En generasjons revansj

0
92

Dette er en hel generasjons revansj. For alle oss under 30 år. Vi er del av en generasjon som bare hvis vi anstrenger oss, har vage minner om Norge i fotballmesterskap for herrer. Dette er vårt Norge-Brasil.

I NRK Nordlands frokostsending i forkant av Roma-kampen, forsøkte jeg å sette kampen i perspektiv. Jeg sa at dette ikke var den viktigste kampen i klubbens historie, men den største kampen i klubbens historie. Antagelig ville dette bli den største kampanledningen på Aspmyra i vår levetid. Etter kampen kan jeg konstatere at det trolig også vil bli det største fotballminnet i livet. Jeg har aldri hørt J-feltet og «Barndomsminne fra Nordland» som denne kvelden. Ved siden av meg stod en som så cupfinalen i 1975 og gråt.

På radioen sa jeg at fotball fenger fordi det scores få mål, noe som byr på spenning i seg selv, i tillegg til at det medfører at «underdogen» oftere slår forhåndsfavoritten enn i noen annen idrett. Derfor kunne Glimt slå Roma. I fjor tok de tidenes mest imponerende seriegull i norsk fotball, og de følger opp i år. Det er imponerende, særlig med tanke på at Glimts plass i det internasjonale fotballhierarkiet tilsier at så fort de har bygget et storlag, må de selge sine beste spillere og starte byggingen på nytt. Glimt har mistet sine beste spillere i flere sesonger på rad. Fra fjorårssesongen mistet de vanvittige 66 mål og 39 assists fra seriespillet bare i Zinckernagel, Junker og Hauge, i tillegg til Boniface som mistet hele årets sesong. Nå er dessuten kaptein og årets beste Eliteserie-spiller, Saltnes, ute resten av sesongen.

Det vanskeligste i fotball er ikke å oppnå suksess, men å gjenta den. De siste 40 årene har ti klubber vunnet seriegull for herrer i Norges øverste divisjon. Kun tre av dem har klart å forsvare det. Jeg tror Glimt blir den fjerde. Jeg flyttet til Bodø høsten 2018, og har vært på samtlige hjemmekamper siden. Jeg har aldri sett Glimt bli dominert på Aspmyra, noe de for så vidt heller ikke har blitt på bortebane i denne perioden, ei heller på San Siro. Stort sett har de ballen i minst 60 prosent av tiden. På radioen sa jeg derfor at det skulle bli spennende å se om de kan dominere banespillet også mot Roma. Det skulle vise seg at Glimt dominerte Roma.

Mourinho er fotballens mest meritterte aktive trener, kjent for sin kyniske og defensive soliditet. Nedsablingen på Aspmyra er hans største tap noensinne. Noen vil påpeke at Roma stilte reservepreget. Joda, men så gode som Glimt var denne kvelden har jeg aldri sett dem før. De ville slått Roma uansett. I andreomgang byttet Roma inn fem av sine antatt beste spillere. Glimt vinner likevel omgangen 4-0.

I en kronikk om Glimts publikumsoppslutning, kom jeg i skade for å si at Bodø ikke er en fotballby, men det mobiliseres i hvert fall når det blir en opplevelse for livet som denne. Jeg har aldri hørt Aspmyra så rungende. Erlend Osnes har den tidvis utakknemlige oppgaven å oppildne Aspmyra-publikummet før kamp. Nesten alltid må han ta til takke med halventusiastisk respons. Denne gangen virket det som Osnes fikk bakoversveis. Det var åpenbart at folk aldri hadde vært mer klare for kamp (noe som illustreres fra 32:23 til 34:54 i dette klippet).

Utover i kampen var det euforiske tilstander på tribunen. Ukjente omfavnet sidemannen, for Glimt-skjerf, drakter, flagg og gule tannbørster bekreftet at de var likesinnede. Det sies at supporterskap innebærer dobbelt glede og halv sorg, fordi man deler opplevelsene med andre. Denne oktoberkvelden på Aspmyra innebar det førstnevnte.

Resultatet er vanvittig. Prestasjonen likeså. Glimt vant fortjent. Roma ble utspilt. Italienerne hadde verken en sjanse eller halvsjanse utover scoringen. Det som gjør oppvisningen enda mer imponerende, er at dette ikke er uttrykk for en rik onkel som for eksempel Moldes Røkke, eller en Rosenborg-historie hvor økonomiske muskler har blitt akkumulert etter årevis med dominans, slik at man har kunnet plukke de beste spillerne til Eliteserie-konkurrentene. Vesentlige deler av Glimt-laget er bygget på vrakgods fra andre klubber.

Ofte kretser fotballdiskursen rundt enkeltspillere. Heldigvis er ikke fotball så enkelt at de som stabler de presumptivt elleve beste enkeltspillerne på banen, alltid vinner. I fotball er det ikke enkeltspilleres kvaliteter om er avgjørende, men summen av disse for laget som helhet. Slik kan én pluss én bli tre. Som Rosenborg på 1990-tallet, er det Glimt-lagets relasjonelle ferdigheter som overrumpler motstanderne. Dermed kan også enkeltspillere skinne, nettopp fordi laget får frem deres styrker, ikke fjernt fra Eggens «Godfot-teori».

Sammenligninger med andre norske fotballresultater i Europa, er en uting, men kanskje naturlig. Å bedømme en prestasjon er en smakssak, men det er et faktum at det er det største siffermessige et norsk lag har gjort mot en mostander av dette kaliberet. Glimts resultat overgår alt, og det gjør ikke minst prestasjonen. På unorsk vis dikterer de gule spillet. De spiller seg ut av enhver situasjon, nærmest påtatt uanstrengt og med den største selvfølgelighet. I fjor ble Glimt omtalt i verdens største sportsaviser. Nå skjer det igjen. Resultatet går som et ekko gjennom fotball-verdenen, og vil gi gjenklang i årevis.

Jeg er haldenser og Kvik Halden-patriot på min hals. Som tilflyttet bodøværing og blivende Glimt-sympatisør, blir jeg antagelig aldri akseptert som «ekte» Glimt-supporter. Likevel drister jeg meg til den påstand at torsdagen var den største dagen i mitt liv. Da tenker jeg ikke bare på selve kampen, men på atmosfæren før og ikke minst etterpå, ut i Bodø-nattens sene timer. De siste 25 årene, har jeg nok sett minst to fotballkamper i uken i gjennomsnitt. Noen kamper brenner seg fast i minnet og blir med meg for alltid. Norge-Brasil var et slikt, Norge-Spania under EM i 2000 var et annet. Jeg var imidlertid for liten til å sette det i perspektiv.

Etter førstnevnte kamp, minnes jeg Scheie oppfordre til å «gå ut i sommernatten og leve i nuet.» Scenene på Karl Johan taler for seg, og er blitt en slags nasjonal helligdom. Torsdag kveld og natt, var en lokal versjon av dette. Mange var innforstått med at dette momentet måtte gripes. «Hele byen» var på byen. Det var skjønn forbrødring på byens utesteder mellom Glimt-supportere og målløse italienere. Folk stod på bord og sang Glimt-sanger av full hals, bare for å kvele restene av stemmebåndene som var lagt igjen på Aspmyra tidligere på kvelden.

Det ryktes at utestedene aldri har solgt mer alkohol på én kveld. Det var en slags kollektiv bevissthet om at dette var historisk og noe vi vil snakke om i tiår fremover. Kun en overlegen seier mot Roma borte, vil kunne måle seg.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here