I det jeg setter meg ned for å skrive disse linjene, er det noen få timer siden det offisielt er bekjentgjort at Alex Fergusons tid som manager i Manchester United er over. Det ble nesten 27 år i klubben som i hans tid tok over posisjonen som mestvinnende i England. Mens supportere av andre klubber har lært seg å forvente et managerskifte med jevne mellomrom, finnes det i dag flere generasjoner Manu-supportere som ikke har minner om andre managere.
Jeg er blant dem som ikke finner det særlig interessant verken å diskutere hvem som er tidenes beste spiller eller tidenes beste manager. Tidene forandrer seg, og ikke minst når det gjelder managere er det så mange variabler som må tas hensyn til at det ikke kan gi grunnlag for annet enn vennskapelig (og sjåvinistisk) krangel uansett. Liverpool-supportere vil være tilbøyelige til å hevde at Bob Paisleys sju ligamesterskap på ti sesonger veier tyngre enn Fergusons 13 mesterskap på 26 sesonger, spesielt når man tar i betraktning at Liverpool bare på disse ti årene vant den gjeveste europacupen tre ganger (Ferguson måtte nøye seg med to). Dessuten er det en helt og holdent saklig innvending at både Paisley og Ferguson var managere i en periode hvor de økonomiske forutsetningene overfor konkurrentene var svært gode. De kan for eksempel peke på en personlighet som Brian Clough, som hadde langt dårligere forutsetninger både i Derby og Nottingham Forest, men han førte begge klubber fra andre divisjon til ligagull i løpet av få år.
Slike diskusjoner er med andre ord formålsløse, annet enn som samtaleemne på puben, en samtale som trolig rett som det er vil bli ganske høylydt. Uansett er Ferguson en manager som har satt varige spor, både i Aberdeen og i Manchester United, og sett fra perspektivet til oss som aldri har vært særlig begeistret for klubben fra Old Trafford, er vel den sentrale oppfatningen at han vant alt for mye og ble sittende alt for lenge.
Etter at Ferguson med så vidt overlevde de problematiske første sesongene i Manchester-klubben, sammenfalt det sportslige gjennombruddet med etableringen av Premier League. Den nye ligamodellen ga langt større TV-inntekter og gjorde det dessuten lettere å utnytte et latent kommersielt potensial også på andre områder, et potensial som engelsk fotball lenge hadde vist begrenset interesse for. Manchester United gikk i front her, både fordi de var dyktigst og fordi de ved siden av Liverpool hadde det beste utgangspunktet. Med den retningen engelsk fotball tok etter 1992, ville det vært mer overraskende om klubben forble en middelmådighet enn at de raskt tok over hegemoniet.
Hadde Ferguson gitt seg ti år tidligere, ville det derfor vært lettere å argumentere for at vel hadde han strålende resultater, men han hadde også svært gode forutsetninger. I så fall ville det vært prestasjonene i Aberdeen, hvor han brøt det mangeårige hegemoniet til Celtic og Rangers og dessuten vant cupvinnercupen, som var de mest oppsiktsvekkende.
Men med Roman Abramovitsj’ inntreden i Chelsea oppsto en ny situasjon. Den russiske oligarken erklærte rett og slett at han kom til å bruke det som krevdes av penger for å nå toppen. Plutselig var ikke Manchester United i det økonomiske førersetet lenger. Klubben ble dessuten et par år senere kjøpt opp av den amerikanske mangemilliardæren Malcolm Glazer, og Glazers tilnærming var en helt annen enn russerens: Kjøpet var tungt belånt, og Glazers eierskap har antakelig vært en belastning mer enn en ressurs med hensyn til de sportslige og økonomiske rammebetingelsene.
I årene 2004-2006 gikk da også United tre sesonger uten å være i nærheten av å true henholdsvis Arsenal og Chelsea. Særlig Chelseas dominans i 2005 og 2006 virket som et bevis på at heller ikke et managergeni kan gjøre stort mot den økonomiske dominansen klubben fikk med pengene til Abramovitsj (her kan man naturligvis legge til at Chelseas daværende manager også vil komme på tale i diskusjoner om de største managerne). Ferguson motbeviste imidlertid dette ved deretter å vinne ligaen tre år på rad. Og i motsetning til Chelsea og senere Manchester City, gjenvant han hegemoniet selv om han rett som det var solgte unna flere av de beste spillerne mens de var på topp (for eksempel Ruud van Nistelrooy og Cristiano Ronaldo). Manchester City slo dem så vidt i 2012 etter enormt store spillerinvesteringer over tre år, men denne sesongen var Manu utilnærmelige igjen. Det er å ha opprettholdt posisjonen i årene med Abramovitsj og sjeik Mansour som fremstår som den største prestasjonen i Fergusons regjeringstid på Old Trafford.
Hva har vært bakgrunnen for hans enorme dyktighet? Ett stikkord er disiplin. Ferguson fulgte opp spillerne på en måte som var lite vanlig i hvert fall i 90-årene. Engelsk fotball var preget av spillere med jernvilje og pågangsmot, men også preget av en fritids- og alkoholkultur som knapt samsvarte med det vi forbinder med toppidrett. At Manchester United i hvert fall i 90-årene lå helt i front når det gjelder holdninger og treningskultur er det liten tvil om
Et annet stikkord er fornyelse, både med hensyn til spillerstall og spillemåte. Ferguson har relativt tydelige spilleprinsipper, men de har vært tilpasset det spillermateriellet som har vært tilgjengelig. David Beckham manglet for eksempel både en fart og de dribleferdigheter man forbinder med høyre kantspillere, men i den posisjonen ble han likevel en av klubbens aller viktigste spillere, ved at laget evnet å spille på hans sterke sider. Ferguson har også usentimentalt kvittet seg med spillere som ikke lenger passet inn, eller som det ante ham at var på vei nedover.
Et tredje stikkord er spillestil. Jeg er ingen fotballekspert, men Manch U har for meg alltid fremstått som langt mer effektive og samspilte enn motstanderne, selv om de spiller for spiller kanskje har ligget hakket bak. Når man sammenligner den kraftfulle og bevegelige fotballen til Ferguson menn med det tidvis elegante, men langt oftere impotente, angrepsspillet til Manchester City denne sesongen, kunne man gråte blod. I hvert fall hvis man skulle slumpe til å holde med sistnevnte.
Til sist kommer naturligvis vinnervilje, en vilje som konstant har smittet over på laget og klubben. Ferguson er en svært dårlig taper, en egenskap som er uvurderlig så lenge den initierer vilje til forbedring snarere enn surmuling. Han evnet dessuten å unngå at spillerne måtte ta støyten for tilløp til skandaler og andre uroligheter. Ferguson har derfor, som de fleste andre, gitt sin andel av absurde kommentarer etter kamper, enten det har vært knyttet til dommeravgjørelser eller om det har vært at hans egne spillere har opptrådt på måter som ikke har vært fotballen verdig. Selv om også Ferguson kan opptre i affekt, har det antakelig som regel ligget en veloverveid plan bak selv de mest urimelige uttalelser.
En stor manager har gitt seg, etter mer enn et kvart århundre i en og samme klubb. Det avtvinger respekt. Kanskje også optimisme blant oss som drømmer om at klubbens storhetstid snart er slutt nå.
