Björn Borg var aldri min favoritt, men han var viktig for mange i min generasjons interesse for tennis fra midten av 70-årene. Det var i en del år en av idrettene jeg som TV-seer var mest interessert i. NRK sendte ganske mye fra Wimbledon-turneringen fra midten eller slutten av 70-årene (i et land som Sverige ble det naturligvis sendt mye mer), og etter hvert også fra i hvert fall French Open og US Open, så vidt jeg husker.
Senere er tennis blitt en av idrettene jeg har ofret på tidsklemmens alter. Også vi som er tilbøyelige til å ønske å se det meste av sport må prioritere. Tennisen stort sett kommet tapende ut, i hvert fall etter 1990. Men etter å ha bodd et år i Wimbledon, kjenner jeg at det er fristende å hoppe på dette sirkuset igjen, i det minste nå som turneringen folder seg ut i nabolaget, og det med en brite som en av storfavorittene. BBC sender dessuten stort sett hele dagen.
Det er en del forskjeller mellom de største turneringene i tennis. De spilles på ulikt underlag, som favoriserer ulike spillere. Wimbledon-turneringen er dessuten fortsatt hakket mer aristokratisk enn de øvrige, publikum oppfører seg enda litt mer dannet og spillerne har enda litt hvitere klær. Det gir nok dessuten fortsatt enda litt mer prestisje å vinne.
Det lett aristokratiske ved tennis generelt og Wimbledon spesielt gir seg mange utslag. Den skrikende kommersialismen som kjennetegner veldig mye av moderne toppidrett, er sterkt neddempet i Wimbledon. Lenge var pengepremiene langt mer moderate i Wimbledon enn i de andre storturneringene. Det var prestisjen som var det viktigste, og penger kan undergrave prestisjen. Også publikumskulturen er preget av den auraen tennis fremstår med, og altså enda litt mer her i den sørvestlige delen av London. ¨
I dramatiske ballvekslinger, som når en spiller løper tilbake og henter opp en lobb, eller klarer å returnere en volley som så ut som en sikker vinner, går det et lett tilbakeholdt sus over tribunene, men det er først og fremst klappingen når poenget er avgjort som kjennetegner atmosfæren. Slik fremstår tennispublikummet som relativt regissert, de oppfyller forventningen om at selve spillet skal foregå i stillhet, og at spillerne fortjener å kunne konsentrere seg i stillhet. Stillhetens forventning er konstituerende for atmosfæren. Forskjellen fra for eksempel en straffekonkurranse i fotball er slående.
Men også Wimbledon-publikummet kan utvikle egne praksiser. For eksempel har jeg lagt merke til at når en av spillerne krever videokontroll av en dommeravgjørelse, utløser det spontan trampeklapp blant publikum i påvente av at fasiten blir bekjentgjort på skjermen. Det kan tolkes som en måte å bryte ut av monotonien på.
Tennisen er naturligvis aldri mer britisk enn i Wimbledon. Sett på denne bakgrunn virker det overraskende at det snart er 80 år siden en brite sist vant turneringen. Det burde jo være en skamplett på en ellers stolt britisk idrettshistorie. Men britene synes å ha et avslappet forhold til dette faktum, og aksepterer ofte at de ikke har hengt med sportslig. En mulig forklaring ligger i noe av det som Andrew Ward og John Willilams peker på i boken Football Nation: Britene aksepterer mer eller mindre stilltiende at andre er bedre enn dem, for de andre satser jo knallhardt og vitenskapelig på sine idretter, mens britene i hvert fall offisielt har mer sans for improvisasjon, disiplin og viljestyrke, uten alt for mye systematikk. Å drive idrett på vitenskapelig basis er nærmest juks, slik det var for de aristokratiske amatørene i engelsk sport for over hundre år siden.
Denne holdningen er utbredt, selv om den sjelden blir eksplisitt uttalt. Det er kanskje mest en forsvarsmekanisme, for i mange idretter er det jo langt fra sannheten. Motstanden mot å vitenskapeliggjøre idretten har nok preget britenes forhold til fotball og muligens tennis, men hvem trente mer systematisk enn for eksempel Sebastian Coe?
Og nå har britene omsider en mann som godt kan vinne hele greia; OL-helten Andy Murray. Avgjørende for Wimbledon og for tennisens suksess er Murrays framgang likevel neppe. Nasjonal stolthet spiller en rolle, men det tennisen først og fremst lever på som gjenstand for publikumsfascinasjoner er personligheter, nokså uavhengig av nasjonalitet. En tenniskamp er også en kamp mellom personligheter, og det er mulig for de fleste å finne en spiller med egenskaper som de kan kjenne seg igjen i, eventuelt som de ønsker å etterligne. Det kan være den rebelske McEnroe, konsentrasjonsfenomenet Borg, Lendl med det mannevonde blikket, eller yndlingen Agassi. Det kan være spillere som stormer fram til nettet ved første anledning, eller som kaldt kontrollerer spillet fra grunnlinjen. I møtet mellom høyst ulike personligheter foregår det derfor også potensielt en kamp mellom verdier: offensivt eller defensivt; kontrollert og planlagt eller romantisk-improvisatorisk, akkurat som i fotball eller for den del sjakk. I siste instans er det ens egne verdier som står på spill. Det er blant annet derfor møtene mellom Borg og McEnroe har fått slik legendestatus.
Kanskje har tennisen de siste årene slitt med at de største spillerne i litt for liten grad har hatt tydelige personligheter, eller at typegalleriet har bydd på for lite variasjon. Alle anerkjenner storheten til spillere som Federer, Nadal og Sampras, men mangler de ikke litt av personligheten til en Agassi, en Borg eller en McEnroe?
