Norges olympiske komite har tatt ut 117 utøvere til OL i Sotsji, derav tre fra Finnmark, landets nordligste fylke; kombinertløper Håvard Klemetsen og langrennsløperne Kristin Størmer Steira og Finn Hågen Krogh. OL-troppen representerer Norge under lekene, men utøverne fra Finnmark representerer mer enn bare “det norske”. I et politisk klima preget av en relativt opphetet debatt om samiske rettigheter og etnopolitisk innflytelse har Kroghs uttak blitt dratt inn i debatten om samisk politisk makt og om det nordligste fylkets identitet.
Sametingsrepresentant Inger Elin Utsi fra partiet Norges Samers Riksforbund (NSR) gratulerte 19. januar Krogh med OL-uttaket på sin facebook-profil og la til: “Fantastisk morsomt at Sápmi blir representert på et godt norsk lag!” Denne tilsynelatende uskyldige kommentaren satte sinnene i kok blant politiske motstandere. I lokalavisen Altaposten dagen etter følte den sentrale lokal- og regionalpolitikeren Rut Olsen fra Kystpartiet (KP) seg “støtt over å bli prakket på at man bor i Sameland”. Olsen ville ha seg frabedt at Finnmark omtales som Sápmi. For Olsen er Sameland synonymt med Finnmarksvidda og tradisjonell samisk reindriftskultur – rein, lavvo og kofter. Finnmark ut over de samiske bygdene Karasjok og Kautokeino er norsk; “folk [i Finnmark] opplever ikke at vi bor i Sameland” i følge Olsen.
Olsens sterke reaksjon gjør det betimelig å spørre hvorfor politikere av ymse slag kategoriserer idrettsutøvere etter etnisitet. Og om hva det kommer av at noen blir provosert og fornærmet av at en utøver settes i en etnisk bås som etter deres mening er feil. Spiller det noen rolle hvorvidt utøveren er “samisk langrennsløper” eller “norsk langrennsløper”? Lengst i nord gjør det det fordi utøverne tas i bruk som etniske symboler i den daglige debatten om politikk og etnisitet i Finnmarksavisene.
Gjennom Norges ratifisering av ILO-konvensjonen, opprettelsen av Sametinget og Finnmarkseiendommen (organ som forvalter land og vannrettigheter i Finnmark) har den samiske befolkningen fått økt politisk makt og innflytelse, noe som har avlet både berettigete innvendinger og mange fryktreaksjoner. På tvers av den lokale partipolitiske floraen hevdes det ofte at økt samisk politisk innflytelse fører til at den øvrige befolkningen får mindre makt og begrensede rettigheter. Frontene i debatten er steile. Idretten blandes også inn i denne politiske skyttergravskrigen fordi utøverne er kjente og kjære finnmarkinger. Begrepene som brukes om dem bidrar til å definere hvem de er og dermed hvem vi selv er. Deres symbolkraft gjør dem dermed til viktige politiske markører, markører som ulike aktører bruker til inntekt for egne politiske standpunkter.
Kategorienes kraft er stor og tilsynelatende gjensidig utelukkende i denne debatten. Forståelsen ser ut til å være at etnisitet er noe man bærer fullt og helt, ikke stykkevis og delt: En same er en same og en nordmann er en nordmann – så enkelt er det med den saken. Dette er et stort paradoks tatt i betraktning at de aller fleste finnmarkinger med en generasjon eller flere bak seg i fylket høyst sannsynlig finner både det ene og det andre på slektstreet; vi er alle mer eller mindre hybrider – produkter av de tre stammers møte. De lukkede kategoriene må diverse politikere ta et stort ansvar for. Ved å plassere folk i etniske kategorier og framstille kategoriene som om de var “rene”, sementeres manges forståelse av kategoriene som gjensidig utelukkende.
Fram til vår egen tid har den hegemoniske fortellingen om det nordnorske i all hovedsak vært en fortelling om det norske, en fortelling der det samiske har blitt forstått som noe eksotisk – et kuriøst innslag i vår nordlige, frodige utkant; samene har vært bra å ha i turistreklamer og i nasjonale arrangement som OL på Lillehammer i 1994. Den etnopolitiske samebevegelsen har bevisst forsøkt å endre denne eksotismen ved å ta i bruk begreper som “Sapmi”, “Sameland”, “de samiske områdene”, “samisk kystfiske”, “samisk hverdagsliv”, “samisk helse” og altså “samisk idrett”, “samisk skiløper” og “samisk fotballspiller”. Ved å merke ulike deler av samfunnet som «samisk» har samene trått tydelig fram som et eget folk distinkt forskjellig fra det norske.
Denne samiske nasjonsbyggingen skremmer politikere fra vidt forskjellige partier som Fremskrittspartiet (FRP), Kystpartiet (KP), Sosialistisk venstreparti (SV) så mye at en hver assosiasjon med det samiske blir suspekt. Hvorfor? I tillegg til den nevnte rettighetsdebatten, handler det om finnmarkingenes identitet og nettopp de rene kategoriene tror jeg. Så lenge åpningen for å forstå etnisk identitet som mangefasettert og sammensatt er så liten i den politiske debatten forblir folk i sine skyttergraver.
Som akademikere har vi som underviser og forsker i Finnmark etter mitt syn en viktig rolle i å formidle at Finnmark (og Nord-Norge) kan være Sameland og Norge samtidig, og at folkene som bor her kan være norske, samiske og kvenske – ofte i en og samme person på samme tid. For politikere er slik hybridtenkningen vanskelig fordi Finnmarks politiske hverdag i stor grad nettopp er bygd på de rene kategorienes eksistens: Samepolitikerne er avhengig av å marekere det samiske som forskjellig fra det norske, mens flere norske pertiene bygger mye av sin oppslutning på skepsisen til det samiske.
Idretten og dens utøvere tas i et slikt politisk klima til fange av de ulike aktørene. Den samiske etnopolitiske bevegelsen benevner utøverne som samer som ledd i den samiske nasjonsbyggingen. Deres politiske motstandere mener idretten skal være etnisk “nøytral”, eller forstått innenfor rammene av den hegemoniske fortellingen om Finnmark, at utøverne skal forbli norsk, og kun norsk.
