Norge snublet – igjen. Dette er landslaget, og det er ikke egnet til å overraske lenger.
Landslagsdiskursen er, utover det komiske «sterkere sammen» (hva er liksom alternativet?), fremoverlent. Enkeltspilleres bravader og lovende U-landslag er argumenter som bringes til torgs i ordskiftet om landslagsarbeidet, og som legitimerer at pilene peker rett vei.
Som påpekt av Aslak Nore, er dette «typisk NFF-retorikk: Den endeløse rekken nederlag og ydmykelser forbigås i stillhet, ethvert halmstrå blir et bevis på egen fortreffelighet».
Rett nok gir dette grunn til optimisme, men man finner det man ser etter. Av og til er det behov for å se seg i speilet, og ikke bare rette blikket mot det som kan bli. Et minst like velfundert perspektiv som det overnevnte er dette: Gitt at vi ikke har vært i mesterskap siden årtusenskiftet, er vi den svakeste fotballnasjonen i Europa, tatt folketall og land med en viss fotballkultur i betraktning!
Flere generasjoner har et ironisk forhold til landslaget. Hver flause møtes av hånflir. 23 år med tristesse! Du må være minst 35 for å kunne skryte på deg minner fra Norge i mesterskap. Selv er jeg 92er, og kan bare vagt erindre somre hvor folk hadde landslaget som samlingspunkt her på berget.
Spillere uten kamptrening ble årsak til baklengs. Hørt det før? Historien gjentar seg.
Det går en grense for hvor mange ganger vi kan tillate oss å skuffes. De siste 23 årene er bare delvis en historie om uflaks. 23 år beviser – tross noen spennende kvalifiseringer, attpåtil med snublerier på målstreken – at dette er Norges nivå.
Vi blir neppe med i neste mesterskap heller. Hvermannsen er blitt vant med det. Kanskje for vant?
I Norge er distansen kort mellom journalister og forbund, slik VG-kommentator Truls Dæhli gikk rett inn i en lederjobb i NFF. Det er unorskt at media slakter landslaget. Når får den gemene hop nok? Hva skjer om, eller når, opinionen vender landslaget ryggen?
Med ujevne mellomrom går våre naboland videre til mesterskapssluttspill. Vi heier på Kontraskjæret. 23 år med nabosympatier! Sluttspill i mesterskap: Så nærme geografisk, så fjernt sportslig. Akk, så mange fester vi mister. Trøsten er at mange ikke vet hva de går glipp av, for de har ikke opplevd det.
Hva kan så gjøres? Bortsett fra et par utskudd, har det i en årrekke vært minst 30 spillere med norsk pass på omtrent samme nivå. Hvorfor da ikke spille med spillere som har relasjoner fra før, for de kan vanskelig skapes på et landslag (med få treninger).
For eksempel hadde ikke en erstatning av landslagets forsvar med Glimts’ vært en svekkelse spiller for spiller, tvert imot. De skaper overtall bakfra, noe landslagsforsvaret er sjanseløse på. Dessuten har de både kamptrening og relasjoner fra før. Fotball er ferskvare og et relasjonelt spill!
Hva gjelder spillerutvikling, står det ikke nødvendigvis bra til. I 23 år har vi hørt om lovende generasjoner, men de kan umulig være så lovende. Halve landslaget er sønner av toppspillere, og kan tvilsomt være resultat av talentarbeid, men gener og klasse.
Klasseskiller er styrende for hvem som gis de beste mulighetene. Akademiklassifiseringen, hvor klubbene har økonomiske insentiver for å tiltrekke seg de beste i ung alder (og de beste er de som har råd til akademi), forsterker ulikhet. Klasseskiller i deltakelse og selektering er en tragedie for norsk fotball.
Spillerutvikling er uansett klubbenes, ikke NFFs, geskjeft, slik landslagsskolen virker noe pussig. Akkurat her er jeg på linje med Terje Liverød.
Frode Lia peker på to hovedgrunner til landslagets suksess på 90-tallet (dog var den beste perioden 2009–2010): tidligere profesjonalisering enn konkurrentene hva gjelder analyse og toppidrettskultur, og bruk av soneforsvar (posisjonering etter medspillere, ikke motspillere).
Siden er vi innhentet av vår suksessoppskrift. Landslaget er redusert til ironi. «Våre beste menn» har bedre rykte blant ungdom, de som ennå ikke har kroppsliggjort lidelsen. Vi andre vet bedre. Vi har ironisk distanse til det hele.
