Utviklingen i Rosenborg etter at den legendariske treneren Nils Arne Eggen trakk seg tilbake (om enn ikke helt for godt, skulle det vise seg) etter 2002-sesongen er en potensiell gullgruve for forskere i fag som ledelse og organisasjon. Vi kjenner mange eksempler, både fra idretten og i andre organisasjoner, på at karismatiske ledere som Eggen etterlater seg tomrom det er vanskelig å fylle. Det skaper usikkerhet om hvorvidt man bør forsøke å bygge videre på det som ble skapt, eller om det er bedre å la historie være historie, og stake ut en ny kurs.
Med journalisten Birger Løfaldlis nylig utgitte bok I skyggen av Eggen (Kagge Forlag) tilbys vi et interessant innblikk i kulissene i det som mellom 1995 og 2003 var Nordens ubestridt beste fotballklubb. Bokens nyhetsverdi ligger i et rikholdig intervjumateriale, hvor flere stemmer, fra hver sin side av kontroverser og maktkamper, kommer til orde og til sammen danner en stort sett velskrevet og ikke minst interessant fortelling. Detaljene i dette får man gå til boken selv for å få innsikt i, den kan trygt anbefales for alle interesserte. I denne teksten er målet først og fremst å spekulere litt i hvilke mer generelle innsikter historien om Rosenborg etter Eggen kan gi oss.
I 2002 var norsk klubbfotball preget av økonomisk realitetsorientering etter noen optimistiske år på slutten av 90-tallet. Dette skyldtes flere forhold, blant annet ettervirkninger av Bosman-dommen i 1995, som hadde ført til at mange klubber tegnet lukrative langtidskontrakter med spillere i frykt for å miste dem vederlagsfritt. I slutten av 90-årene hadde mange investorer ennå trodd at det skulle være mulig å tjene penger på norsk toppfotball. Denne optimismen hadde fortatt seg kraftig.
Rosenborg var imidlertid i liten grad påvirket av disse innstrammingene. Høsten 2002 deltok de i Champions League for åttende år på rad, noe som hadde gitt klubben økonomiske muskler milevidt over konkurrentene. Målestokken var Europa, ikke Norge. Samtidig var det tegn til sportslig stagnasjon i klubben allerede før Eggen trakk seg tilbake: Både i 2001 og 2002 vant de ligaen med langt knappere margin enn det som hadde vært vanlig i mange år, og resultatene i Champions League var dårligere enn i slutten av 90-årene. Landslagets resultater ble også merkbart dårligere etter årtusenskiftet. Man fornemmet at den norske suksessformelen, basert blant annet på en tydelig spillestil og på å fremelske en mer bevisst og profesjonell toppidrettskultur enn hos mange av konkurrentene, virket dårligere enn før. Siden konkurrentene også lærer og forbedrer seg, er det ikke gitt at én suksessformel fungerer over tid.
Dette betyr i Rosenborgs tilfelle at klubben ved Eggens avgang var nødt til å gjøre seg opp en mening om holdbarheten til en rekke alternative hypoteser knyttet både til fortiden og fremtiden. For det første: Lot praksisen fra Eggens tid seg videreføre uten at hovedpersonen selv holdt i tømmene? Eggen etterlot seg en rekke postulater både om spillestil og om drift av fotballklubber, til og med i bokform, men utover det virker det som det i liten grad var formalisert i klubbstrukturen. Jo mer karismatisk en person er, jo vanskeligere er det å abstrahere og generalisere kunnskapen slik at den kan videreføres av etterfølgerne. Eggen jobbet systematisk, men kunne også være impulsiv, og ikke minst kunne han blande seg opp i forhold ved klubbdriften som neppe var inkludert i stillingsbeskrivelsen. Når RBK i perioder har forsøkt å ”finne tilbake til røttene”, som det heter, kan de ha opplevd at Eggens personlighet også inkluderte røttene. Kanskje suksessen ikke skyldtes en bestemt pedagogikk eller en bestemt spillestil, men den særegne kombinasjonen av disse faktorene, en kombinasjon som forutsatte hovedpersonens tilstedeværelse og autoritet? Rosenborgs suksess var utvilsomt forankret i profesjonalisering, men den var like uløselig knyttet til Eggens personlige karisma, og det er ikke godt å vite om det ene kunne virke uten det andre.
