I en fersk studie analyserer jeg og Kolbjørn Rafoss forskjeller i treningsorganisering og treningsbegrunnelser mellom gutter og jenter i alderen 13-18 år i perioden 2010-2018. Vi finner et kjønnsdelt treningsfelt hvor idrettens konkurransefokusering appellerer mindre til jenter. Det ser ut som at dette resulterer i at jenter i større grad enn gutter velger seg andre treningsorganiseringer enn idrettslag utover i tenårene. Hva kan være bakgrunnen for slike trender? Hvilke implikasjoner har det for eksempel for frafallsdebatten?
Kjønn og ulikhet er et forskningstema som har lange idrettssosiologiske røtter i Norge. Forskning har blant annet vært opptatt av å undersøke kjønnsforskjeller i sosialisering til idrett, og hvordan betydninger av kjønn påvirker kvinners muligheter som utøvere, trenere og ledere. For voksne kvinner over 15 år, har deltakelsen i idrett og trening vært økende siden 1970-tallet, og fra midten av 1990-tallet har kvinners deltagelse vært like omfattende som menns. Når det gjelder å knytte kjønnsforskjeller i trening på ulike arenaer til kjønnsforskjeller i treningsbegrunnelser, er kunnskapen mindre. For å sette våre empiriske resultater i kontekst er det nyttig å se nærmere på vårt teoretiske utgangspunkt.
Det individualiserte samfunnet og den individualiserte kroppen
Vårt utgangspunkt er parallelle endringer i samfunnet og på idrettsfeltet. I sine analyser av senmoderne identitetsutvikling, påpeker Anthony Giddens at identitet har gått fra å være forutbestemt av sosial bakgrunn til å bli et refleksivt prosjekt som handler om å realisere seg selv gjennom reflekterte valg. Dette betyr at sosiale kategorier ikke lenger nødvendigvis gir svar på hvem man er og hva man skal ta seg til. Identiteten har derfor gått fra å langt på vei være forutbestemt av tradisjoner og sosiale kategorier som familie, klassebakgrunn, kjønn og oppvekststed, til å bli et livslangt refleksivt prosjekt om å realisere seg selv i et mylder av muligheter, i et uoversiktlig mulighetsrom med mindre veiledning til hvilke valg som bør tas. De mange valgene det moderne individet står ovenfor sier noe om hvem man er og fremstår som.
De mange mulighetene og valgene vi møter på skaper en usikkerhet som gjør kroppen til et av få faste holdepunkter for å uttrykke identitet. Kroppen har ifølge Giddens blitt en av senmodernitetens sentrale identitetsmarkører, og har derigjennom fått symbolsk betydning for hvordan man uttrykker kroppslig attraktivitet og selvidentitet. Selvidentitetens selvbiografiske fortellinger har altså fått en ytre kroppslig form. Med utgangspunkt i Giddens blir modernisering og individualisering på denne måten viktig for ungdommers identitetskonstruksjoner og treningsvalg. I boken Ungdom og idrett fra 2016, viser Ørnulf Seippel til den amerikanske samfunnsviteren Ronald Inglehart når det gjelder hvordan idrett og trening kan forstås som en del av det postmaterielle samfunnet. Ingleharts poeng med hensyn til det postmaterielle er at selvrealisering gjennom ikke-materielle goder har blitt viktigere. Dette innebærer for eksempel at kulturell smak og konsum, og generelt de valgene vi tar når det gjelder hva vi spiser, hvordan vi kler oss, hvilken type jobb vi har etc., er blitt viktige realiseringsdimensjoner.
Seippel kobler dette til Giddens’ begrep om individualisering, slik (unge) mennesker kontinuerlig stilles ovenfor (livs)valg, også når det gjelder kropp og trening. Vi er enige med forskere som for eksempel Seippel og Gunnar Breivik i at heller ikke aktivitet og trening for de fleste lenger ligger innbakt i våre hverdagsrutiner. Mange får ikke lenger vært tilstrekkelig i fysisk aktivitet, verken gjennom arbeidet som generelt blir mer stillesittende eller gjennom den stadig mer skjermbaserte og passive fritiden.
