Et kritisk blikk på tidligere storspilleres snarvei til managertoppen i fotball

Eks-storspillere kommer lettere til managerbordet enn andre trenere, mange nesten blottet for trenererfaring overhodet. Legendestatusen til for eksempel Solskjær kjøper han godvilje, beskyttelse og tid i starten, men så må han vise noe mer. Hvordan går det med de trenerne som har liten trenerfaring, men stort spillernavn og hva kan forklare det?

 

Tidligere storspillere uten år med managererfaring mislykkes ofte som managere

Denne teksten handler ikke om Ole Gunnar Solskjær spesielt, men bruker hans tilfelle som et av mange eksempler. På generelt grunnlag er det all grunn til å være skeptisk til at tidligere storspillere uten år med trener/managererfaring er egnet til å lede fotballklubber på elitenivå til spesiell suksess. Spillernavn-kandidater kommer både lettere til fatet og får nyte måltidet lenger enn andre og kanskje mer kvalifiserte trenere, noe som kan skyldes fotballens iboende nostalgi og emosjonalitet. Det finnes selvsagt flere eksempler på at store spillernavn nærmest uprøvde som managere har vært suksessrike i den internasjonale toppfotballen. Noen har hatt nesten umiddelbar suksess uten først en periode med prøving, feiling og læring.

Liverpools nåværende suksessmanager Jürgen Klopp ble manager for tyske Mainz 05 i 2001, som sin først managerjobb. Klopp ledet laget til opprykk til Bundesliga i 2004, men rykket ned i 2006/2007-sesongen og klarte ikke å rykke opp igjen året etter. Den karismatiske manageren gikk deretter av. Mannen som er blitt kåret til Europas beste fotballspiller gjennom tidene og verdens beste spiller rundt årtusenskiftet (Ballon d’Or i 1998, FIFA World Player of the Year i 1998, 2000 og 2003), Zinedine Zidane, tok over som manager i sitt kjære Real Madrid i 2016 etter å ha trent blant andre Martin Ødegård i reservelaget Real Madrid Castilla fra 2014. Når Zidane overraskende trakk seg fra jobben i mai 2018 hadde «de hvite» (Los Blancos) kapret tre Champions League-tilter på rad, som første lag i historien (hvis man ser bort i fra den tidligere Serievinnercupen). Også Pep Guardiola hadde stor trenersuksess etter at han la opp som 35-åring. Etter ett år med B-laget til Barcelona, ble han manager for A-laget i en periode som er klubbens mest suksessrike med 14 trofeer på fire år. Atlético Madrids Diego Simeone og Tottenhams Mauricio Pochettino sine trenerkarrierer er andre eksempler på kjente spillere som har hatt nokså umiddelbar suksess i treneryrket. Dette er unntakene.

Det er imidlertid ingen rød tråd i at eks-spillere uten trenerfaring skal gå rett inn i trenerjobber og gjøre suksess. Det er ingen som helst kobling mellom at man har vært en god spiller og at man blir en god trener/manager. Fotballhistorien, kanskje særlig de siste 5-10 årene, har nokså tydelig vist oss at store spillere sjeldent blir gode trenere selv om mange nokså ufortjent får muligheten, muligheter andre bare kan drømme om. Det ser snarere ut til å være en negativ effekt her: tidligere storspillere uten nevneverdig trenerfaring som får managerjobber i store tradisjonsrike klubber, har oppsiktsvekkende liten suksess. Det er regelen snarere enn unntaket. Hvordan dette stiller seg i Solskjærs tilfelle kommer jeg tilbake til, men først noen mer generelle betraktninger.

Jeg bruker i denne teksten begrepene “trener” og “manager” noe om hverandre fordi jeg omtaler både norske trenere og internasjonale managere, mens det i realiteten er to begreper som peker på ulike ting. Få norske trenere er managere og få managere i internasjonal fotball er trenere i begrepets alminnelige forstand. Mens trener-begrepet viser til en som leder treninger og coacher, litt på samme måte som i barne- og ungdomsfotballen, så viser manager-begrepet til en yrkestittel som brukes om personer som kontrollerer eller administrerer en hel eller deler av en virksomhet. I fotballkontekst er dermed en manager mer å regne som en overordnet leder med trenere under seg.