Det er i lys av dette interessant at Eggen la til side flere av prosjektene Erik Hamrén hadde introdusert, da han tok over etter at Hamrén forsvant til det svenske landslaget sommeren 2010. Ikke bare spilte Hamrén med en annen formasjon, han hadde også profesjonalisert treningsarbeidet i form av ny teknologi. Eggen forkastet ifølge Løfaldli både målesystemer for spillernes fettprosent og trackingsystemer som skulle vise eksakt hvor langt og hvordan spillerne hadde beveget seg. Slikt var derfor formålsløst i hans verden. Det ligger et paradoks her: Sammen med Drillo var Eggen den mest synlige (men langt fra den eneste) representanten for den kunnskapsbaserte profesjonaliseringen av norsk fotball, helt tilbake til 1970-årene. Men overfor teknologiene som hadde vokst fram etter storhetstiden, som utvilsomt også bidrar til profesjonalisering (selv om det kan være god grunn til å diskutere verdien av slike systemer), stilte han seg likegyldig eller til og med fiendtlig.
For det andre: Var suksessen til Eggens fotballfilosofi knyttet til en bestemt historisk epoke? Som nevnt; fotballen utvikler seg. Det som gir suksess i én periode, vil fort bli foreldet uten stadig fornyelse. Andre lærer jo gradvis hvordan man kan motvirke effektiviteten til enhver spillestil. Den som er overlegen, fremprovoserer strategiske og taktiske mottrekk hos den underlegne.
For det tredje: Selv om det var kontinuerlig utskifting i Rosenborg også i de mest suksessrike årene, hadde klubben gjennom flere år en kjerne av spillere som ble der over mange år (det Eggen kaller kontinuitetsbærere). Så lenge laget kvalifiserte seg til Champions League, økte naturligvis sjansen for at flere av disse ville bli i klubben. Men allerede den gang reiste mange av de beste til bedre lønnstilbud i utlandet så fort sjansen bød seg. I dag er gjennomtrekken enda mer synlig. Kunne samhandlingsfilosofien fungert like godt, også under Eggen, når det ble bortimot umulig å ha trygghet for at en kjerne av spillere ville bli i klubben over flere år?
Rosenborg har siden 2002 foretatt en rekke mer eller mindre mislykkede treneransettelser, og de var noen år også preget (ikke ulikt andre klubber) av økonomisk overmot, spesielt i kjølvannet av den første virkelig lukrative TV-avtalen fra 2005, og den etterfølgende publikumsveksten i norsk klubbfotball (som interessant nok sammenfalt med synkende sportslig nivå). Rundt 2006 så ledelsen for seg inntil en firedobling av omsetningen i løpet av ti år. Det var vanskelig å se den gang at veksten var en bølgetopp, ikke en vedvarende trend. I tillegg har Rosenborg vært uheldige mer enn udyktige ved flere anledninger: De to trenerne etter Eggen som faktisk har lyktes, forsvant til hvert sitt landslag før kontraktstidens utløp.
At treneransettelsene har vært mislykkede, henger imidlertid også sammen med at det har vært vanskelig å bestemme seg for i hvor stor grad tradisjonen fra Eggen skulle videreføres, og i hvor stor grad det var nødvendig å tenke nytt. Spørsmålene jeg nevnte over har ingen sikre svar, og klubben har derfor både famlet og vaklet i forsøket på å gjenskape suksessen.
Karismatiske ledere sliter ofte på omgivelsene. Motstanden mot Eggen ser ut til å ha vært større internt enn hos interessenter som observerte klubben fra utsiden. På den annen side er det knapt noen tvil om at de fleste visjonære ledere, ikke minst i sportens verden, vil slite på omgivelsene. Eggens svakhet er på mange måter også hans styrke. Rosenborg har brukt over ti år på å avveie hvor mye av denne tradisjonen de skulle videreføre. Resultatet illustrerer antakelig best av alt hvor personavhengig – og kanskje også tidsavhengig – suksessen var.