Trening må ses som et av mange elementer av identitetsdannelse og selvproduksjon fordi det (som så mye annet) er noe som aktivt må velges. Dette er ifølge Seippel særlig aktuelt for ungdom fordi det gjerne er sosialt forventet at unge holder seg i en viss form, slik en attraktiv kropp og en aktiv livsstil kanskje er blitt et statussymbol. Å trene kroppen blir derfor også et individuelt ansvar og uttrykk for en reflektert iscenesettelse av hvordan man ønsker å realisere og presentere seg selv, en slags «merkevarebygging» av selvet. Forskning som viser at ungdoms treningsaktivitet er blitt mer polarisert, med flere inaktive og flere svært aktive, kan kanskje ses i dette perspektivet. Ifølge Giddens gjelder individualiseringstesen særlig for ungdom fordi de befinner seg i en livsfase preget av frigjøring fra faste rammer og institusjoner.
Når det gjelder det uoversiktlige handlingsrommet som Giddens omtaler, betydde dette særlig for kvinner, som for alvor kom inn i utdanningssystemet i Norge i 1970-årene, større frigjøring og flere livsmuligheter. Dette gjaldt også for mulighetene til å delta i den medlemsbaserte idretten. I Norge kom kvinner for fullt inn i den organiserte idretten i løpet av 1970-årene, og kvinner fikk konkurrere i Holmenkollstafetten og Birkebeinerrennet. Kvinnefotball ble tatt opp som offisiell gren i Norges Fotballforbund i 1976, og er i dag den mest utbredte organiserte idrettsaktiviteten blant unge jenter. Mulighetsrommet for hva kvinner kunne velge av organisert idrett ble altså kraftig utvidet gjennom 1970-årene. Etableringen av internasjonale treningskjeder på midten av 1990-tallet åpnet for andre treningsmuligheter, og kvinner dominerte tidlig treningssenterbransjens deltakelsesprofil.
Når vi snakker om individualisering gjør vi altså dette i giddensk forstand, slik stort sett alle kroppslige uttrykksformer, kulturelt konsum etc., er blitt del av det moderne selvbiografiske prosjektet hvor man er forfatter av sin egen bok og etter beste evne forsøker å presentere den til andre. Når det er sagt så er det ikke nødvendigvis slik at vi sluker hele Giddens individualiseringstese med hud og hår, men vi anser den likefult som nyttig å tenke med i analysen.
Det individualiserte treningsfeltet og individualiseringstendenser i forskningsfeltet
Grovt sett kan vi i alle vesentlighet skille mellom tre ulike organiseringer av trening: idrettslag, kommersielle treningssentre og trening på egenhånd i nærmiljøet. Utviklingen i deltakelse i disse treningsorganiseringene og treningsmotivene som ligger bak, tyder i sum på at ungdoms treningsaktivitet beveger seg i retning av det modernitetsteoretikere gjerne kaller individualisering, her forstått som at både treningsorganiseringen og treningsbegrunnelsene blir mindre fellesskapsorientert og mer innrettet mot selvet. Forenklet sagt er det flere samfunnsvitere, for eksempel Coleman og Putnam, som hevder at vi beveger oss fra et «vi-samfunn» til et «jeg-samfunn».
Tendensen er at frafallet fra organisert idrett skjer i yngre alder enn før, samtidig som stadig flere virker å erstatte idrettslaget med treningssenteret. Treningsbegrunnelser er også i endring: bort fra det å konkurrere, å ha det gøy og sosialt fellesskap, til kropp, helse og utseendet. Det er på denne bakgrunnen at Seippel spør om ungdom er blitt «spreke, vakre og kjedelige». Studier av ungdoms begrunnelser for å ikke delta i idrettslag, peker også i retning av individualisering. Hovedgrunnen ser generelt ut til å være at man ønsker å prioritere tiden annerledes, og det er særlig mange som ikke vil forplikte seg til faste treningstidspunkter.
En rimelig antagelse er at skiftene treningsorganisering og treningsbegrunnelser må ses i sammenheng. Det er kanskje ikke overraskende at treningssentrene vokser og at idrettslagene stagnerer i en tid hvor folks motivasjon for å trene i størst grad sammenfaller med treningssenterets individualiserte og uforpliktende logikk, mens den konkurransebaserte idretten taper terreng. Vi ønsket et kjønnsperspektiv på dette, dels for å undersøke om disse individualiseringsprosessene fortoner seg ulikt for gutter og jenter, og dels fordi en slik analyse vil kunne bidra til å kaste lys over kjønnsulikhet på idrettsfeltet som sådan.
-
-
- Hvordan fortoner så dette seg med hensyn til kjønn?
- Hvordan kan kjønnsforskjeller i treningsorganiseringer beskrives med kjønnsforskjeller i treningsmotiver?
- Hva kan forklare eventuelle kjønnede treningsbegrunnelser?
