Rettferdiggjorte fremfor fremmedgjorte emosjoner: NRKs VAR-debatt

0
72

Mads Skauge, idrettssosiolog, Nord universitet

I NRKs VAR-debatt, er VAR-positivistenes frontkjemper Leif Welhaven igjen premissleverandør. Igjen bommer han. Derfor tillater jeg meg utdype motargumentene.

Welhaven er vår beste sportskommentator, men slurver med VAR. Hvorfor han elsker fotball, eller om han gjør det, er uklart. Det kan ikke handle om rettferdighet, for VAR handler ikke om å vekte rettferdighet mot emosjoner. Eller: Hvis det er debattens kjerne, som det er, har VAR tapt. Jeg skal vise hvorfor, i dette definitive sluttordet om verktøyet som hjemsøker vår fotball.

Rettferdighet kan ikke måles når alt henger sammen med alt. Da står vi igjen med argumentasjon. Fotball er et sammenhengende spill. Situasjoner glir over i og påvirker hverandre. Et feildømt innkast eller avventende frispark, kan ende i nøkkelsituasjoner som skåring og straffe, men overses av VAR, som forutsetter at situasjoner kan splittes.

Skåring på feildømt hjørnespark, er mer urettferdig enn at stortåa kan ha vært offside.

Dette eksempelet er beskrivende: Angriper dytter forsvarer. Forsvarers arm treffer angriper i feltet. Det rette er frispark til forsvarer, men feilen er ikke stor nok for VAR, som kun ser på straffen. Straffe gis, uten at det som førte til den hensyntas. Vi har sett lignende situasjoner i EM: For eksempel skulle Nederland hatt frispark for hands, i stedet får England straffe i en situasjon som forårsakes av handsen. Rettferdig?

Slik heves listen med VAR. Dommer skal la spillet gå ved tvil, så VAR kan brukes. Men fordi VAR kun tar store (clear and obvious, umulig å definere) feil, er flere små feil – som leder til nøkkelsituasjoner – i beste fall like sannsynlig som færre store. Fordi det er flere småsituasjoner enn nøkkelsituasjoner, er flere feil nærliggende.

Vi har sett utallige skåringer og straffer med forbisette forseelser i situasjonsrekken. Feil kan ikke graderes i rettferdighetsperspektiv. Konsekvent dømming er umulig. Man kan ikke trekke en entydig linje mellom store og små feil. Hva er feil nok, når ingen situasjoner er identiske? Situasjonens vilkårlighet erstattes med vilkårligheten i hvilke situasjoner VAR tar. Det eneste man oppnår er flyttet urettferdighet. Vi er like langt.

Welhaven etterlyser alternativ. Alternativet er fotball uten VAR. Han viser til Tom Henning Øvrebøs skandaleopptreden i 2009, husket fordi det er unntaket. Over ni av ti avgjørelser var rette før VAR. Det var aldri behøvd, udemokratisk innført, på et grunnlag til å le og gråte av.

Misforstått rettferdighet er ikke hovedkritikk. Det er skåringsøyeblikkets kvelning. Fotball er populært mer på grunn av enn på tross av få skåringer i forhold til andre idretter. Skåring er mangelvare, slik attraksjon. Det har to implikasjoner.

Først gir det David bedre odds mot Goliat enn i andre idretter. Fotball er mindre forutsigbart, mer spennende. Alt kan skje. RBK kan slå Milan, Norge slå Brasil, Hellas vinne EM, Leicester vinne ligaen, Island slå England, Glimt knuse og latterliggjøre Roma.

Dernest, viktigst her, har ikke skåring kun sportslig, men og emosjonell verdi. I målrike idretter som håndball, er det mindre skåringsjubel, for det kommer straks en ny. Det VAR en gang fotballskåring ble feiret uhemmet. VAR hindrer det.

