Drøye 2 000 klubbinnmeldinger i løpet av en helg (og 350 000 i medlemskontingenter) i Bodø/Glimt, er unikt i norsk fotballhistorie. Hvordan havnet vi her? I den sammenheng må man forsøke forstå hvordan VAR-protestene har utviklet seg og hvorfor, hvordan klubbene settes i skvis i sin respons, og litt om Bodøs fotballkulturelle lokalhistorie.
Sett fra fugleperspektiv, er det smått absurd det som utspiller seg: Man bejubler altså et av tidenes beste norske lag, som cruiser mot nok et gull og er på terskelen til Champions League, men utenfor banen er det konflikt på konflikt. Nå må det stoppe. Jeg tror alle er slitne og leie. Konfliktene tjener ingen og skader alle. Bråk tar veldig mye energi, ikke minst for sånne som meg, som til enhver tid må svare for det, som både talsmann for Glimts organiserte supportermiljø J-feltet og som forsker på blant annet fotballkultur. Jeg har også tid å bruke på annet enn å rydde opp i et tilsynelatende endeløs rot. Men jeg er fullt innforstått med at dette hører supporter-talsmann-rollen til: Ingen ringer for å snakke om gladsaker, dugnadsarbeid eller det flotte samholdet blant fansen. Jeg forstår at det er konflikt og sosiale panikker som selger, sånn er nå engang medielogikken. Men det vil være å ljuge å si at jeg ikke er mett nå, og at jeg håper folk kan legge ned stridsøksa. For det er nemlig ikke bare lokalpressen som dekker konfliktene: Med den voldsomme veksten til klubben, på og utenfor banen, er konfliktene også blitt interessante for riksmedia.
Tennis, fiskekaker, fiskeboller
Mens tennisballaksjonene var del av nasjonale protester gjennomført ustraffet på nær sagt alle landets elitearenaer, var fiskebollene noe annet, i forlengelsen av tennisballene. Da Lerkendal-aksjonen fikk en kamp avlyst, var det vendepunkt: Den «fungerte» som engangstilfelle i den forstand at NFF ble tvunget på banen mens de ellers hadde sittet stille i båten i møtet med enhver aksjonsform i over et år. I tillegg fikk saken så stor oppmerksomhet at mange forstod hvorfor aksjonistene aksjonerer: Det handler ikke om at man er mot VAR, men at instansene ved en rekke anledninger sår tvil om Eliteserie-klubbene skal avgjøre VARs død, når det var de som stod bak fødselen – den gang snikinnført bakveien, bak klubbmedlemmenes rygg, som verken ble spurt eller hørt, i en prosess som stengte veien for medlemsdemokratiet. Kanskje fikk protestantene også sympati.
Det er ikke mye protestantene ber om, nemlig gjennomslag for VAR-flertallsmandat blant Eliteserie-klubbene. Det er ikke urimelig å kreve samme utgang som inngang, at de samme klubbene som avgjorde innføring skal avgjøre avvikling, denne gang påkoblet klubbmedlemmene. NFF må tilrettelegge for at VAR kan forlate norsk fotball samme vei det kom inn, fremfor at hele fotballpyramiden involveres i en prosess der bredden skal avgjøre et spørsmål som angår toppen. Jeg forsvarer ikke aksjonene, men forklarer dem.
Lerkendal-aksjonen resulterte også i motbølge: Folk meldte seg inn i klubbene, som motvekt til VAR-aktivistene, som mange følte tok seg til rette på andres vegne. Fra og med da ville ytterligere kasteprotester svekke fremfor styrke sjansen for VAR-avvikling, nettopp fordi protestene ville gi flere «fiender» enn støttespillere. Blant annet derfor gikk J-feltet ut før, den tribunekulturelt fatale, Haugesund-kampen og tydeliggjorde at det ikke ville kastes, selv om instansene også før denne kampen hadde tåkelagt prosessen mot eventuell VAR-avvikling. Når noen likevel kastet, ble de utbuet av resten av stadion, som spådd.