-
I studien søker vi å besvare slike spørsmål med utgangspunkt i de landsrepresentative Ungdataundersøkelsene 2010-2018 og med respondenter i aldersgruppen 13-18 år. Før vi går nærmere inn på resultatene i studien, kan det være fordelaktig å se nærmere på idrett og ulikhet mer generelt for å danne et overordnet bildet av ulikhetsmønstre på idrettsfeltet.
Barne- og ungdomsidretten: mellom stor deltakelse, stort frafall og stor ulikhet
Når det gjelder deltakelse i organisert idrett, er det ofte mest interessant å undersøke barne- og ungdomsidretten fordi deltakelsen her er stor i tillegg til at det gjerne er denne gruppen som trekkes frem når statlig støtte til organisert idrett skal legitimeres. Den organiserte idretten tilskrives å være en betydelig folkehelseaktør, og en sosial integrasjonsarena for meningsfullt og lystbetont jevnalderfellesskap. I tillegg er idrettslagene antatt å ha en viktig rolle for sosial læring og for samfunnslivets sosiale kapital, for eksempel ved at de unge og deres foreldre blir bedre kjent. I et samfunnsperspektiv er det derfor viktig å undersøke sosial ulikhet i og ekskludering fra idrett.
Tidligere forskning antyder at barn og unge generelt er mer fysisk aktive enn tidligere, selv om aktivitetsmønsteret som nevnt også gjenspeiler en polariseringstrend: de lite aktive er blitt mindre aktive og de aktive er blitt mer aktive. Forskning viser også at organisert idrett er en sentral bidragsyter til unges aktivitetsnivå. Hele 93 prosent av alle barn og unge mellom 13 og 18 år i Norge har deltatt i organisert idrett i løpet av oppveksten, og rekrutteringen er omtrent lik for gutter og jenter. Det betyr at det i en klasse med 30 elever på videregående skole, i gjennomsnitt bare er to elever som aldri har deltatt i idrettslag. En slik deltakelse er unik i verdenssammenheng, og kan raskt lede til en oppfatning av at barne- og ungdomsidretten er inkluderende og åpen for alle. En slik fortelling må nyanseres.
Selv om det med tallene til grunn er dekning for å si at barneidretten aldri har stått sterkere i Norge, er det flere forhold å bite seg merke i på medaljens bakside: økende ulikhet og klasseskiller, og generelt en idrettsbevegelse som streber etter å holde tritt med tidsånden (ungdoms ønsker og behov). Det er bred enighet i forskningsmiljøet om at idretten skiller nokså sterkt på sosiale variabler som spesielt sosial klasse og sosioøkonomisk status, og til en viss grad også med hensyn til ulikhetsdimensjoner som kjønn, alder, etnisitet, funksjonsevne og ikke minst idrettslig ferdighetsnivå. Ofte virker de sosiale kategoriene sammen, slik for eksempel ikke-vestlige minoritetsjenters deltakelse i idrettslag er særlig lav. Den siste nasjonale rapporten om ungdomsidrett viser at det er fem ganger så mange barn fra lavere sosiale lag som aldri har vært med i organisert idrett sammenlignet med barn fra høyere sosiale lag. Det er imidlertid også en tydelig sosioøkonomisk forskjell når det gjelder frafall fra idrettslag.
Når det gjelder ungdom, idrett og ulikhet, beskrives gjerne en klassedelt ungdomsidrett i det offentlige ordskiftet, hvor unge i familier med trang økonomi blir ekskludert. Det er ikke tvil om at det å delta i organisert idrett kan være utfordrende når familieøkonomien er trang. Samtidig er det gjerne flere klasserelaterte familieressurser enn økonomi som spiller inn på barn og unges idrettsdeltakelse, for eksempel fortrolighet med idrettens konkurranselogikk og foreldrenes mulighet til å involvere seg i barnas fritidsaktiviteter, slik mye tyder på at i større grad er blitt en forutsetning for deltakelse i barne- og ungdomsidretten. Ungdoms deltakelse i idrettslag kan nemlig beskrives med en sosioøkonomisk gradient heller enn et skille mellom de som har god og dårlig råd, slik det offentlige ordskiftet ofte gir inntrykk av.
Det er stort frafall fra ungdomsidretten, noe media liker å problematisere, sist NRK. I en studie som snart publiseres, har jeg og Ørnulf Seippel blant annet sett på hvor stort frafallet er på ulike alderstrinn. Mens seks av ti ungdommer i alderen 13-18 år deltar i organisert idrett på 8.trinn på ungdomsskolen (13 år), er andelen to av ti på 3. trinn på videregående skole (18 år). Frafallet er størst i aldersspennet fra 9.trinn (14 år) til Vg1 (16 år). Hvorvidt det er kjønnsforskjeller blant de frafalne og om tenåringers frafall fra idrettslag representerer et problem, kommer jeg inn på i det følgende.
