Den fanatiske fotballen: forklaringshypoteser, utviklingstrekk og mulige trusler for ”The Beautiful Game”

0
114

Det er minst to hovedgrunner til fotballens popularitet. Den første handler om at toppidrett generelt og toppfotball spesielt, har en funksjon. Mye i samfunnet er regissert. Det følger et manus med et bestemt hendelsesforløp og et gitt utfall. Tenk for eksempel på hvordan nesten alt vi konsumerer av for eksempel TV-serier, filmer og bøker, har en slik logikk. Idrett, og særlig fotball, er annerledes. Resultatet er ikke gitt. Alt kan i prinsippet skje. Det gjør at vi kjenner at vi lever i nuet. Fotball kan ta deg steder intet annet kan.

Idrett fyller slikt et grunnleggende behov for å få utløp for spenning, spontanitet og emosjoner. Det er bedre at dette tas ut på idrett enn på andre måter. Fotball er også altoppslukende, slik at det er lite plass til andre tanker underveis i kampen. Man kan for en stakket stund løsrive seg fra hverdagslivets bekymringer og trivialiteter. Selv om idrett som arena for slike utløp ikke bare gjelder fotball, er det rimelig å anta at fotball her står i særstilling, fordi spenningen vedrørende konkurransens utfall er større i fotball enn i nær sagt alle andre idretter.

Jeg kommer tilbake til dette, men første er det verdt å dvele ved om fotball er viktig. «Nei», sier du kanskje. «Det er ikke viktig fordi jeg er ikke interessert i fotball.» Det er der du tar feil. Det er like feil som å si at alle verdens religioner ikke er viktige fordi du ikke er troende. Men du lever i en verden av troende. Fotball er på samme vis viktig for mange mennesker. Ta for eksempel i 1950, da Brasil tapte 1-2 på Maracanã stadion foran 200 000 tilskuere. Samme natt, bare i Rio de Janeiro, begår 14 brasilianere selvmord. Eller ta for eksempel i 1953, når Barcelona kjøper Alfredo di Stéfano, og general Franco blander seg inn i avtalen og sørger for at di Stéfano heller går til Real Madrid, fascistregimets klubb. Eller ta for eksempel i 1978, når Peru antagelig taper med vilje for Argentina, og samme natt går det en skipslast med korn til Lima, mens militærregimet beholder makten i Argentina fordi Argentina vinner 1978-VM. Eller ta for eksempel den unge nasjonen Norge, hvor vi kanskje tror at verdens mest berømte nordmann er Roald Amundsen eller Thor Heyerdahl, eller for den saks skyld Bjørn Dæhlie. Dette er så klart feil. Det finnes én verdenskjent nordmann. Han heter Ole Gunnar Solskjær. Han scoret nokså mange mål for Manchester United, men han satt også nokså mye på reservebenken. I verdens øyne, er det viktigere å tuppe inn et mål på overtid i Champions League-finalen enn å plante et flagg på Sydpolen.

Fotball har startet og stoppet kriger, valgt og avsatt statsledere og satt små land på kartet. Men dette er større. Fotball er å drømme og leke. Fotball er glede, begeistring sorg og fortvilelse. Fotball er fellesskap, identitet og mening. Fotball er noe å snakke om. Fotball er livsglede for millioner av mennesker. Ikke minst er fotball øyeblikkets skjønnhet, og det magiske øyeblikket kan skje hvor som helst. Det finns ingen annen kulturaktivitet som appellerer til like mange mennesker, leder til så stort engasjement, og er så både følelsesmessig og geografisk identitetsskapende, som fotball. En lørdags ettermiddag kan man nærmest gå hvilket som helst sted på byen og vite at man treffer likesinnede.

Den andre grunnen til fotballens stilling, har med fotballens egenart å gjøre. Fotball appellerer til «mannen i gata» fordi man i større grad enn i andre idretter kan tenke (fra et tilskuerperspektiv) at «det kunne vært meg som spilte». Fotball er en av få, kanskje den mest typiske, idretter hvor folk med ulike fysiske forutsetninger kan lykkes (nå elitenivå). Fotball er så komplekst at det er rom for ulike ferdigheter. Alle slags typer kan lykkes i fotball. Den raske, den sterke, den taktiske, den løpssterke, den ballsikre, frisparkspesialisten, straffeskytteren, innkasteksperten, driblefanten, ballvinneren, den hodesterke etc. Det er ikke som for eksempel i volleyball, hvor man må være minst 1.90 cm høy for å nå toppnivå. Dermed passer fotball for mange. Alle kan drømme om å lykkes.