Aksjonistene kunne, og burde, lest spillet bedre. Det er hårfin balanse mellom sympati og sinne, der støtte vippes til mostand, som igjen bikker over til svekking av målet om VAR-avvikling. Antagelig hadde VAR-protestene lyktes bedre om man ga seg med kasting etter tennisballene. Utfallet nå gjør det vanskeligere for alternative. Man graver egen grav, eventuelt skyter seg i foten, når fiender rekrutteres. Det blir nok langt vanskeligere for de stående og syngende å få aksept for sine fanesaker fremover. De kan et stykke på vei skylde seg selv.
Tonedøv, men forståelig, straff
Det er verken til å stikke under stol eller skyve under teppet, at når Glimt gir så lange straffer som de gjør, går de i utakt med resten av landet, som de også gjorde i pyrosaken, uten at det nødvendigvis er noe galt i det. Min rolle er ikke å bedømme om straffen er rett eller ta side i konflikten, men belyse hva den er uttrykk for. Man kan ha ulike meninger om strafferamme for VAR-protester som stopper kamper, men det er neppe egnet til å overraske at mange, også fra resten av det organiserte supporter-Norge, reagerer på umusikalskheten i at Glimt utestenger enkelte aksjonister i inntil to år, for noe som tross alt ikke avlyste en kamp, mens RBK – som faktisk opplevde avlysning – legger seg på langt lavere list. RBK praktiserte en sympatisk «innestengelse» med dugnadsarbeid på Brakka fremfor utestengelse i streng forstand. Jeg sier ikke at RBKs straff er rett og Glimts feil, men gapet mellom dem er interessant i seg selv.
Jeg har langt på vei forståelse for at klubben er lei gjentatte overtramp fra enkeltpersoner. De har sett seg lei, og vil disse til livs. De har også et ansvar for arrangementet de inviterer til. Aksjonistene hadde «uflaks» med tidspunktet for fiskebollekastingen: Fra deres ståsted gjennomførte de kanskje det de tenkte var relativt legitime aksjoner, likt mye som har gått ustraffet på norske tribuner i lang tid, inkludert Aspmyra. Men klubbene kunne neppe sitte stille i lengden. På et eller annet tidspunkt var de nødt til å sette ned foten, og uheldigvis for protestantene ble foreløpig punktum for kasteprotester i Norge satt på Aspmyra en lørdagskamp mot Haugesund, helgen etter Lerkendal. Siden har det ikke blitt kastet på norske arenaer, sannsynligvis fordi man har innsett at det er kontraproduktivt for målet om VAR-avvikling. Dessuten var nok ledelsen veldig redd for at kamper skulle avlyses, for de har, som vanlig, et spesielt tett kampprogram.
Historiske røtter og dagens nøtter
For utenforstående er det historiske bakteppet viktig å ha med seg, og det strekker seg tilbake til før min tid i byen. Mitt inntrykk er at de som har gått foran for å bygge en alternativ supporterkultur, ikke er unike for Bodø. Alle steder der supportermiljøer vokser, oppstår det undergrupper med behov for å uttrykke seg litt annerledes enn majoriteten av stående og syngende. Så også i Bodø. Disse alternative har nok følt seg et stykke på vei undergravd av klubben, som hår i ledelsens suppe, som problem fremfor ressurs, i veien og til hinder for klubbens vilje.
På samme måte føler nok klubbledelsen seg motarbeidet eller uglesett av protestantene, som blir irriterende mygg, gnagsår eller bismak man lett får i halsen – og som også kan opptre direkte ufint under påskudd av sterke emosjoner. Dette går begge veier og langt tilbake.
Problemet da er at det fort blir personlig. Og når konflikter blir personlige og historisk bundne, blir de vanskelige å legge bak seg. Dermed er mitt inntrykk at all historisk oppbygd frustrasjon, tas med inn i hver ny sak, slik at frontene blir steilere ved hver korsvei. Man får liksom aldri skværet opp. Det er frustrerende å bivåne.
En helg å huske
Det vi har sett utspille seg de siste dagene, er resultatet av ubehandlede, betente voksesmerter mellom enkeltpersoner, som har fått vokse over tid, uten effektiv diagnose eller medisin. Bråket denne gang, virker å være uttrykk for en paragraf i fiskebolle-sanksjonsbrevet ingen vet hva innebærer i praksis (det gjelder en anmeldelse til NFFs påtalenemd, som etter hva jeg har forstått i ytterste konsekvens kan innebære utestengelse fra alle NFF-arrangement, men her tar jeg juridisk forbehold).