Tennis har beholdt posisjonen som en viktig idrett til tross for at den har en del egenskaper som ikke gjør den ideell for TV-formatet. At det ofte er høyst usikkert om matchen er ferdig om ti minutter eller om to timer er ikke ideelt for den som skal sette opp et troverdig TV-program. Men denne uforutsigbarheten er samtidig tennisens store styrke, det som skaper uforglemmelige dueller som alle husker. Det er fristende å begynne å følge med for alvor igjen.
Interessante observasjoner, Arve, og det er lett å være enig i mye her. F.eks. enig i at typegalleriet blant toppspillerne de siste årene har bydd på lite variasjon. Typene finnes nok, men de får ofte relativt lite oppmerksomhet av å være ”typete” så lenge de ikke er i toppen. Kanskje er det annerledes på damesiden? Anna Kournikova er vel et eksempel, selv om det er noen år siden hun var med, men hun utgjør kanskje mer unntaket enn regelen.
Selv velkommer jeg ”typene” (dvs. de som skiller seg ut i kraft av andre egenskaper enn kvaliteten i sitt spill), men klarer meg fint uten. Elegansen kombinert med kvaliteten hos Federer og Sampras er litt som hos Zidane på fotballbanen, eller Mark Knopfler på gitaren for den saks skyld; få fakter, men de utfører (utførte) sitt fag briljant, og er/var en klasse over de fleste andre. Slik sett kan de kanskje karakteriseres som ”typer”, men da på grunn av sine ferdigheter og sin eleganse, og ikke på grunn av atypisk oppførsel, karisma etc. Med både kvalitetsutøvere og ”typer” er to viktige ingredienser tilstede for å bevare publikums interesse, enten hver for seg, men helst i kombinasjon. Dog er kvalitet for meg mye viktigere enn ”type”; uten kvalitetsutøverne hjelper det lite med ”typene”. Den norske eliteserien i fotball for menn sliter etter min mening spesielt med førstnevnte (på lagsnivå), og har således gjort meg mindre interessert de senere år.
Og hvor lenge tror du Wimbledon greier å stå i mot den ”skrikende kommersialismen”? Hvor stort er presset fra utstyrsleverandører om å gjøre turneringen mer fargerik (bokstavelig ment, ikke i overført betydning), eller lever de godt med Wimbledon som unntaket? Er økningen av pengepremiene til samme nivå (og vel så det) som i andre Grand Slam-turneringer et tegn på at Wimbledon blir mer og mer lik de andre?
Du skriver for øvrig at ved ”videokontroll av en dommeravgjørelse, utløser det spontan trampeklapp blant publikum i påvente av at fasiten blir bekjentgjort på skjermen”. Dette er vel relativt nytt, og en slags vending i publikumsatferd som en følge av innføringen av Hawk-Eye-systemet? Der hvor man ikke har Hawk-Eye er det vel slik at publikum heller buer når en spiller ber om revurdering av en dommeravgjørelse. Men er praksisen du beskriver særegen for Wimbledon-publikummet?
Hei Hans Roger, ang. det siste du spør om; ja, når spillere har klaget på dommeravgjørelser har det normalt gitt grobunn for misnøye fra tribunen. Jeg antar at dette er noe publikum spontant har funnet på, altså å starte trampeklapp når de venter på fasiten, men det kan jo i prinsippet være noe som er regissert, uten at jeg vet det. Det var bare et eksempel på en mulig spontan innovasjon. Mange tror f.eks. at ”bølgen” på bl.a. fotballkamper var en spontan innovasjon, men den var visstnok funnet opp av Coca-Cola før OL i 1984.
Når det gjelder spørsmålet om kommersialisering, skjer det jo en gradvis forskyvning også i Wimbledon, og kostnadene ved f.eks. å legge skyvbart tak på centrecourten har vært store og gir behov for mer inntekter. Men jeg tror ideologien som kjennetegner dette miljøet, om at reklame virker forrående på sportens aristokratiske ånd, står veldig sterkt. Men det gjorde den jo i den olympiske bevegelsen også, og der ble alt snudd opp ned på svært få år.
Takk for svar. Blir spennende å følge utviklingen i Wimbledon de neste årene.
For å grave litt i detaljene: Mulig denne trampeklappingen kan kalles en spontan innovasjon, men er den ikke i stor grad muliggjort av Hawk-Eye-systemet, og slik sett i mindre grad spontan enn om den hadde oppstått uten ”kunstig stimuli” (Hawk-Eye)?
Var for øvrig ikke klar over Coca Colas tilknytning til bølgen – morsomt. Hva med ”OL-floka”; i hvilken kategori havner den? Var vel ikke en spontan innovasjon, mer regissert, men likevel særegen.
For å avslutte Wimbledon-praten: drister du deg til å tippe vinner (og det før 2.semifinale er ferdig)?
Jeg tror nok Murray vinner denne gangen. OL-floka var vel opprinnelig en sang, altså regissert. Det var en måte å dra publikum i gang på, noe lignende ble laget også til Ski-VM i Trondheim i 1997. Min erfaring er at dette er en nokså ”norsk” måte å gjøre det på. I dag stoler man ikke helt på at Kollen-brølet oppstår spontant, man bruker høyttaleranlegget og speakerfunksjonen til å hjelpe folk i gang. Dette var veldig tydelig da jeg så skiskyting i Kollen i vinter, publikum ble forsøkt regissert i en helt annen grad enn tilfellet var i Ruhpolding og Nove Mesto. Hawk Eye-systemet muliggjør trampeklappingen, men man kunne jo tenke seg at publikum oppførte seg helt annet i de sekundene som går før fasiten kommer, så jeg opplever det som noe som mer eller mindre spontant er oppstått blant publikum.