Moderne idrett kan forstås som en institusjon som reflekterer det samfunnet den vokste fram i. I den idrettssosiologiske klassikeren From Ritual to Record, tolker Allen Guttmann idretten i Webersk lys: Mens idrettskonkurranser i en eller annen form antakelig alltid har fascinert mennesker, er det først i det moderne samfunn at idretten får en organisering bygget på rasjonalitet, byråkratisering, sjanselikhet, føring av statistikk og arkiver, etc.
Dette fører videre til at idretter hvor man gjennom objektive målinger kan avgjøre hva som er den beste prestasjonen, får spesielt stor framgang og status. Lagidretter hvor vinneren er den som oppnår flest scoringer er ett eksempel, såkalte cgs-idretter (centimetre, gram, sekunder), hvor prestasjonsmålingen også kan gjøres objektiv og utvilsom, et annet. Generelt er kvantifisering og kalkulerbarhet sentrale elementer i fascinasjonen for slike idretter. I skøytesportens storhetstid i Norge var for eksempel Adeskalenderen, basert på den for utenforstående kompliserte utregningen av sammenlagtpoengsummer, lenge en utømmelig kilde til sammenligninger og diskusjoner.
Men ikke all idrett passer helt og holdent inn i en slik beskrivelse. Det finnes for eksempel fortsatt estetiske idretter som nyter stor popularitet, for eksempel kunstløp og turn. Her er ikke prestasjonene umiddelbart og direkte målbare. I stedet har kvalifiserte dommere ansvaret for å bedømme prestasjonen. Disse tallfestes imidlertid også, slik at resultatlister kan publiseres på samme kvantitative måte som i cgs-idrettene. Det finnes også idretter hvor rangeringen skjer på grunnlag av en kombinasjon av objektive mål og estetikk, som for eksempel skihopp.
I den grad man aksepterer tesen om at moderniteten innebærer en stadig sterkere tendens til kvantifisering, rangering og måling, er utviklingen til fordel for de objektivt målbare idrettene naturlig, og en naturlig hypotese vil være at utviklingen vil fortsette. Men denne utviklingen modifiseres og nyanseres fra to hold: For det første fører av og til vår tids krav til idrett til at måling og kvantifisering underordnes underholdningsbehov. For det andre representerer enkelte av livsstilsidrettene en potensiell opposisjon mot kvantifisering, systematikk og rasjonalisering av toppidretten.
Utviklingen av moderne idrett er av Matti Goksøyr betegnet som sportifisering. Begrepet har flere dimensjoner. På den ene siden innebærer prosessen at idrettens ytre rasjonalitet viker plassen for den indre: Mens idrettens opprinnelige funksjon var at den tjente formål utenfor idretten selv (for eksempel å lære ungdom disiplin, eller å utvikle gode soldater, eller å styrke folkehelsen), er den moderne idrettens fundamentale begrunnelse å finne i idretten selv: Gleden ved å konkurrere, ønsket om å vinne, eller jakten på den optimale prestasjon. På den andre siden fører dette til profesjonalisering og rasjonalisering: Vitenskapen brukes for å optimalisere prestasjonene, utøverne legger ned en enorm mengde trening for å nå sine mål, etc.
Den siste dimensjonen blir stadig mer tydelig i bortimot alle deler av toppidretten. I norsk toppidrett har man i tjue år operert med begrepet 24-timersutøver, som innebærer at hele døgnet, inkludert rekreasjon og hvile (som toppidrettsutøvere trenger mye av) fundamentalt sett er begrunnet i ønsket om å prestere best mulig. Men ser vi på den første dimensjonen, er utviklingen i kommersiell idrett mer tvetydig. Idretten er igjen i ferd med å få en ytre begrunnelse: Den er en vare på et marked hvor en rekke aktører har som mål å tjene penger, enten direkte eller indirekte (selv om idrettsutøverne selv sannsynligvis i stor grad er indrestyrte). Utviklingen i flere idretter går også i retning av at dueller og drama blir overordnet cgs-logikken (for eksmpel fellesstart i langrenn og til og med på skøyter, som det kan argumenteres for at åpner for flere tilfeldigheter). Vekten som legges på stadige forbedringer (for eksempel i form av verdensrekorder) trer mer i bakgrunnen, og den kommersielt mer interessante duellen kommer i sentrum for oppmerksomheten.
For det andre er livsstilsidrettene i hvert fall delvis basert på aktiv opposisjon mot deler av både den sportifiserte og kommersielle logikken. Snowboard kom på OL-programmet i 1998, men denne idretten har beholdt et alternativt preg, og er like mye en estetisk som en direkte målbar disiplin. Slik vil den også ha det. I hvert fall i deler av dette miljøet ligger puritanske forestillinger om 24-timersutøveren fjernt. Rett nok er de dedikerte til aktiviteten, som det heter, men det hviler ingen traurig protestantisk ånd over kulturen. Og det er en idrett som i stor grad appellerer til ungdommen, i en slik grad at den organiserte idretten har strukket seg ganske langt for å inkludere den. Dette er en indikasjon på at andre verdier enn det tydelig målbare kan stå foran en idrettslig renessanse.
Alt i alt kan det argumenteres for at slike fenomener peker i retning av en form for de-sportifisering. Det er langt fra noen entydig tendens, men små indikasjoner på at den gjennomrasjonaliserte og presist målbare idretten heller ikke i framtiden vil rå grunnen alene.