Fotballsporten er også bedre enn mange andre idretter på å skape og opprettholde mytologier folk kan relatere til. Selv om dagens toppspillere, i de fleste tilfeller, er topptrente atleter, er det ikke så lenge siden for eksempel den engelske toppdivisjonen besto av mange alkoholikere og andre «misfits», som likevel presterte på høyt nivå. For 35 år siden var alkoholforbruket blant engelske toppspillere enormt, og likevel vant de stort sett det som var av europacuper etc. Da Liverpool slo Roma i Europacup-finalen i 1984, hadde de to uker fra siste seriekamp til finalen. Den første uken brukte de til flatfyll i Israel, også trente de den siste uka. Det ville ikke fungert i dag, men de var tross alt verdens beste. Det er altså mange dimensjoner i tillegg til toppidrettsdimensjonen ved fotball, som gjør at det finnes noe gjenkjennbart hos publikum.

Noe annet gjenkjennbart ved fotball, er at verdens beste spillere kan mislykkes med i utgangspunktet enkle ting som et straffespark, som 90 prosent av publikum ville hatt mulighet til å klare. Dette er sjelden eller aldri tilfelle i andre idretter og underholdningsaktiviteter. Mer generelt bidrar fotballens idoldyrking til at fotballstjerner betraktes på en bestemt måte, som antagelig gjør at de lettere slipper unna med dårlig oppførsel og kriminalitet enn folk flest. Messi og Ronaldo er tatt for skattesnusk, og Ronaldinho ble fengslet for ID-forfalskning. Likevel blir de forgudet. Når Maradona var i Oslo i 2006, sto gråtende menn utenfor hotellet. De som har vært til stedet på styremøter etc., forteller at selv næringslivsledere som er vant med å omgås kjendiser, setter kaffen i halsen, svetter og mister begrepene i møtet med fotballikoners aura.

Den viktigste dimensjonen ved fotballens egenart i denne sammenheng, er det at det scores få mål. I VM-boka fra 1990, stiller Dag Solstad seg tvilende til om fotballen vil overleve i den moderne underholdningsindustrien. Han merker seg at nesten alt som er populært for tiden, er actionfylt; det skal helst skje noe hele tiden og det skal ikke være plass for kjedsomhet eller håpefull venting. Solstad påpeker at fotball er et utidig og langsomt spill hvor nesten ingenting skjer. Fotballens grunnstemning er å vente på at noe skal skje. Ofte skjer det ingenting. 90 hendelsesløse minutter til ende. Solstad skriver at «Det moderne mennesket er fritt allerede, og det er ingen grunn til at det skal sitte og vente i 90 minutter på en frigjørende pasning som aldri kommer.» Et annet sted sier han at «En fotballkamp er fylt av forventninger som ikke innfris. Det er ikke slik et moderne menneske ønsker å tilbringe sin fritid.» Men profetien slo feil. Fotball er verdens mest populære idrett og kulturfenomen, mer populært enn noensinne. Spørsmålet er hvorfor.

Fotball ikke er populært på tross av at det scores få mål, men fordi det scores få mål. I gjennomsnitt scores det omtrent 2.7 mål per kamp i de fleste toppligaer. Dette gjør utfallet mindre gitt enn i målrike idretter, blant annet fordi flaks og uflaks spiller en større rolle. Fotball er den idretten hvor «underdogen» oftest slår forhåndsfavoritten, og dette har med at det scores få mål å gjøre. I for eksempel håndball og basketball, er det ingen tragedie for forhåndsfavoritten om de misbruker en scoringsmulighet, fordi de får mange anledninger til å rette opp feilen. En scoring i fotball kan avgjøre kampen. I håndball er det heller ingen grunn til å juble hemningsløst etter en scoring, fordi det antagelig kommer en ny i løpet av det neste minuttet. Fotball er øyeblikksmagi.

Hva med utviklingstendenser, trender og trusler for fotballens posisjon? Det som kjennetegner fotballens utvikling, er at de endringene som skjer er marginale. Nesten alle andre idretter er radikalt endret for å tilpasse seg TV-markedet. For nordmenn er langrenn et aktuelt eksempel. Langrenn er totalt annerledes strukturert enn for et par generasjoner siden. Det skyldes tanken om at hvis ikke TV-seerne fenges, går det til helvete. Fotballen er konservativ. Fotball er veldig lik slik den ble spilt for omtrent 100 år siden. Den siste radikale endringen av fotballreglene, skjedde i 1925, da offsideregelen ble endret. Senere endringer innebærer at nå er det ikke offside hvis man er på linje med bakerste utespiller (før måtte man være bak), regelen om antall innbyttere, tilbakespillregelen etc., men endringene er beskjedne, og har ikke endret spillets grunnleggende stemninger eller strukturer.