 

Adams, Maradona, Neville, Keane, Hughes, Henry, Milan-sirkuset og Martin Andresen

Eksemplene på tidligere suksessrike spillere som ikke har lyktes som managere er etter hvert mange. Tony Adams gikk for eksempel rett fra Arsenal som spiller til den mindre klubben Wycombe Wanders som manager. Her vant Adams kun 12 av 53 kamper, og tapte hele 20. Tross svake resultater fikk han jobb i den mer kjente klubben Portsmouth. Her fikk han kun 22 kamper, tapte halvparten og vant bare 4. Adams skulle likevel, på tross av at han altså på dette tidspunkt ikke hadde noe annet å vise til enn to svært mislykkede manageroppdrag for svake engelske klubber, overraskende nok også få muligheten i den spanske eliteklubben Granada. Etter sju kamper, alle tap, fikk han sparken.

Adams tilfelle er et av de mest eksemplifiserende for mitt poeng, men står langt ifra alene. De fleste såkalte «eksperter» og forståsegpåere var enige om at selveste Maradona hadde lite å bidra med som manager for Argentina under VM i Sør-Afrika i 2010. Flere merkelige laguttak og taktiske disposisjoner pekte i den retning. Gary Neville gikk på sin side rett fra å legge skoene på hyllen i Manchester United til å være assistent for England, og deretter til storklubben Valencia som hovedtrener (!). Han kunne visstnok ikke engang språket og det tok mindre enn 4 måneder før han ble oppsagt som følge av blek poengfangst. Andre Manchester United-profiler som Roy Keane og Mark Hughes har begge, i beste fall, oppnådd middels resultater med relativt store klubber i England (henholdsvis Sunderland, Ipswich og Aston Villa, og Blackburn, Manchester City, Fulham, QPR og Stoke).

Mens Liverpool-legenden Steven Gerrards Rangers foreløpig holder tritt med Celtic i den skotske ligaen, så ligger Arsenal-ikonet Thierry Henrys Monaco på nedrykksplass i franske Ligue 1 etter 18 kamper. Klubben som i flere sesonger har satt sitt preg på Champions League (og sågar var i finalen i 2004), endte som tabelljumbo i gruppespillet av årets Champions League med ett fattig poeng. Real Madrids nåværende trener Santiago Solari har riktignok noen år på baken som trener, men imidlertid kun fra Real Madrids ungdomsrekker. Likevel får han altså jobben hos de regjerende Champions League-vinnerne. Resultatene har vært under pari for den spanske hovedstadsklubben så langt.

Manager-sirkuset i A.C. Milan er et av de mest oppsiktsvekkende eksemplene på troen på at spiller-legender har et naturlig talent for å være gode managere. Etter at Milan sikret seg sin 18. scudetti (seriemesterskapet i italienske Serie A) under Massimiliano Allegris ledelse i 2010/2011-sesongen, har de rød-sorte (Rossoneri) vært en skygge av seg selv, sjanseløse på å utfordre «den sorte dame» fra Torino (Juventus). Klubbens ledelse så tilsynelatende ut til å være av den oppfatning at tidligere spillere med høy status blant fansen, var best egnet til å lede klubben på rett kjøl som managere. Først ut var den tidligere midtbanegeneralen Clarence Seedorf i første halvdel av 2014, som helt uten trenererfaring tok over mangeransvaret rett etter at han la skoene på hyllen som spiller. Etter fire måneder ble Seedorf utskiftet med sin tidligere lagkamerat, måltyven Filippo “Pippo” Inzaghi som på sin side kun hadde ett års erfaring som trener i Milans ungdomsavdeling å skilte med. Etter ganske så nøyaktig ett år i jobben, ble han fjernet som manager grunnet svake resultater. De svake resultatene har fortsatt siden, og nå er det en annen tidligere Milan-legende som er utpekt som manager, midtbanekrigeren Gennaro «Rino» Gattuso, også han et ubeskrevet manageremne selv om han har jobbet i små klubber i Sveits (F.C. Sion), Hellas (OFI Crete F.C.) og Italia (U.S Cittá di Palermo, A.C. Pisa 1909 og A.C Milan Primavera). I april fikk den gamle publikumsyndlingen forlenget kontrakten sin til 2021, selv om laget under hans ledelse aldri har vært kapable til å kjempe om seriemesterskapet.