Supporterstyret har oppfordret til å puste med magen til man vet betingelsene diskusjonen underlegges. Det er naturligvis langt fra ønsket om lavere straff til forsøk på å kaste ledelsen, slik det har versert rykter om at noen har satt seg fore. Det sistnevnte kan destabilisere klubben og stå igjen som stor tabbe. Meg fortalt har enkeltpersoner, mest under anonymt dekke, ymtet frempå på sosiale medier om muligheten for å mobilisere for ekstraordinært årsmøte, først og fremst for å bøte på sanksjonene ved lavere straff (slik man lyktes med på forrige årsmøte), som for enkelte strekker seg opptil to år(!). I den anledning virker det også som ansiktsløse Twitter-stemmer, med uklar kobling til klubben, har lansert muligheten for å bruke anledningen til å få gjennomslag også for større endringer, som for eksempel mistillitsforslag mot ledelsen. Av det jeg har sett er det mest supportere fra andre klubber, som sier de har meldt seg inn i Glimt for å skape kaos, og i beste fall velte klubben. Som med fiskebollene har dette ført til voldsom motbølge. Det gleder å se at så mange er påpasselige for å beskytte klubben.
Personlig mener jeg straffene er harde, det er de også rent isolert sett, med en strafferamme som for enkelte i praksis strekker seg opptil to år (30 hjemmekamper). Ikke minst er det risiko for at når hardt settes mot hardt, så eskalerer bare konflikten, noe som konflikthistorien i Bodø er bilde på. Gnisninger blir til kjøttsår. Nå må de leges. Man må vekte sanksjoner mot eskalering, etter hva som lønner seg på sikt.
Når Berg prater, lyttes det
Når medieansvarlig i Glimt, Simen Pedersen, mer eller mindre eksplisitt frir til folk om å melde seg inn i klubben for å beskytte klubbverdiene i kampen mot en trussel, appellerer det til gule hjerter. Og når selv klubbens personifisering, kulturbærer og identitetssymbol – ja, Bodøs Totti – Patrick Berg og klubbikonet Ulrik Saltnes, tar sterke ord i bruk, vet man at dette er viktig sak som engasjerer mange, inkludert spillerne. Når Berg snakker, lytter folk, særlig i Bodø – naturligvis og heldigvis.
De siste dagene har mange forstått viktigheten av å være klubbmedlem. Jeg har snakket med 60-åringer som har fulgt klubben hele livet, men som aldri har tenkt på å være medlem – før nå. De meldte seg inn for å verne om klubben, og sannsynligvis blir de værende også i fremtiden. Jeg fornemmer noe varig. Dette speiler en ny klubbdemokratisk vind i norsk fotball, med Rosenborg og Glimt i spissen. Det mest interessante med denne saken er altså ikke det urealistiske og delvis medieskapte kuppforsøket, men at den reflekterer en ny tid, med demokratisk dreining.
Utviklingen bringer nye muligheter og utfordringer til torgs for fotballdemokratiet. Jeg kjenner flere eldre som er medlem både av Glimt og Tromsø, med røtter til diskrimineringen av Nord-Norge i seriesystemet frem til 80-årene. Det er ingen som har sett på slikt flermedlemsskap som problem – før nå. Nå er trusselen en annen. Alle medlemmer kan ikke lenger tas for gode hensikter. Innmeldingsmuligheten bør begrenses til én NTF-klubb, altså én klubb i de to øverste divisjonene. Da unngår vi at teoretiske muligheter for eksternt mobilisert klubbvelting, en dag materialiserer seg i praksis.
Å vekke et sovende demokrati
Det norske klubbdemokratiet har vært sovende. Klubbene var i praksis administrasjonsstyrte. Årsmøtene hadde lavt oppmøte, det var lite meningsbrytning, og mest applaus og fest, nærmest et julebord. Det var utenkelig å gå mot klubbens innstilling. Det var en supporternorm å ikke være klubbmedlem. Man skulle har armlengdes avstand til styre og stell, og være uavhengig i betydningen utenforstående. Den moderne måten i å tilnærme seg klubben på for organiserte supportere – og som jeg kommer tilbake til, etter hvert også andre – innebærer å i beste mening være vaktbikkje i klubbens veivalg, mer enn nikkedukke.