Videodømming (VAR) har imidlertid endret toppfotballen nokså betydelig. Generelt tror jeg at det har så mange utilsiktede negative effekter, at VAR i sum skader fotballen istedenfor å gjøre den bedre og mer rettferdig. Færre dommerfeil og mer rettferdighet høres umiddelbart fint ut, men det er ikke gitt at det ene fører til det andre, og effekten er i beste fall uansett hårfin. Dommeravgjørelser har alltid vært kontroversielle. Forskjellen med VAR er at avgjørelsene får mer oppmerksomhet og tar lenger tid, uten at rettferdigheten øker. 93 prosent av såkalte «avgjørende» dommeravgjørelser var riktige før VAR. VAR er innført på bakgrunn av en rapport som påstår at videodømming kanskje gjør fotball mer rettferdig fordi noen prosentpoeng flere avgjørende dommeravgjørelser kanskje blir riktige. Utrolig nok belyser ikke rapporten hvordan VAR påvirker fotballen utover dette, for eksempel hva spillere og trenere tenker, hvordan det påvirker TV-opplevelsen etc., og mest oppsiktsvekkende hvordan VAR påvirker stadionopplevelsen, inkludert fremmedgjøring av supporterne. Det er altså en svært snever tilnærming til fotballfeltet som er representert i rapporten som danner grunnlaget for VAR-innføringen. Det er i seg selv problematisk, særlig når VAR impliserer til dels store endringer i verdens mest populære spill. Dette er ikke risikofritt, og man blir fristet til å spørre; Hvis VAR er svaret, hva er egentlig spørsmålet?

Mitt generelle ankepunkt er at fotball er øyeblikkets spill, hvor grunnstemningen eller logikken som nevnt er å vente på at noe skal skje, for så å reagere emosjonelt og spontant dersom noe først skjer. Med VAR, jubles det med forbehold fordi man har i bakhodet at VAR kan inngripe. Dessuten har VAR logiske brister. For det første skal VAR korrigere soleklare avgjørende dommerfeil, men det finnes ingen objektiv grense for hva som er en tydelig dommerfeil og hva som ikke er det. Fotball er derfor neppe blitt mer rettferdig med VAR, snarere tvert imot, fordi VAR representerer en subjektiv gradering av dommerfeil: hvorvidt en dommerfeil er åpenbar nok. Når VAR bare griper inn på noen dommerfeil, kan urettferdigheten øke. Det er med andre ord et underkommunisert poeng at det er langt fra sikkert at rettferdigheten øker med VAR, snarere tvert imot. Noen dommerfeil (situasjoner) tas mens andre ikke vurderes som store nok feil, og det er umulig å skille situasjonene objektivt fra hverandre.

For det andre bygger VAR-avgjørelser på repriser i sakte film. Forskning viser at sakte film får forseelser til å se verre ut. For det tredje har fotballen en «alt henger sammen med alt»-logikk, hvor en situasjon glir over i og påvirker den neste. Det er ikke noe naturlig punkt å sette «grensen» i situasjonsrekken på. På sitt mest komiske har dette vist seg når et lag roper på straffespark, men i stedet blir motstanderen tildelt straffespark for en situasjon som skjedde for flere minutter siden. Et feildømt innkast kan i ytterste konsekvens være kampavgjørende, men VAR tar bare situasjoner knyttet til mål, straffespark, direkte rødt kort og hvis dommeren gir kort til feil spiller.

