Gjennom 1996 og 1997 kvalifiserte Norge seg for VM i Frankrike i 1998 på overlegent vis, i en gruppe som ellers besto av Sveits, Ungarn, Finland og Aserbadjan. På åtte kamper vant Norge seks, scoret 21 mål og slapp inn bare to.
Resultatene skjuler imidlertid at laget i flere kamper hadde store problemer, særlig defensivt, i en ikke alt for sterk gruppe.. Hjemme mot Ungarn sto det 0-0 til det var mindre enn ti minutter igjen. Sveits misbrukte flere store målsjanser den første halvtimen på hjemmebane, og endte med å tape 0-1. Ungarn løp gjennom den norske forsvarsfireren i nesten en hel omgang uten å få noe mer enn 1-1. Selv Finland skapte flere store sjanser hjemme mot Norge, selv om Norge til slutt vant 4-0.
I stedet var det framover på banen Norge hadde framgang. Med Tore Andre Flo og Ole Gunnar Solskjær hadde vi omsider spisser som holdt godt internasjonalt nivå, og på midtbanen og i forsvar var generasjonen som egentlig var litt for unge i forrige VM, nå i sin beste alder.
Oppkjøringskampene vinteren og våren 1998 bekreftet dette inntrykket. Norge scoret mye mål, men i de bakre rekker var det mindre sikkert enn før. Man merket naturligvis at keeperen Thorstvedt og stopperkjempen Bratseth var borte, men samtidig var ferdighetsnivået internasjonalt stadig vanskeligere å forsvare seg mot, både kollektivt og individuelt.
I utgangspunktet var det god grunn til optimisme foran VM: Norge klarte 3-3 borte mot senere verdensmester Frankrike, 2-2 borte mot Belgia og vant 2-0 mot Danmark i København, før vi slo Mexico 5-2 i Oslo og Saudi-Arabia hele 6-0 i Molde.
Zinedine Zidane scoret ett av de franske målene i den førstnevnte kampen; et kunstmål og en demonstrasjon av ballkontroll og ekvilibrisme. Drillo uttalte etterpå at slikt knapt var mulig å forsvare seg mot. Det var et symboltungt uttrykk for at utviklingen hadde gitt også det ekstremt velorganiserte soneforsvaret nye utfordringer. Kollektivt ved at de beste lagene begynte å true mellomrom som ingen fant fram til i begynnelsen av 90-årene, individuelt gjennom mer ekstreme ferdigheter.
I VM fortsatte det usikre forsvarsspillet. Norge startet med å spille 2-2 mot Marokko i en anstendig kamp, hvor Norge alt i alt var nærmest seieren, men hvor forsvarsspillet var usikkert gjennom hele kampen. Deretter fulgte en elendig kamp mot Skottland (1-1), før kraftanstrengelsen som ga avansement med den (i Norge) berømte 2-1-seieren mot Brasil, og som det er skrevet såpass mye om at jeg ikke skal si noe mer om den.
I en i og for seg uviktig treningskamp symboliserte Zidanes mål noe man sjelden hadde sett i Drillos tid: Til forskjell fra Tsjekkias scoring i 1995 (jfr. forrige bloggpost*), var det vanskelig å peke på noen store feil i det norske forsvaret. Det var en strålende prestasjon av han som straks etter ble kronet til verdens beste spiller, punktum. Dette betyr ikke at det var noe feil med soneforsvaret i og for seg, men ethvert svært velfungerende spillesystem vil – i tråd med Drillos dialektiske historiesyn – provosere fram forbedringer hos motstanderne. Norge hadde i flere år fremstått som nær ugjennomtrengelige i åpent spill; nå hadde angrepsspillet utviklet seg på en måte som skapte hull i festningsverket.
Med et 0-1-tap for Italia i åttendelsfinalen avsluttet Drillo sin første periode som landslagssjef. Siden det eneste alternativet til å avslutte med tap var å vinne hele VM, er det ingen tvil om at disse åtte årene i ettertid står som en enestående periode i norsk landslagsfotball. Legendestatusen var utvilsom og resultatene i norsk sammenheng helt oppsiktsvekkende. I den siste perioden, da han tok over et skadeskutt landslag vinteren 2009, risikerte han å redusere seg fra legende til menneske. I det tredje og siste innlegget om Drilloepoken skal jeg forsøke å gi en fortolkning av denne siste perioden.
*https://idrottsforum.org/forumbloggen/drilloepoken-i-norsk-fotball-del-1/