Når noen først søker makt og melder seg inn, er det selvforsterkende: Andre må også melde seg inn, som motstemmer, for ikke å bli regjert av medlemmene. Resultatet er voldsom medlemsøkning, med innmeldinger fra alle kanter. Det er det vi ser i Glimt nå. Det er bra, for det gjør medlemsmassen og årsmøtet mer representativt for de som sympatiserer med klubben, og klubbdemokratiet mer robust mot overfall.
Medlemsdemokrati er ikke nytt i norsk fotball, det nye er at det brukes.
Ved forrige årsmøtetid, i mars, så man en første bred mobiliseringsbølge for klubbinnmelding. Mange meldte seg inn ene og alene i anledning VAR. Dette var mest stående og syngende fra de organiserte supportermiljøene. Trolig derfor falt VAR alle steder med høyt oppmøte. Nå er det mobilisering fra andre publikumskanter, særlig i Trondheim og Bodø, med etterslep flere steder: Tribunesliterne melder ankomst. Dette er langsidenes hevn på kortsidene, fremprovosert av kortsidene selv. Pendelen svinger for tyngdepunktet i klubbdemokratiet, som nå forskyves i retning langsidetilskuerne.
Storm i vannglass, med interessante etterdønninger
Å kaste ledelsen er fullstendig uaktuelt. Noe slikt må aldri skje. Man kan og bør diskutere sanksjoner, i rette fora, men la det ikke være tvil: Ledelsen gjør generelt beviselig en terningkast seks-jobb, og de aller, aller fleste støtter deres kandidatur. Som forsker på fotballkultur, pleier jeg å si at det Glimt har gjort siden 2019 er noe av det mest eventyrlige i moderne vestlig fotballhistorie. Når jeg spør kollegaer på konferanser hvilke andre klubber som har gått fra å være heislag mellom divisjonene til å bli stabilt best, uten kapitalinnsprøytning fra rike onkler, blir de svar skyldig. Legg til at eventyret springer ut fra et utgangspunkt mot alle odds: økonomi, demografi og geografi, lokalisert i en ensom, isolert, forblåst knøtteby ved havgapet og fjellene, nord for polarsirkelen. Glimts reise er unik. Å kaste ledelsen vil være katastrofalt, med uante ringvirkninger. Det kommer heldigvis ikke til å skje.
Kuppet er nok både overdrevet og misforstått, for det har neppe vært noe reelt ønske om å kaste ledelsen, ei heller noen reell eller i hvert fall faretruende mobilisering for det. Delvis skyldes det at saken er blåst opp av at alles øyne er på Glimt, som Norges nummer én. Slik har Glimt inntatt posisjonen RBK hadde: Andre lags supportere oser av misunnelse, og leter med forstørrelsesglass og pinsett etter noe å ta Glimt på. De vil bære ved til, eller til og med helle bensin på, konfliktbålet. Før var Glimt den snilleste gutten i klassen, som gav bort spillerne til Rosenborg når det ble gode nok etc. Det var ingen som hatet Glimt, og det var et problem, også internt. De siste syv årenes triumfferd, viser at det er sportslig suksess som skal til for å mislikes. Det er interessant i seg selv.
Det er uansett prisverdig at mange bokstavelig talt er føre VAR, altså at man er sitt ansvar bevisst og melder seg inn i klubben for å beskytte klubbverdiene. Medlemsdemokratiet er sårbart på den måten at hvis medlemsmassen er liten, som den har vært i Glimt, skal det i teorien kun en liten mobilisering til for å velte klubben, for eksempel fra andre lags supportere. Innmeldingene viser hvor mye klubben betyr for mange. Det er flott å se. Ikke minst minker det sjansen for fremtidige kupp.
Det heter seg at de konfliktene en kommer seg på beina ut av, gjør en sterkere. Om noe, har de siste dagene gjort Glimt-familien enda mer sammensveiset. Nå må det bli fred og felles løft, timer før klubbens viktigste kamp i moderne historie. Forhåpentligvis kan Glimt-folk forenes fremfor å stikke kjepper i hverandres hjul. Det er jo noe med sangteksten om venna førr livet som har det bra. Nå må sangen virkeliggjøres.
