Sprintlangrenn i retning skicross, men beholder foreløpig sin egenart

Årets første dag introduserte et til dels nytt konsept i sprintlangrenn med både kuler, et hopp, en vegg, et alternativt veivalg og en generelt unormalt fartsfylt løype på 3. etappe av Tour de Ski. Konkurransen lignet likevel mye på det vi kjenner fra før. Konseptet er antagelig et tegn i tiden som kan bidra til større endringer av langrennssporten på sikt.

I et tidligere innlegg her på forumbloggen, delte Arve Hjelseth noen interessante betraktninger i en spekulativ tekst om hopp i sprintlangrenn. Her viser han hvordan nye konkurranseprogram til stadighet drøftes i langrennsmiljøet, med spesiell vekt på innholdet i konkurransene. Lederen for langrennskomiteen i Det Internasjonale Skiforbundet (FIS), Vegard Ulvang, formidlet allerede i oktober 2017 sine tanker om å legge inn elementer av freestyle/skicross i sprintøvelsene, da spesielt hopp, antagelig for å gjøre langrennssporten mer attraktiv for ungdomsgenerasjonen. Selv om flere av utøverne ikke la skjul på sin skepsis, var Ulvang klar i sin tale på at det omstridte forslaget nok ble en realitet. Maiken Caspersen Falla ble for eksempel sitert på at dersom det innføres hopp i sprintlangrenn så «kan vi like gjerne kle oss ut også».

Hjelseth viste til hvordan slike endringer peker i retning av «de-sportifisering», altså det motsatte av det Allen Guttmann i den idrettssosiologiske klassikeren From Ritual to Record, inspirert av Weber, hevder er den moderne idrettens kjennetegn hvor den organiseres rundt prinsipper og idealer om for eksempel tiltakende byråkratisering, kvantifisering, spesialisering og etablering av statistiske resultatarkiver – noe Matti Goksøyr har omtalt som en «sportifiseringsprosess». Når langrennssporten trekker inn elementer fra skicross og gjør de til sine egne så er det, som Hjelseth påpeker, et skritt i retning av mindre spesialisering.

Med Hjelseths tekst i bakhodet var det med stor spenning jeg benket meg foran TVen for å overvære det første store sprintlangrennet hvor Ulvangs ideer ble testet ut, nærmere bestemt under Tour de Skis fristilssprint i sveitssiske Val Mustair første nyttårsdag. Hvordan skulle dette utarte seg? «Dette er jo skicross», sa Russlands trener Markus Cramer før rennet. Også TV 2-ekspert Petter Soleng Skinstad var kritisk til løypen: «Det er bare tull å gjøre langrenn til noe det ikke er. Det finnes allerede øvelser som alpint og skicross. Det er ikke vits at FIS skal blande idretter».

Selv sitter jeg igjen med et overordnet inntrykk av at den noe uvante løypen i liten grad endret tilskueropplevelsen ved på noen avgjørende måte å gjøre det hele mer severdig, ei heller endret det spesielt på utfallet av konkurransen. Min foreløpige konklusjon basert på denne første store introduksjonen av skicross-inspirerte elementer i sprintlangrenn, er at det var av en slik art at det bidro til få endringer av betydning. Det som skilte mest løperne imellom var den bratte veggen av en kneik som løperne måtte bestige. De som ikke klarte å akselerere i tilstrekkelig grad etter veggen, falt av og rakk aldri å hente inn forspranget i utforkjøringene inn mot mål.

Det som fanget journalistenes oppmerksomhet mest i forkant av rennet, var kulene i løypen før siste sving ved oppløpet. I tillegg var det visstnok lagt inn et hopp på et noe tidligere punkt i løypen. Kulene bidro til økt fart og et par fall som nok ellers ikke ville ha skjedd, men hadde liten betydning utover det. Det var for eksempel få, om noen, av løperne som mistet eller skaffet seg en bedre posisjon i feltet gjennom lite hensiktsmessig eller effektiv passering av dumpene.

Innføringen av kulene i løypa må i dette rennets tilfelle sies å være av nokså konservativ og beskjeden karakter, noe som nok er naturlig i en utprøvingsfase. Ikke var kulene spesielt spisse heller og det var betydelig større avstand mellom kulene enn det vi er vant til fra skicross. Slik kulene var utformet var de på ingen måte noe mer ekstreme enn det man allerede finner i mye naturlig terreng. Kulene kan imidlertid ses som en form for det som i fagterminologien betegnes som «parsellering», nemlig at den i utgangspunktet flate skistadion tilrettelegges på en slik måte at den henter elementer som uansett finnes naturlig i terrenget. Når det gjelder det annonserte hoppet viste det seg ikke å være mye til hopp å snakke om. I de fleste tilfellene lettet skiene knapt fra snøen og løperne hadde dessuten lav fart. Hoppet lignet derfor mer en ordinær utforkjøring slik vi er vant til fra tidligere, og det gav lite utslag rent sportslig. Samtidig la det få hindringer for flyten i konkurransen, og fungerte sånn sett fint.

