VM i friidrett er i gang i Beijing. Det skjer mot et bakteppe av dopingbeskyldninger som godt kan komme til å ryste idretten i årene som kommer. Jeg skal la dette ligge i denne omgang, selv om det kanskje vitner om feil fokus fra min side.
Det er en idrett som har gitt meg mange gleder. Min interesse bunner nok delvis i at det er den eneste idretten hvor jeg selv har prestert på anstendig nivå, men jeg var interessert lenge før jeg selv begynte å konkurrere.
Friidrett er kanskje den ypperste representanten for den engelske sportens logikk – resultatene er målbare ned til minste centimeter og hundredel, og verdensrekorden får dermed en spesiell status. På den annen siden fremstår den av og til merkelig som TV-idrett, fordi det foregår mange ting samtidig. Vinnerhoppet i lengde kommer av og til samtidig med 800-meterfinalen. For TV-produksjonen er dette en åpenbar utfordring, men det er vanskelig å se hvordan man kan unngå slike kollisjoner. Slik er det bare.
Interessen for friidrett er stor, men den er veldig ulikt fordelt mellom de forskjellige øvelsene. Jeg tror sant å si ikke kulestøt og sleggekast ville påkalt annet enn helt marginal interesse om disse øvelsene ikke var en del av den mer allmenne termen friidrett. Det er utvilsomt løpsøvelsene som er mest populære over tid, selv om også de tekniske øvelsene av og til byr på store profiler, som for eksempel Patrik Sjöberg, Jan Zelezny og Sergej Bubka.
Men også løpsøvelsene har ulik popularitet, og her er det i tillegg min påstand at det har skjedd en utvikling over tid. Herrenes konkurranser er nok alt i alt omfattet av betydelig større interesse enn kvinnenes, slik det er i mange (men ikke alle) idretter. I tillegg kommer at 100-meteren har en spesiell status, fordi den betraktes som den ultimate testen på hvem som er klodens raskeste mann (ja nettopp, mann). At dette skal måles over akkurat 100 meter (hvorfor ikke 60, eller 20 for den del?) er relativt vilkårlig, men det er nå en gang den korteste distansen på konkurranseprogrammet, så statusen er selvsagt ikke tatt ut av løse lufta.
Dette slo meg da jeg så NRKs oppsummering av første dag i VM, om kvelden den 22. august. Store deler av sendingen var viet mennenes 100-meter, og da var konkurransen ennå ikke kommet til semifinalene. Fire-fem av kvartfinaleheatene ble vist, og i tillegg ble et langvarig historisk tilbakeblikk, helt tilbake til begynnelsen av 80-årene, presentert. Totalt 15-20 minutter gikk med til dette.
Samme dag hadde briten Mo Farah tatt et nytt steg i retning av å bli tidenes langdistanseløper på bane, da han vant 10 000-meteren på velkjent vis. I NRKs oppsummering fikk vi se de siste 550 meterne, samt et kortvarig intervju fra mixed zone. Totalt omtrent to minutter. Neglisjeringen av Farah til fordel for noen kvartfinaler på 100 meter er oppsiktsvekkende, men også illustrerende.
Jeg tror ikke interessen var så ensidig rettet mot 100-meteren før, selv om det alltid har vært en egen aura rundt den. Jeg tror det skyldes at 100-meteren bedre enn noen annen øvelse er tilpasset TV-dramaet. Det er ti intensive sekunder, som skal kåre Den Største Helten. Alle vier det sin fulle oppmerksomhet i disse sekundene. Selv oppladningen preges av spenningsfylt forventing, kameraene fanger opp utøverne mens de varmer opp, får massasje, er i sin egen konsentrerte verden.
Den ensidige prioriteringen av 100-meteren illustrerer slik noe jeg har vært inne på i blogginnlegg før: TV-mediet synes i økende grad å tro på de kortvarige høydepunktene fremfor konkurranser som er preget av dynamikk, utvikling og en viss varighet.
I de første mesterskapene jeg så, husker jeg også at 100-meteren var omfattet av den kanskje aller største interessen, men langt fra så ensidig som i dag. Det er da heller ikke nødvendigvis 100-meterne som står som de største begivenhetene, sett i ettertid. Hvem vant 100-meterne da Lasse Virén vant begge de lengste distansene i både 1972 og 1976-OL? Valerij Borzov og Hasely Crawford. Du er over gjennomsnittet interessert i friidrett dersom du visste dette, men Virén husker alle.
Eller hva med det av de fleste vestlige land boikottede OL i 1980? To ting peker seg ut som spesielt minneverdig fra friidretten: Duellene mellom Steve Ovett og Sebastian Coe på mellomdistansene, og Miruts Yifters fabelaktige spurtegenskaper på de to lengste distansene. Jeg tror nok de huskes bedre enn 100-metervinneren Alan Wells fra Storbritannia.
Nå er naturligvis Usain Bolt et unikum, og fortjener for så vidt all den oppmerksomhet han kan få, så lenge han ikke er under åpenbar mistanke for juks. Men det er noe med balansen her, som irriterer oss som synes idrettskonkurranser med dynamikk og utvikling er vel så fascinerende som dem som er avgjort før du har rukket å føre kaffekruset til munnen.
