Hvordan kan kroppsøvingsfaget forsvare sin egen fremtid i en fremtidsskole med vekt på fysisk aktivitet og livsmestring?
I det offentlige ordskiftet virker kroppsøvingsfaget å bli redusert til fysisk aktivitet. Kritikken mot denne oppfatningen av faget har primært kommet fra det kroppsøvingsdidaktiske fagmiljøet selv. Det hevdes at samfunnet generelt og elevene spesielt, mister noe ved at kroppsøvingsfaget enten må gi slipp på deler av sitt innhold eller erstattes fullstendig.
I stortingsmeldingen Fag – Fordypning – Forståelse. En fornyelse av Kunnskapsløftet, foreslås det omfattende fornying av læreplanene med virke fra og med høsten 2020. I lys av meldingen kan man reise spørsmål ved om det ligger i kortene at et nytt fag vil erstatte kroppsøvingen i fremtidsskolen. Læreplanfornyelsen bygger blant annet på styrking av områder som kunnskap om egen kropp og helse, livsstil og personlig økonomi. Elevene skal lære mer om kosthold og hvordan de kan ta var på seg selv når det gjelder både fysisk og psykisk helse. Det går eksplisitt frem at disse praktiske og estetiske fagområdene kan styrkes i et folkehelseperspektiv gjennom en ny fagdanning som tar for seg livsmestring på et generelt plan.
Under «tverrfaglige temaer» i læreplanens overordnede del står det at «Skolen skal legge til rette for læring innenfor de tre tverrfaglige temaene folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap, og bærekraftig utvikling». Det er videre formulert et eget temaområde kalt «Folkehelse og livsmestring». «Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg».
Folkehelse og livsmestring vil i denne sammenheng skille seg fra kroppsøvingsfaget som har som formål er å være et allmenndannende fag som skal inspirere til en fysisk aktiv livsstil og livslang bevegelsesglede. Med bruk av kroppen skal elevene både sanse, oppleve og skape. Kroppslig danning og identitetsskaping står sentralt. Kroppsøvingen er en viktig arena for å fremme fair play, og lære elvene om samarbeid og respekt. Elevene skal utvikle selvfølelse og positiv oppfatning av kroppen, og de skal få eksperimentere med kreativ utfolding. Elevene skal i faget tilegne seg kunnskap om både trening, livsstil, helse, idrett, svømming, friluftsliv og alternative bevegelsesaktiviteter.
I en kronikk i VG argumenterer førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, Geir Kåre Resaland, for at én time fysisk aktivitet om dagen i skolen vil være en nyttig metode for bedre læring. Han skisserer en skolehverdag hvor mer fysisk aktivitet nærmest vil løse (eller bedre) alle skolens utfordringer. Av dette går det frem av fysisk aktivitet ses på som et middel til noe som er viktigere (læring i andre fag), heller enn læringen ved fysisk aktivitet i seg selv. Etter mitt syn er dette nytteperspektivet på fysisk aktivitet viktig å presisere fordi det står i sterk kontrast til den kompetansen kroppsøvingsfaget forfekter.
Jeg er i utgangspunktet ikke avvisende til at mer fysisk aktivitet i skolen generelt, også utover kroppsøvingen, vil kunne være av verdi for elevene og folkehelsen. Problemet er etter mitt syn at et slik «nytte-syn» på fysisk aktivitet vil kunne virke forsterkende på den tilsynelatende utbredte forståelse av kroppsøvingsfaget, ved implisitt å sette likhetstegn mellom kroppsøving og fysisk aktivitet. Dersom kroppsøvingsfaget blir oppfattet som og vurdert til først og fremst å være et «aktivitetsfag», vil faget mer eller mindre uproblematisk kunne erstattes av fysisk aktivitet og implementeres som et element i andre deler av skolens virksomhet.
