få i fotballhistorien kan matche. Han har fått håndplukke spillere i alle ledd. Likevel er det betydelig rusk i maskineriet.

Jeg sitter med en følelse av at forholdene i klubbstrukturen ikke ligger til rette for at klubben skal oppnå de resultatene den ønsker. Det mangler en sportslig struktur og klubben er i stor grad preget av en maktkamp mellom Mourinho og øverste administrativ leder (chief executive) Woodward. Når mange av de viktigste beslutningene i en verdensomspennende bedrift som United gir inntrykk av å hvile på to enkeltpersoner, burde alle alarmklokker ringe.

Det sportslige ved en gigant-klubb som United skal ikke være et «one-man-show». Akkurat som i næringslivet bør viktige beslutninger i hundremillionersklassen ha en dyptliggende forankring i det bede lag av organisasjonen. Men viktigere enn hvor mange som tar avgjørelser, er kompetansen til beslutningstakerne.

Det mest utbredte (og mest fornuftige) er at et kompetent sportslig utvalg (for eksempel en transferkomité) bestående av folk med fotballfaglig bakgrunn, har siste ord i sportslige beslutninger være seg kjøp av spillere og ansettelser av trenere. Slik virker det ikke å være i United, og det ser heller ikke ut til at man har tenkt å ta grep på denne fronten. I stedet koker eierne Glazers sammen med Woodward suppe med (for dem) ukjente ingredienser, en suppe de selv er ansvarlige for og nå må spise.

Slik situasjonen er i United per i dag, får både Mourinho og Woodward for mye makt når det gjelder spillerkjøp. Det er farlig av flere grunner.

Historien har vist oss at maktposisjoner i den moderne fotballen, enten det er snakk om trenere eller ledere, må ses i et kortidsperspektiv – kanskje bare et par år av gangen. Om et par år kan både Mourinho og Woodward være borte. Da er det klubben som får svi for at ikke spillerlogistikken har hatt en mer dyptgående strukturell forankring som en del av en langsiktig tankegang og filosofi. Kjøp og salg av spillere som til enhver tid skal tilpasses den enkelte treners preferanser og smaker, blir fort dyrt. Veldig dyrt. Selv for United som har mer å rutte med enn de fleste.

Hvorfor dette resonnementet ikke var gyldig for Ferguson, kan jeg bare spekulere i. At han fikk store doser tillit i en trøblete første managertid, kan kanskje forklare noe. Det er også mulig at Ferguson, på samme måte som for eksempel Wenger eller Eggen for den saks skyld, var en mann av sin tid – en tid hvor det var mer vanlig at enkeltpersoner styrte klubbene med jernhånd og hvor treneren hadde en sterk stemme i det meste av det klubben foretok seg. Den type organisasjonskultur og ledelse er gått ut på dato. Fotballen har utviklet seg og gått videre. United har stått på stedet hvil.

For mye personifisering av makt er også farlig fordi verken Mourinho eller Woodward alene besitter tilstrekkelig kompetanse til å gjøre gode og rasjonelle beslutninger for klubbens beste. Mourinho er en fotballtrener som skal legge mest vekt på å lede laget på banen. Han har verken kompetanse til eller tid til å involvere seg inngående i spillet utenfor. Han skal selvfølgelig involveres i arbeidet med rekruttering av spillere, men han skal ikke få det siste ordet, i hvert fall ikke hver gang. Woodward på sin side har ingen fotballfaglig bakgrunn over hodet. På tross av dette har han altså det overordnede ansvaret for å sondere markedet for spillerkjøp, og i forlengelsen av dette ta de store beslutningene.

Dette må leses som satt på spissen. Selvsagt har Woodward rådgivere som besitter den rette kompetansen. Men dette går ikke frem av klubbstrukturen og dermed står ikke maktfordelingen i stil til de ulikes kompetanseområder, noe som er problematisk i seg selv.

Antagelig er Uniteds sportslige struktur (eller mangel på sådan) hovedårsak til de store utgiftene til kjøp av spillere som ikke har innfridd og ansettelser av managere som ikke kler klubben, og dermed mangel på sportslig suksess. Siden Ferguson har vi sett mange eksempler på stjernespillere som har blitt hentet inn, i mer eller mindre grad floppet og forlatt klubben kort tid etter for deretter å blomstre hos sin nye arbeidsgiver. Noen eksempler er Kagawa, Di Maria, Falcao, Schneiderlin, Depay og Mkhitaryan.

Spillerlogistikken virker planløs, impulsiv og lite langsiktig. I den blå delen av Manchester er utviklingen til sammenligning en helt annen. På få år har de bygget opp fantastiske treningsfasiliteter og en toppmoderne organisasjon, med et sportslig apparat på høyde med de beste og et spillermateriell som allerede i god tid før Guardiola kom inn portene, var beregnet på hans filosofi. Denne langsiktigheten er fraværende hos de røde naboene.

Noe av fotballens sjarm ligger i at det alltid kommer en ny kamp som kan endre inntrykket fra den forrige. Ting har derfor en tendens til å snu raskt, og jeg ser ikke bort ifra at det også kan være tilfellet for United. Når det er sagt, så har jeg min tvil. United er svake og har vært det lenge.

Toppfotballens utvikling har på sett og vis løpt fra Manchester United. Det er først og fremst dette som ligger bak de utfordringene klubben nå støter på. Det er i hvert fall min mening.

 

 

About author
Jeg er idretts- og samfunnsviter hovedsakelig med bakgrunn fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU (Trondheim) hvor jeg avla min bachelor- og mastergrad, nå doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø). Jeg har også studert Kroppsøving og idrett, gått NIH Aktiv sin Personlig Trener-stige, tatt Sosiologi og Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Mine forskningsinteresser og kompetansefelt er hovedsakelig innen idrettssosiologi i stort, sosial ulikhet, ungdom, organisert idrett, trening, folkehelse, idrettspolitikk og kvantitative metoder.
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message