I norsk fotball stoppet Martin Andresens trenerkarriere med Vålerenga som eneste klubb. På tross av cupgull i 2008, så er det ikke få som har karakterisert «prosjekt Enga» under den spillende managerens tid som relativt mislykket, særlig tatt den store satsingen med kjøp av flere eliteserieprofiler i betraktning.

 

Hvorfor mislykkes eks-storspillere uten bred managererfaring i manageryrket? Om kompetanse, erfaring, ego, romantikk, beskyttelse og emosjoner

Det er antagelig to hovedgrunner til at tidligere storspillere har dårlige forutsetninger for å være gode managere. For det første mangler de ofte kompetanse, både fotballfaglig, pedagogisk og/eller innenfor ledelse. De managerne som lyktes best i dag har gjerne idrettsvitenskapelig utdannelse gjerne ispedd noe pedagogikk, management eller psykologi, slik som for eksempel José Mourinho og Klopp som begge har universitetsutdannelse innen disse feltene. Uten sammenligning for øvrig, var Nils Arne Eggen og Egil «Drillo» Olsen blant de første topptrenerne i Norge med slik utdannelse. Senere har høyere utdannede trenere innenfor disse feltene i norsk fotball, som for eksempel Tom Nordlie, Petter Myhre, Ståle Solbakken, Mons Ivar Mjelde, Ronny Deila, Bob Bradley, Toni Ordinas og Geir Bakke, fulgt etter – alle har de lærer- eller idrettsutdannelse.

For det andre mangler de tidligere storspillerne ofte manager/trenererfaring og praktisering av den overnevnte kompetansen. På grunn av at de har et navn og et nettverk i fotballbransjen, så får de sjanser de ikke har gjort seg fortjent til, managerjobbene kommer lettere til dem enn for trenere med et mindre kjent navn som kanskje har jobbet hardere over tid og som har langt større managererfaring. Store eks-spillere som får managerjobber får det gjerne på grunn av relasjoner og de har gjerne lite eller ingenting å vise til, og tar en snarvei til manager-toppen ved å hoppe elegant over viktige år med prøving og feiling på lavere nivå og i ulike miljøer.

Fordi de fleste storspillere har en aktiv spillerkarriere til godt ut i 30-årene, så går de glipp av trener-formative år med læring i tyveårene. Mens de har måttet konsentrere seg om å være spillere, så har for eksempel Mourinho som avsluttet spillerkarriere tidligere (24 år gammel), observert spillere på feltet, ledet treninger og jobbet tett med manager-guruer som Bobby Robson og Luis Van Gaal, i tillegg til at han hadde blant andre Pep Guardiola som spiller ­­– godt belyst i den nye dokumentarfilmen om Bobby Robson. En slik tilnærming til manageryrket som hos Mourinho, er noe ganske annet, en annen trenerskole som gir helt annen læring enn hvis man først går inn i manageryrket etter en lang fotballkarriere. De beste årene for å lære trenerfaget er antagelig i 20-årene hvor man er ung og søker kunnskap. Ved å jobbe på feltet fra ung alder har man en helt annen tilnærming til faget enn eks-spillere som spiller fotball til de er over 30 år, og som kanskje ikke har hatt i tankene at de skal bli trenere en gang overhodet.

At kjente spillernavn kommer lettere til bordet enn andre trenere/managere illustreres kanskje best av Juventus-laget fra 2000/2001-sesongen, hvor over halvparten av stallen ble trenere på anstendig nivå etter karrieren (14 av 27 spillere): Alessio Tacchinardi, Igor Tudor, Zidane, Inzaghi, Athirson, Juan Esnaider, Antonio Conte, Paolo Montero, Gianluca Zambrotta, Marco Zanchi, Ciro Ferrara, Michelangelo Rampulla, Gianluca Pessotto og Edgar Davids. Langt ifra alle viste seg å få suksess på det øverste nivået og vi har hørt lite fra de siden.

Manglende kompetanse og manglende managererfaring kan være hovedforklaringer på hvorfor tidligere storspillere, som regel, mislykkes som trenere. Å ansette tidligere storspillere som ikke har gjort seg fortjent til jobben basert på trenermeritter, er kanskje en romantisk tanke, men en tanke basert på håp og emosjoner som ikke er rasjonell.