Fotball består i å vente, på skåringen som kanskje kommer. Oftest skjer ikke en dritt, annet enn neglebiting og frustrerte utbrudd, slik Nick Hornbys Tribunefeber beskriver hvordan publikum virker å hate fotball. Likevel kommer de tilbake. Det er søken etter øyeblikkseufori som trekker. Skåring er oppmøtets mulige belønning, alt annet underordnet.

I snitt er det under tre mål per kamp i toppfotball. Skåringsøyeblikket er høydepunktet i en daff forestilling. Poenget med å se fotball, er tidsinvesteringen med håpet til grunn. Alt kretser rundt skåringslengsel.

Euforien varer i 20 sekunder. Dagevis med opparbeidet spenning, får sin eksploderende utløsning. Den avløser nervøs venting, avløst av frykt for at motstanderen skårer. I stedet for å veksle mellom redsel og glede, er man nå kun redd, også for VAR.

Øyeblikkene, fotballs appell, forkludres. Man kan ikke juble uforbeholdent med VAR i bakhodet. Det spiller mindre rolle om avgjørelsen tar 30 sekunder eller tre minutter. Øyeblikket er borte. Det samme er poenget.

Det er øyeblikkene vi husker. Mitt beste barndomsminne er fars feiring av vårt seneste mesterskapsmål, i 2000. Han hoppet spontant, med knyttet neve, og slo hull i taket. Det går ikke med VAR. Klimakset flyttes utenfor banen. Skåring er ikke skåring, men søknad, med behandlingstid.

Det selvbevisste norske supportermiljøet oppstod rundt 1990. Fra årtusenskiftet erstattet mange – kommersialiserte, markedsorienterte, sikkerhetsfokuserte (i kjølvannet av Hillsborough), turistifiserte – engelske forbilder, strippet for utagerende tribuneliv (når flere opplever stemning, er det færre som skaper den), med kontinentale og latinske.

Ulike folk tilnærmer seg ulikt. Deltakere skaper atmosfæren de konsumerer, tilskuere opplever den. For deltakere er fotball identitet, for tilskuere underholdning. Tilskuere underholdes, deltakere underholder. Tilskuere kobler av, deltakere .

Fellesnevner for pyro, publikumsoppvarming, tribuneytringsfrihet, maskering, skåringsmusikk, pauseunderholdning, VAR, er autentisitetskamp. Deltakere er atmosfærens kulturbærere, skapt nedenfra fremfor regissert ovenfra av klubb, forbund, sponsorer.

Stemningen er falsk om den initieres av andre, dels fordi det har likt utgangspunkt som drikkeleker, dels fordi det har likt utfall: Trengs drikkelek, innrømmes tam stemning. Fest med kok, har ikke bruk for drikkelek. Stemning skaper seg selv.

Slik folk ikke vil fortelles når de skal drikke, vil ikke deltakere instrueres til jubel. VAR passiviserer. De fleste feirer skåring, men dempet, innbitt.

Organisk stemning er attraktiv også for de som ikke produserer den. Det meste som trekker til stadion når TV er alternativet, handler om atmosfære. Dens ritualer symboliserer deltakernes plass i karnevalistisk rollespilldramaturgi, med supporterkultur generelt og tribuneliv spesielt, som scene. Ikke minst er den instansenes hjelp til å dra folk opp av sofaen, til stadion. Alle tjener på best mulig stemning.

Nei-siden kritiseres for ikke å se hele bildet. Ja-siden avgrenser debatten til, misforstått, rettferdighet. Nei-siden belyser problemer som at fotball blir mindre forståelig, mer dommerslakt, publikumsfremmedgjøring, sakte film setter forseelser i verre lys, eliten distanserer grasrota.

Jeg har ropt om VARs dødfødte logikk i årevis. Alt slo til. Problemet er konseptet, ikke bruk etter regelverket. Kritikken handler ikke om dommer følger reglene, men om fotballens retning, med VAR som fordreid omdreiningspunkt. Det er system-, ikke situasjonskritikk.