I motsetning til mållinjeteknologi, representerer ikke VAR uomtvistelige og raske beslutninger, men dette er uansett ikke min hovedinnvending. Hovedargumentet mot VAR er at det er langt fra sikkert med økt rettferdighet, og en eventuell positiv effekt her er uansett marginal og med så mange sideeffekter at det ikke er verdt det. Jeg skal ikke engang gå inn på tilleggsproblemer som for eksempel at VAR bidrar til å håndheve en allerede uforståelig handsregel, at videoteknologi i elitefotballen fjerner topp fra bredde (en nærhet – altså at amatørfotball og profesjonell fotball har de samme reglene og logikkene – som også kan være årsak til fotballens stilling) eller den problematiske tidsbruken som reduserer den allerede lave effektive spilletiden ytterligere. For hvert problem VAR er tenkt å løse, oppstår minst to nye. VAR er ikke fotballens død, men et sykdomstegn som yter vold mot fotballens egenart, nemlig øyeblikksmagien. VAR innebærer ett av flere skritt i retning av å gjøre fotballen mindre engasjerende. VAR gjør fotballen litt vanskeligere å forstå og litt mindre spontan. VAR-forkjemperne vil ofre fotballens egenart på det de tror er rettferdighetens alter. Selv om forskningen på VAR ennå er i startfasen, virker det rimelig å anta at disse entusiastene tar feil på alle måter.

Endringer utenfor fotballspillet og banen, har også ofte vært marginale, for eksempel når det gjelder supporteridentitet, relasjoner og tilknytningsformer. I faglitteraturen skilles det mellom fans og supportere. Fans har en mer markedsorientert identitet, og er mer villige til å benytte seg av kommersielle tilbud enn supportere. Followers er de som forholder seg relativt rolig under kampen, og som har et relativt uanstrengt forhold til resultatet. Flanører er mindre knyttet til bestemte klubber. De appelleres av de beste spillerne og de største kampene. Av og til markerer ulike publikumstyper avstand til hverandre, slik for eksempel Manchester United-supporterne dyrket Roy Keane fremfor flanørenes David Beckham.

En hypotese er at fremtidens fotballinteresserte følger enkeltspillere fremfor lag, men det er usikkert om dette er nytt. I så fall øker andelen flanører. Dette kan ha med fotballspilleres selvpresentasjon på sosiale medier og tilgjengelighet til alle verdens kamper på TV å gjøre. Da for eksempel Beckham gikk fra United til Real Madrid, var det mange United-folk som fulgte ekstra med dem. Allerede i 1977, fulgte Liverpool-supportere ekstra med Hamburger Sportverein fordi Kevin Keegan spilte der. Det som eventuelt er nytt, er at en del ungdommer ser høydepunkter på Youtube fremfor å se hele kamper, særlig direkte og fra tribunen. En annen sannsynlig endring er antagelig alderssammensetningen (demografien) på tribunen. Fra 2004 til 2014, økte gjennomsnittsalderen på sesongkortholdere i Newcastle med ti år, altså en økning med ti år på ti år. Det betyr at det er de samme menneskene som går på kamp og at det knapt rekrutteres nye sesongkortholdere.

Et annet aspekt er de kulturelle spenningene mellom de som vil bruke fotball som i de store amerikanske idrettene, altså fotball som underholdningsprodukt, gjerne innenfor rammen av familiesamvær med popcorn og to timers avslapning, og de som vil bygge opp en europeisklignende supporterkultur. USA er et slags sosialt eksperiment på fotballkulturens vegne. Klarer supporterkulturen å trenge gjennom også i USA? Det ser ut til å gå i den retningen. Solstad sier det var en lidelse å være i USA under fotball-VM i 1994. Publikum var det verste han hadde sett. Når målvakten tok utspark, ble det jublet på tribunen, for da gikk ballen høyt til værs, og jubelen dalte mens ballen dalte. Solstad fryktet amerikanisering av fotball; fra sport til show, med korpsmusikk og cheerleading før kamper, og underholdning i pausen. Men heller ikke denne Solstad-profetien slo til, selv om den med ujevne mellomrom kommer til uttrykk også her hjemme.  I 1999 konkurrerte Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik i stresskoffert-kasting i pausen på Lerkendal. I den norske fotballdiskursen, har ”bølgen” stått sentralt i det siste. Bølgen er opprinnelig Coca-Colas sponsorgimmick, og ble verdenskjent under Mexico-VM i 1986. Den omstridte tribunegreia har lange tradisjoner i norsk idrett, særlig blant langrenns- og skiskytterpublikummene, og har på en eller annen måte blitt overført til fotballfeltet, tydeligst i landskamper (husk at landslagspublikummet ofte er ulikt klubbpublikummet i de fleste land). Bølgen irriterer supporterne som forstår seg selv som autentiske, fordi de misliker å bli regissert av utenforstående.