Mens tidligere storspillere som får store managerjobber ofte er i mangel av en del kompetanse og relevant erfaring, så får de på den annen side noen gratis fordeler, fordelaktig bagasje som ikke er mindre kjente trenernavn forunt. De får for eksempel ekstra støtte av fansen, kun i kraft av sine spillerkarrierer (i hvert fall dersom spillerkarrieren var i klubben de får managerjobb i). Denne støtten kjøper videre manageren tid, noe som vil si at det brenner raskere under føttene på mindre kjente trenernavn ved svake resultater, enn for eks-storspillere. Det er vanskelig for supportere, kanskje til og med for journalister, å slakte en manager som de har veldig gode minner fra som spiller. Er man en del av den gamle spiller-klikken får man for derfor ofte beskyttelse fra supportere og media. Skjerming og færre kritiske røster gir i neste omgang bedre forutsetninger for å jobbe over tid. På denne måten kan en god spillerkarriere derfor kjøpe manageren noen ekstra måneder i sjefsstolen sammenlignet med andre managere, kun på «reputation».

Det man skal gjøre som trenere/manager er opplagt noe helt annet enn det man gjorde som spiller. Som spillerrollen er trenerrollen sammensatt. Du må ikke bare være kompetent faglig, minst like avgjørende er det hvorvidt man klarer å formidle den fagkunnskapen man har, om man er en god menneskekjenner, om man er en god pedagog og leder, om man har en naturlig måte å dele kunnskap med andre mennesker på, om man har en tiltrekningsevne som gjør at folk liker å jobbe med deg, at du er en interessant person som hele tiden kan gi noe og holde omgivelsene på tå hev. Det er ikke alle mennesker forunt, heller ikke alle som har vært gode spillere.

Mange storspillere ser kanskje på seg selv som potensielle trenerguruer. Som eks-spiller kommer man imidlertid inn i treneryrket med en del sider som ikke nødvendigvis taler til deres fordel. Man tror kanskje at ting kommer veldig lett og at alle de grepene man har brukt som spiller tidligere kan gi de en slags «edge» som trenere. Det gjør det nok ofte ikke. Det slår meg blant annet hvordan mange storspillere fremstår som individer med uvanlig store egoer. Antagelig er et stort ego fordelaktig om man skal nå frem som toppspiller. Et stort ego er imidlertid ikke en god lederegenskap.

Et annet forhold er de emosjonelle båndene som eks-storspillere gjerne har til klubben de tidligere spilte for og til supporterne. At for eksempel Solskjær elsker Manchester United og betegner seg selv som en supporter, gir han på ingen måte noen fordel hva gjelder resultater og det gjør han heller ikke i seg selv bedre egnet til å lede laget. Det er det som nevnt flere og sammensatte grunner til. Dersom man lar følelsene for klubben komme i veien for rasjonelle lederbeslutninger, er slike emosjonelle bånd til klubben man er manager for heller en ulempe. Som manager for store klubber må man åpenbart klare å ha et klart syn på hvordan man skal jobbe, ha distanse til sine følelser og ikke la hjertet styre. At man kjenner til tradisjonene til klubben etc., som gjerne trekkes frem som fordelaktig i for eksempel Solskjærs tilfelle i Manchester United, vil ikke si at man tar rasjonelle og gode beslutninger for klubben. Magnetismen og affeksjonen som folk har ovenfor eks-spillere bør ikke forveksles med lederskap, noe som fort kan skje både for supportere og fotball-ledere dersom vedkommende har gitt deg emosjonelle opplevelser på banen.

Jeg har bitt meg merke i at det helt klart er én type fotballspillere som blir trenere, det er de som har den autoritære fremtoningen på banen, gjerne ansett som «sjef». Roy Keane og Kjetil Rekdal fremstår kanskje som eksempler på dette. Å sette likhetstegn mellom den militære sjefen på banen og det å være god leder, fremstår for meg som en merkelig logikk. Håndballtrener Marit Breivik sa vel en gang at man ikke kan kjefte folk til suksess. I den ferske boken «Fiks fotballen» blir denne type ledelse karakterisert som lite moderne.