Verken øyeblikks- eller rettferdighetsproblemet løses av bedre dommere eller teknologi. Utvikling er umulig, som advart. Problemene er generiske, inngrodde, iboende, ikke voksesmerter man vokser av seg med tid og stunder. Avvikling er eneste alternativ – for VAR er ikke utvikling, men innvikling.

Det VAR kan bedre, er tidsbruk (men da vil treffsikkerheten lide enda mer) og offside. Men det er ikke hovedproblemer. Reglene tilpasses VAR, som håndhever et forskrudd regelverk. Hands og offside viser hvordan VAR tar spillet til det absurde.

Det er straffe om forsvarers arm treffes i feltet. Forseelse står ekstremt langt fra straffeutmåling. Det øker neppe rettferdigheten. Armene er del av kroppen, også i fotball.

Offside innebærer ikke fasit. Linjen kan flyttes flere centimeter på én hundredel. Bildet må fryses når ballen treffes, ikke når den sendes. Offside er, foreløpig, minst like subjektivt som annet. Når dommer ikke kan avgjøre offside, bekreftes at fisking ikke skjer. Regelen fungereruten VAR.

Ikke bland snørr og bart. Rettferdighet og rett må ikke røres sammen. I kvinnecupfinalen 2023, skårer RBK på straffe. Straffen skulle vært gjentatt fordi en RBKer er i feltet. VAR griper ikke inn. VIF utligner, i hårfin offside. VAR annullerer. VIF taper. Dommerne gjorde én feil mindre, men utfallet ble mindre rettferdig.

VAR ødela også herrefinalen, med ignorert holding, det mest intensjonale av alt.

Rettferdighet kan ikke måles, men er grunnlaget for det største inngrepet i verdens største kultur (knapt noe betyr mer for flere). Alarmerende. Alarmen har varslet i årevis. Hvordan VAR oppleves, er enklere: Manges fotballopplevelse hemmes, om ikke lammes. Skåringsøyeblikket utvannes, om ikke spyles bort. Fotball er blitt et spill der 22 menn jager ball i 90 minutter, og til slutt ødelegger VAR det hele.

«Men VAR har andre plusser», påstås, i desperasjon fra heiagjengen når rettferdighetsbegrunnelsen knaker i sømmen. Det beskytter visstnok spillerne og begrenser filming. Det er ulogisk. Tvert imot gjør avventende dømming, særlig offside, at spillere må ta sprinter og dueller, bare for å avvinkes ti sekunder senere. Skaderisikoen øker. For filming, innebærer VAR kun forskyvning: Før filmet man seg til straffe og kort, nå til VAR-sjekker. Uansett er det utenfor VARs mål.

VAR bygger på misforståelsen at uomtvistelige avgjørelser kan tas i alle nøkkelsituasjoner, at eventuelt ørlite færre store feil øker rettferdigheten. Studier anslår at andelen korrekte avgjørelser i svart-hvitt-nøkkelsituasjoner, uten gråtoner, øker med seks prosentpoeng. Det er det uansett grunn til å betvile, for dommere strides.

Merk at VAR eventuelt kun øker treffsikkerheten på et svært begrenset utvalg VAR-situasjoner, nemlig de aller mest åpenbare, der studienes dommerpanel enes. Ifølge de samme studiene bruker altså VAR i de aller fleste tilfeller tid på avgjørelser som uansett kan diskuteres. Det er håpløshetens innrømmelse.

Alt koker ned til hvor mye av fotballs popularitetsgrunnlag vi skal kaste på bålet for i beste fall marginal økning i en brøkdel dommeravgjørelser, med i beste fall uendret rettferdighet. Å tviholde på det rotløse rettferdighetshalmstrået, er å bære ved til bålet. Argumentet har ikke holdepunkter, knapt fornuft.