Noe som har fått mindre oppmerksomhet var at det i løypen også var lagt inn et veivalg hvor løperne kunne velge å kjøre den intuitivt korteste veien mot mål over kulene, eller velge en alternativ løype uten dumper, men som gav yttersving inn mot oppløpet. På denne måten brakte også rennet med seg en taktisk dimensjon ved parallelle veivalg som vi ikke har sett tidligere. Den alternative ruten utenom dumpene ble imidlertid ikke benyttet en eneste gang, så det er mulig at arrangøren bommet litt med hensyn til dette. Det vanlige har vært taktikkeri rundt sporvalg, men her var det altså snakk om noe ganske annet, nemlig to ulike veier til mål tydelig adskilt fra hverandre. Kanskje er dette også en side av fremtidens sprintlangrenn som vil kunne gjøre det hele mer uforutsigbart og underholdende. Dette sprintrennet gav i så måte få svar på akkurat det aspektet.

Når det gjelder den generelle løypeprofilen som innbød til større fart og flere trange og bratte svinger som stiller store krav til utforkjøringsferdighet, synes jeg dette i sum var det mest kjennetegnende for konkurransen, i hvert fall hva gjeler de nye elementene. Sjelden har det vært innslag av så bratte, korte bakker med voldsomme svinger som her. Løypens utforming innbød til mer fart og spilte vel så mye på tekniske og taktiske ferdigheter og disposisjoner som på ren kapasitet. Lengere sammenhengende motbakker som har vært brukt for å få sprintlangrennet til å skille tidligere, var byttet ut med en kort kneik, bratt som en vegg. Løypen inneholdt også en del krappe svinger i stor fart hvor løperne kom tett på reklameplakatene langs løypen. Hele løypen var generelt mer fartsfylt enn det man til vanlig ser i sprintlangrenn og favoriserte derfor naturlig nok de teknisk gode løperne med god balanse og svingteknikk (for eksempel Klæbo og Pellegrino), mens den nok ikke var de mer tradisjonelle «sliternes» favoritt (i disfavør av for eksempel Sundby og Krüger – selv om slike kapasitetsløpere riktignok sjeldent hevder seg i sprint uansett).

Konkurransen representerte en dreining for sprintlangrennet, men det var på ingen måte noe virkelig stort skritt i retning av mindre spesialisering. Foreløpig er sprintlangrenn altså fortsatt mest langrenn slik vi er vane med, og sprintdistansen er et godt stykke unna å bli skicross eller alpint, men den beveger seg utvilsomt i den retning. Blir imidlertid hoppene større og mer spektakulære, kan det til og med komme til å endre utstyret og sprintlangrenn vil da fjerne seg mer fra tradisjonelle langrennsdisipliner og konsepter. Dit er det enda langt. En annen dimensjon ved utviklingen er hvorvidt større fart og mer utfordrende traseer utsetter utøverne for fysisk fare. Frittalende Emil Iversen, som for øvrig var en av de som behersket løypen best, uttalte følgende til TV 2: «Det er rett og slett en dritkul løype. Den inneholder en vegg og skikkelig vanskelige svinger. De som mener kulene er skumle, har ikke stått mye på ski».

Hvorvidt en slik dreining av konkurransen innebærer et problem for langrennssporten eller snarer kan bidra til idrettsgrenens renessanse hva gjelder den sårt behøvde interessen i mellom-Europa, er en annen sak hvis svar foreløpig lar vente på seg. Min foreløpige hypotese er at elementer av skicross i sprintlangrenn er kommet for å bli. Det interessante i neste omgang blir da i hvilken grad dette kommer til å prege distansen, og om det også blir innført lignende elementer på mer tradisjonelle langrenndistanser som for eksempel på stafett og femmil. For skal det prege sporten så må det mer drastiske endringer til enn det som ble testet ut i Val Mustair.

Hva fremtiden bringer for langrenn generelt og for sprintlangrenn spesielt, blir svært interessant å følge utover sesongen, ikke minst under VM i Seefeld. Det er bare å holde av torsdag 21. februar klokken 12. Da er det fristilssprint på VM-programmet, og vi får muligens se en annen mesterskapssprint enn tidligere.

Godt nyttår til alle langrennsentusiaster.

About author
Mads Skauge er doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø).
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message