 

Eks-storspilleres snarvei til trenertoppen er en fornærmelse mot trenerfaget

Eks-storspillere med kjente navn i fotballmiljøer slipper utvilsomt lettere gjennom nåløyet. Det er nok mange trenere som har jobbet hardt i mange år som føler seg forbigått av en med et større navn. Dette er en fornærmelse mot hardtarbeidende og ambisiøse trenere som har studert faget og jobbet i ulike miljøer i årevis for å komme seg opp og fram. Når storspillere med begrenset trenererfaring, eller erfaring overhodet, stikker av med de mest ettertraktede jobbene er det et svik mot treneryrket og en nedvurdering av trener-fagfeltet.

Nesten alle bar og unge har spilt fotball eller har et forhold til det. Felles for alle som er interessert i fotball er at vi alle tror vi kan alt om det. Fotball har derfor hatt tungt for å bli akseptert som fagfelt, også i Norge og selv etter «fotball-akademifiseringen» under Eggen og Drillo. Mitt inntrykk den dag i dag er at overraskende få trenere blir ansatt etter rent faglige kriterier.

Det er ingen automatikk i at man som spiller var dyktig på frispark, finter eller til å score mål, eller at man var populær og at supporterne sang navnet ditt, og at man er menneskekjenner og pedagog – egenskaper man trenger som manager. Man blir ikke automatisk en god leder selv om man har vært proff spiller. Drillo sa en gang at han ikke gadd å diskutere fotball som fag med journalister. Så vidt jeg husker spurte Drillo VGs Truls Dæhli under en pressekonferanse om han kunne fotball, hvorpå Dæhli sa at han tross alt hadde fulgt med på fotball i årevis. Drillo trakk da på analogien om at han hadde sett på været hver dag, men at han til tross for dette ikke var meteorolog. I boken “Fiks fotballen” påpekes det at man ikke blir sjef i Tinder selv om man er god til å førte. Man blir heller ikke nødvendigvis en god vinanmelder selv om man drikker mye vin, eller regissør fordi du ser mye film.

Har man ikke resultater over tid som trener/manager, er man i utgangspunktet heller ikke egnet for å ta de største trenerjobbene. Slik er det bare og slik bør det være. Jeg leste for en stund tilbake noen interessante betraktninger om den italienske trenerskolen og nasjonale treningsbase, Coverciano. På Coverciano blir eks-spillere sett ned på. De er nye på trenerfeltet og de må bevise noe. De slipper som regel ikke like enkelt til som i andre land. Sirkuset i A.C. Milan er unntaket her. Det er nok ikke tilfeldig at Italia produserer topptrenere hele tiden og at italienske trenere er svært suksessfulle over nær sagt hele Europa. For eksempel er fire av de siste ni Premier League-titlene vunnet av italienere. Blant store italienske trenere kan nevnes: Conte, Claudio Ranieri, Marcello Lippi, Carlo Ancelotti, Allegri, Maurizio Sarri, Luciano Sapalletti, Fabio Capello, Arrigo Sacchi, Roberto Mancini, Walter Mazzarri, Cesare Prandelli og Giovanni Trapattoni.

 

Trenertrender i Norge og Solskjær-fenomenet

Trenden med at tidligere storspillere får trenerjobber kastet etter seg ser ut til å være noe mindre pregende nå enn for noen år tilbake. Dette gjelder også i Norge, heldigvis. I norsk fotball har det langt på vei vært to typer trenere som har fått jobbene i Eliteserien. Den første kategorien er tidligere kjente spillere. Solskjær, Kjetil Rekdal, Stig Inge Bjørnebye, Lars Bohinen, Ronny Deila, Henning Berg og Kåre Ingebrigtsen, er eksempler her. Den andre kategorien er de som er en del av NFF-klikken, altså trenere som har vært innom Fotballforbundet i en eller annen rolle: Eirik Horneland, Leif Gunnar Smerud, Nils Johan Semb, Per Mathias Høgmo, Tor Ole Skullerud, Per «Perry» Joar Hansen etc.

Solskjærs ansettelse som manager i Manchester United er det ferskeste eksempelet på ansettelser av managere med et stort navn, men som ikke kan forsvare jobben ut ifra sin trener-cv. Rent trenerfaglig er det for eksempel ingen grunn til å hevde at Solskjær er mer kvalifisert for denne jobben enn mer rutinerte Tom Nordlie. Det spesielle med Solskjær-ansettelsen i dette tilfellet er at Manchester United selv ikke har lagt skjul på at Solskjær mangler både erfaring og resultater fra treneryrket som normalt skal kvalifisere for sjefsjobben på Old Trafford.