VARs legitimitetsgrunnlag er udokumenterbart, ulogisk, uholdbart, udemokratisk. Bakdelene er clear and obvious, fordelene i beste fall uklare. Fotball dør, supportere blør. Endrer man verdens mest populære ting grunnleggende, må man ha veldig god grunn til det.

Bedre føre VAR enn etter snar, men sistnevnte er bedre enn å sitte stille i båten og se på fotballforliset. VARs logiske brister er prinsipielle, innbakt i dødfødt logikk. Jeg har advart siden fødselen i Nederland i 2012. Selv om man sitter på de beste argumentene, har opplevelsen vært å tale for døve ører.

Men noe har skjedd. Et foreløpig farvel til en livslang venn, kan bli til kjærlig gjensyn og forsterket forelskelse. VARs selvmotsigelser og pris, går opp for stadig flere. Holdninger forskyves i lys av erfaringer. Motstanden mange steder har snudd fra mindre-, til flertall. Det gir håp om å bli kvitt den selvpåførte kreften, og erstatte lidelse med lidenskap.

Supportermakt har uante grenser. Superliga-døden er unik for fotball: Protester snur en beslutning tatt blant verdens mektigste. VAR kan lide samme skjebne.

Gitt at vi ikke har vært i mesterskap siden årtusenskiftet, er vi svakeste fotballnasjon i Europa, folketall og land med fotballkultur i betraktning. Samtidig er vi verdens mest fotballgale, etter registrerte spillere, tilskuere i toppdivisjonen og TV-seere.

Vi kan bli første land som kvitter seg med ulykken, foregangsnasjon, fotballpuritansk mekka. Årsmøtemobiliseringen, der VAR falt alle steder med høyt oppmøte, var begynnelsen på slutten.

Det eneste rettferdige i en kultur av og for supportere, er at de får ha øyeblikkene i fred, som rettferdiggjorte fremfor fremmedgjorte emosjoner. Fotball tilhører folk, ikke instanser, pamper eller dommere. Kommentatorer som ikke forstår, forstår ikke ingrediensene i levebrødet.

Vær VARsom, unngå VARige mén.

Ellers dør fotballen. Det vil si, ballen triller videre, men uten mening. Det blir ikke engang pyro i begravelsen. I stedet blir det nok to minutters fremmedgjørende venting mens presten tar seg til øret og rettferdigheten visstnok seirer. På gjensyn, fotball.

#VARdreper

Related Posts by Author

Previous articleThe Lance Armstong of the Premier League
Next article”Pretty in pink” – How a Football Jersey Changed Germany (…maybe?)
Førsteamanuensis, Fakultet for samfunnsvitenskap, (idretts)sosiologi, forskningsgruppen RESPONSE, Nord universitet, Bodø. Hovedinteresser: • Idrettsmodernisering: publikum, supporterskap, fankultur, fotballkultur, idrettsteknologi, kroppsbygging og ungdomsidrett i form av idrettslag (organisert idrett), kommersielle treningssentre og livsstilsidrett. • Sivilsamfunn: ulikhet, individualisering, sosial kapital, sosial brobygging, identitetsforming, sosial identitet og selvpresentasjon. • Kultursosiologi: tidskomprimering, konsumkultur, ritualer, sivilisering og sportisering, distingverende adferd, interaksjonspåskudd og situasjonsdomestisering. [Associate Professor, Faculty of Social Sciences, (sociology of) sport, research group RESPONSE, Nord University, Bodø. Main interests: • Modernisation of sport: spectatorship, supporter culture, fandom, football culture, sport technology, fitness and youth sport in terms of club sport (organised sport), commercial gyms and lifestyle sport. • Civil society: inequality, individualisation, social capital, social bridging, identity formation, social identity and self-staging. • Cultural sociology: compression of time, consumer culture, rituals, civilisation and sportisation, distinctive behaviour, interaction pretext and situational domestication.]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here