Fordi det kan virke som om kroppsøvingsfagets eksistens settes på prøve, blir det avgjørende å argumentere frem fagets særegne bidrag til elevers danning og læring. For det første er fysisk aktivitet en del av kroppsøvingsfaget, men faget rommer langt mer enn som så. Fagets formål handler ikke om aktivitet i seg selv. Kroppsøvingsfaget har kroppslig læring som sitt hovedanliggende. Målet er ikke å være fysisk aktiv for å komme i bedre form med de bieffekter det kan ha (middel-tenking) gjennom generelt velvære, overskudd og læringsutbytte i skolens øvrige fag. I stedet dreier faget seg om dannelse, menings- og identitetsskaping, og forståelse av bevegelseskulturer og helsefremmende aktivitet. Elevene skal med andre ord lære i kroppslige kontekster og i sosiale og samfunnsmessige sammenhenger. Kroppsøvingsfaget har derfor et helseperspektiv, idrettsperspektiv og dannelsesperspektiv. At elevene skal få sunne aktivitetsvaner er derfor bare ett av flere mål.
Kroppsøvingsfagets hovedområder er aktivitet i ulike bevegelsesmiljøer, idrettsaktivitet, friluftsliv, og trening og livsstil. Aktivitet i ulike bevegelsesmiljøer omfatter for eksempel både lekpreget aktivitet inne og ute, og grunnleggende kunnskap om kroppen samt personlig hygiene. Området for idrettsaktivitet omfatter på sin side både tradisjonelle idrettsaktiviteter og alternative bevegelsesaktiviteter. Her skal elevene lære gjennom både organisert aktivitet, fri aktivitet og eksperimentering. Fair play, samhandling, dans og svømming trekkes frem som sentralt for området. Trening og livsstil omhandler på sin side kunnskap om hvordan gjennomføre egentrening. Det å ta hensyn til andres forutsetninger og drive helsefremmende aktivitet står også i fokus.
Fysisk aktivitet i skolen etter Resalands forståelse, vil bare kunne oppfylle få, om noen, av kroppsøvingsfagets mål. Fysisk aktivitet i seg selv og uten noen tilknyttede (kroppslige) læringsmål, vil vanskelig kunne gi kroppslig læring i et helse-, idretts- eller danningsperspektiv. Kroppsøving og fysisk aktivitet som middel til læring i øvrige fag, har en fundamentalt ulik logikk. Å sette likhetstegn mellom fysisk aktivitet og kroppsøving, viser således enten til en underkjennelse av eller manglende kompetanse om kroppsøvingsfagets egenart.
Jeg kan heller ikke se for meg at fysisk aktivitet implementert i andre fag hvor dette vil være mindre naturlig enn i kroppsøvingsfaget, vil fremstå som særlig meningsfylt for elevene. Når fysisk aktivitet, i mange tilfeller, også vil ledes av lærere uten didaktisk kompetanse på fysisk aktivitet, stiller jeg meg undrende til dets pedagogiske verdi. Å redusere kroppsøving til fysisk aktivitet vil derfor også være å underkjenne kroppsøvingslærernes fagkunnskaper og kroppsøving som didaktisk fagfelt.
Dersom skolen fortsatt anser helsefremmende og kulturell læring, og danning i andre settinger enn i klasserommet som viktige kunnskaper å formidle til elevene, bør man ikke rokke ved kroppsøvingsfagets posisjon og innhold i skolen. Dersom myndigheten er bekymret for de unges aktivitetsnivå og ikke minst folkehelsen, vil snarere flere kroppsøvingstimer være et bedre alternativ. I kroppsøvingstimene vil aktivitet bli ledet av lærere med spesialkompetanse på kroppslig læring som er ment å motivere for livslang bevegelsesglede. Da er det etter mitt syn også langt mer sannsynlig at elevene vil trives med og motiveres for aktivitet, enn om de hopper tau i mattetimen.
Med andre ord: det fremstår som en langt bedre løsning å styrke kroppsøvingsfaget heller enn å delvis erstatte det – også dersom man tar utgangspunkt i folkehelsemål.