Stillingsinstruksen var med andre ord annerledes enn det som normalt er tilfelle. United var her ute etter en vikar-manager for et halvt år som skulle forsøke å bidra til en bedre og mer positiv atmosfære i og rundt klubben, ikke bare gjennom prestasjonene på banen, men også gjennom fremtoning utenfor banen som for eksempel i mediehåndteringen. Med disse kriteriene i bakhodet, så fremstår valget av Solskjær som nokså gjennomtenkt, i hvert fall når man tar høyde for hvilke managere som er tilgjengelig for et kortere vikariat.

Ut ifra rent fotballfaglige kriterier er heller ikke Solskjær-ansettelsen i United det aller verste eksempelet på galskap i toppfotballen. Mannen har tross alt over 10 år med trenererfaring fra anstendig nivå, han har jobbet i ulike miljøer, og fotballkulturer, deriblant fra Premier League og spill i Europaligaen, og han har etter hvert opplevd en hel del i treneryrket: utviklet spillere, vunnet serie og cup i tillegg til nedrykk. Det er da i hvert fall noe. Ole Gunnar står ikke på bar bakke trenerfaglig. Solskjær har til og med startet overbevisende med tre komfortable seiere og 12 scorede mål på sine første tre kamper som sjef. Fansen holder han fremdeles høyt for det han leverte på banen som spiller. Skulle United imidlertid gå på et par, tre stortap på rad, så vil tonen fort være en annen. Den støtten Solskjær da har fått som følge av sin spillerkarriere, vil raskt være revet ned. Først da får vi se mer i detalj hva fotballtreneren Solskjær er kapabel til.

Solskjær er interessant for denne teksten også utover det som har med Manchester United å gjøre. Solskjær var jo nettopp selv et tydelig eksempel på galskapen i treneransettelser når han fikk jobb i Molde etter kun ett år med Uniteds reservelag. Solskjær fikk likevel suksess med Molde, noe som nok vel så mye hadde med hans tiltrekningskraft ovenfor unge talentfulle spillere og den økonomiske støtten han fikk fra Røkke og Gjelsten, som gjorde det mulig å hente disse talentene – som med Solskjærs trenerevner å gjøre.

Solskjær har utvilsomt kommet i en ufortjent privilegert situasjon basert på spillerkarrieren: dersom alt går helt galt i Manchester United, så kan han nok fremdeles ta over Norges nest beste lag (Molde), en jobb de fleste trenere i Norge sikler etter. Trenere som har jobbet seg opp fra ingenting gjennom hardt arbeid over mange år, ser nok ned på Solskjær og de mulighetene han får lagt i fanget. Det er i så fall forståelig. I alle trenerjobbene Solskjær har fått, bortsett fra trenerjobben for juniorlaget til Clausenengen i perioden mellom Cardiff og hans andre periode i Molde, så er det først og fremst spillernavnet som har gitt han jobbene. Først for Manchester Uniteds reservelag, så i Molde, Cardiff og i Molde igjen, nå som midlertidig manager i Manchester United. Selv med tanke på Cardiff-jobben hadde nok Solskjærs navn på balløya stor betydning for at han i det hele tatt var aktuell for jobben. For det er ikke slik at norske trenere som vinner Eliteserien og cupen, nødvendigvis er aktuelle for trenerjobber i Premier League. Ryktene sier at Ingebrigtsen som omtrent vant det som vinnes kan med Rosenborg, nylig ble tilbudt jobb i Haugesund. Med all respekt for den klubben, så er det ganske langt fra Haugesund stadion til Premier League.

Vi vet fortsatt ikke så mye om hva Solskjær har å bidra med som manager på toppnivå, bare at det gikk veldig dårlig sist (Cardiff) og at starten i United har vært imponerende. Det faktum at han har et hjerte som banker for klubben sin har nok lite å si for hvordan han gjør det.

Jeg tror tiden hvor store spillere uten å ha fortjent det, får tredd store managerjobber ned over ørene snart endelig er forbi. Og godt er nok det.

About author
Mads Skauge er doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø).
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message