Noe annet som irriterer «ekte» supportere, er fotballturismen, eller rettere sagt konsekvensene av fotballturismen. De fleste lokale supportere for eksempel av en Premier League-klubb, er nok enige i at det i utgangspunktet er bra at for eksempel nordmenn reiser over for å se engelsk fotball. Men alt har en grense. Stemningsparadokset er når de fleste fotballturister reiser for å oppleve stemningen, men jo flere som reiser, jo mindre stemning blir det å oppleve. Noen må skape stemningen. Når det er sagt, er det mange, særlig nordmenn, som ikke ser seg som turister, men som forsøker å sette seg inn i den lokale supporterkulturen.

Når mange nordmenn fikk et engelsk favorittlag i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-tallet, skyltes det at engelsk fotball var det eneste man kunne se på TV. Det la grunnlag for at det finnes norske 52-åringer som holder med Derby, Stoke etc. Hvis du ikke bodde i nærheten av en Eliteserie-arena, var det den fotballen du hadde mulighet til å se, for det ble ikke sendt noe norsk fotball på TV, bortsett fra cupfinalen. Ikke før i 2005, vistes alle norske Eliteseriekamper på TV. Derfor står Engelsk fotball sterkt i Norge. Men noen ganger blir anglofil patriotisme komisk. Når Bodø/Glimt i fjor spilte en av sine største kamper noensinne, mot Milan på San Siro, passet den lokale fotballpuben i Bodø på å avse noen skjermer til Liverpools ligacup-kamp mot en obskur motstander.

Jeg tror tanken om at nordmenns engelske fotballinteresse går på bekostning av engasjementet for norsk fotball, er overdrevet. Man kan ha to tanker i hodet samtidig. På midten av 2000-tallet, da norsk fotball hadde et historisk oppsving økonomisk og interessemessig, var det «inn» å identifisere seg med et norsk lag, uavhengig av om man hadde en utenlandsk favorittklubb. Jeg er fra Halden, en by uten særlig toppfotballhistorie, selv om Kvik Halden vant cupen i 1918, etter å ha slått Brann 4–0. Selv i Halden, ga det status å gå med en Eliteseriedrakt i skolegården.

Et iøynefallende aspekt ved norske tilhengere av engelske klubber, er behovet for å signalisere hvem man er, for eksempel gjennom en drakt eller et skjerf. Dette vet klubbene å benytte seg av. En for eksempel ”Scouser” (person fra Liverpool) eller ”Mancunian” (Manchester), trenger ikke kommunisere gjennom ytre artefakter hvem han er. Det er kroppsliggjort at vedkommende holder med Liverpool eller Everton, alternativt United eller City. Kollega Arve Hjelseth, pleier litt flåsete å si at «Hvis du ser et utsnitt av The Kop på Anfield, og fem unge menn iført årets drakt, er det 90 prosent sjanse for at de er nordmenn.» På fotballpuber i Norge, kan man finne tilhengere av engelske klubber som synger på engelsk til skjermen. Dette kan tenkes å være uttrykk for det samme som å bære drakt: man vil markere identitet. I ultras-miljøet ses det som lite stilig eller uakseptabelt å ha på seg klubbdrakten, fordi man ukritisk gjør seg til en reklameplakat for klubbens sponsorer. Ultras-kulturen, særlig i puritanske England, er ulik det karnevalistiske Tyskland eller Nederland, sistnevnte med sine oransje farger. Hjelseth har fortalt at han møtte en fyr som opprinnelige var hollender, men bodde i USA, som sa at nederlendere ikke kan være mer enn fire personer sammen uten å kle seg ut.

Andre endringer eller trusler for fotballens stilling, er hyperkommersialisering og sportsvasking, og hvordan man kan forholde seg til dette som norsk fotballelsker (en fotballpønsj nordmann). Sportsvasking er å bruke sport som middel til å lede oppmerksomhet bort fra uønsket mediedekning, for eksempel menneskerettighetsbrudd. Forsøket på å etablere Den europeiske superligaen, kan ses i et kommersialiserings- og sportsvaskings-perspektiv. Initiativtakerne ønsket å beskytte seg mot nedrykk for å gjøre inntektene mer forutsigbare. Dette strider med fotballens «sjel». Det er visse sider ved fotballen, fotballritualet og fotballkulturen som ikke er til salgs, og som man ikke kødder med. Dette kan være mest mulig rettferdig konkurranse, fotballens og klubbers historie, stadioner, klubbfarger, logoer etc., og ikke minst klubbene som en integrert del av lokalsamfunnet, gjerne forbundet med arbeiderklassetilhørighet.

Fotball ble skapt av britiske overklasseungdommer på kostskolene fra rundt 1850, og fotballens første regelsett ble etablert i 1863. Det var da en rikmannssport helt til noen foretaksomme næringsdrivende nord i England, særlig i Lancashire-området, oppdaget at dette var så populært å se på at det var fristende å betale folk for å spille. Først når fotballen ble profesjonell, ble det en arbeiderklassesport («the people’s game»). Man rekrutterte de beste til å spille, som gjerne kom fra arbeiderklassen, og ikke minst bygget man tribuner slik at man kunne se på for en billig penge. Når fotball ble et massefenomen, hvor man sto tett i tett på tribunen, var det ikke interessant for overklassen, som vil unngå kroppslig kontakt og berøring med populærkultur.

Fotballen har ulike sjeler i ulike kulturer. Engelske supportere har nok lettere for å protestere mot planer som Superligaen enn spanjoler, italienere, tyskere og franskmenn. Dette har antagelig å gjøre med at fotballen har et tydeligere arbeiderklassestempel i England. Skrinleggingen av Superligaen, viste at fotballen har en sjel. At en spontan organisering av protester blant supportere, snur en beslutning tatt av noen av verdens mektigste og rikeste aktører, kunne ikke skjedd i en annen idrett. Hva fremtiden bringer, er vanskelig å spå. Det virker tungt å snu tradisjonen om at engelske klubber er privateide, i motsetning til for eksempel tyske, men dette diskuteres. Når selv Boris Johnson ser problemet, forstår man i hvert fall at det er et problem.

Hvordan skal man forholde seg til dette som norsk fotballelsker? Man kan se bort fra det kjipe som for eksempel korrupsjon og sportsvasking, og fremdeles dyrke lidenskapen, men da har man i hvert fall tatt et standpunkt og posisjonert seg i debatten. Selv har interessen for internasjonal toppfotball og spesielt barndomsforelskelsen Manchester United, dalt, selv om den fikk et oppsving når Solskjær ble manager, og blitt kompensert med større lidenskap for norsk fotball, helst lokalt. Jeg er så heldig å bo i Bodø, og kampdagen mot Roma på Aspmyra var antagelig den største i mitt liv. Ikke bare fordi jeg er lidenskapelig opptatt av Glimt, men fordi foranledningen, kampen og festen etterpå gjorde inntrykk. Det ryktes at utestedene i Bodø aldri har solgt mer alkohol på én kveld. Det var en slags kollektiv bevissthet i befolkningen om at dette var et historisk øyeblikk som måtte leves, et moment som måtte gripes, noe vi vil snakke om i tiår og huske resten av livet. Antagelig var de fleste innforstått med at dette trolig blir stående som det største fotballøyeblikket i våre liv. Jeg skulle imidlertid få oppleve noe omtrent like stort to uker senere, når Glimt klarte 2-2 i Roma.

I denne sammenheng kan man spørre om Norge er en liten fotballnasjon. Bortsett fra nasjoner uten særlig fotballkultur som for eksempel Hviterussland, og noen ministater, er Norge eneste Europeiske land som ikke har vært i et fotballmesterskap for herrer siden årtusenskiftet. På den annen side er vi verdens beste toppidrettsnasjon, basert på medaljer i VM og OL i mange idretter. Vi er også verdens «mest fotballgale» land, basert på antall registrerte spillere, antall tilskuere i fotballens øverste divisjon og antall TV-seere under fotball-VM. Alt i forhold til folketall, naturligvis. Vi har en av verdens beste herrespillere i Haaland. Vi har en av verdens beste damespillere i Hegerberg. Vi har treneren til Manchester United i Solskjær. Vi har et lag fra et fiskevær i nord, som sto for en bombe som ga gjenklang i hele fotball-verden mot Roma. Mourinho er verdens mest meriterte aktive trener, kjent for sin kynisme, taktiske ferdigheter og defensivt velstrukturerte mannskap som er nesten umulige å bryte ned. Aldri har et Mourinho-lag tapt så mye som mot Glimt. Vi var en stund nummer to på FIFA-rankingen etc. Men uavhengig av alt dette, må vi også forsøke å omfavne vår egen fotball. Den er tross alt vår.

NB! Deler av denne teksten er inspirert av følgende podkast-episoder, og særlig Arve Hjelseths bidrag:

https://podtail.com/no/podcast/josimar-tidsskriftet-om-fotball/live-fra-rockefeller-hvorfor-bryr-vi-oss-om-fotbal/

https://radio.nrk.no/serie/studio-2-p2/sesong/202104/MKAK02007921

 

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here