Kjønnsdelt trening som uttrykk for kjønnsdelt mening
Bildet i tidligere forskning er altså at gutter og jenter rekrutteres til idrettslag i omtrent samme grad gjennom barneårene, men at unge jenter slutter tidligere i idrettslag enn guttene. Samtidig trener jenter mer enn gutter i ungdomsårene, men på andre arenaer enn i idrettslag. Min og Kolbjørn Rafoss’ studie av kjønnsforskjeller i treningsorganisering og treningsbegrunnelser, viser at «god helse» er det mest vektlagte treningsmotivet i dag, og dette er tydeligst for jenter som trener utenfor idrettslag. Som indikert i tidligere forskning, finner også vi at det å ikke forplikte seg til faste treninger er den viktigste begrunnelsen for å slutte i idrettslag. Dette gjelder særlig for eldre tenåringsjenter.
Det å slutte i idrettslag fordi det er for mye konkurransefokus, er mer utbredt blant jenter enn gutter, noe som på sett og vis harmonerer med forskning som viser at jenter i mindre grad vil «satse» på idrett i form av å gjøre toppidrettslig karriere. Mens vi finner at konkurranse- og prestasjonsmotiver dominerer blant gutter med økende alder, avtar de for jenter. En høyere andel gutter enn jenter trener i idrettslag, mens jentene i større grad foretrekker kommersielle treningssentre og egentrening. Vi ser et kjønnet (individualiserings)mønster hvor jentene med økende alder vektlegger treningsmotiver som handler om kropp, helse og fleksibilitet (jenter er mer opptatt av å holde seg sunne, slanke og i form, samt å ikke forplikte seg til faste treninger), mens guttene i større grad vektlegger konkurransemotiver.
Hvordan gutter og jenters treningsbegrunnelser og valg av treningsorganisering kan forklares er et stort spørsmål som må knekkes ned i bruddstykker, og noe som vi heller ikke setter oss fore å konkludere på i artikkelen. Det er ikke umiddelbart gitt hva som ligger bak våre resultater, men vi lanserer to delvis motstridende perspektiver som på hver sin måte kan bidra til å kaste lys over slike forståelser. Disse perspektivene, som jeg ikke utbroderer her, er for det første det bourdieuske perspektivet om (kjønns)habitus som uttrykk for kjønnet sosialisering. Tanken er at gutter og jenter utvikler ulike habituelle (pre)disposisjoner for hvordan de «gjør kjønn» på kroppsliggjorte og langt på vei ubevisste (før-refleksive) måter. På den annen side tror vi for det andre at kjønnede valg og treningspreferanser også kan ta mer refleksive former, slik Giddens’ refleksivitetstese argumenterer for.
For øvrig finner vi i perioden 2010-2018 størst økning i trening på treningssenter, mens det er en mindre økning i andelen ungdommer som henholdsvis egentrener og som deltar i idrettslag. Veksten i treningssentertrening i perioden er klart størst for jenter. Videre er det slik at ungdom som trener på ulike arenaer har ulike treningsbegrunnelser. Ikke overraskende er det de konkurranseorienterte som deltar i idrettslag, de utseendeorienterte som trener på treningssenter og de helseorienterte som trener på egenhånd. Samtidig er det slik at guttene som trener i idrettslag er mer konkurranseorienterte enn jentene som deltar i organisert idrett. I et større idrettspolitisk perspektiv blir det et spørsmål hva disse funnene, og ulikhet i idrett og trening mer generelt, kan bety for frafalls- og ulikhetsdebatten knyttet til barne- og ungdomsidrett.
Når og for hvem er frafall og (kjønns)ulikhet i idrett problematisk?
Hvorvidt stort frafall fra idrettslag tidlig i tenårene representerer et betydningsfullt samfunnsproblem, er mye diskutert. Flere idrettsforskere, for eksempel Arve Hjelseth, peker på at deltakelse i organisert idrett for de fleste ikke er beregnet å vedvare inn i voksentilværelsen eller livet ut. Om alle de som rekrutters til barneidretten (93 prosent av ungdomsbefolkningen) hadde blitt værende i idrettslagene ut tenårene, hadde jo ikke idretten (med mindre det hadde skjedd en svært massiv anleggsutvikling) hatt plass til å rekruttere nye medlemmer. Frafall i seg selv er derfor både lite problematisk og lite overraskende. Mer interessant er hva frafall skyldes, i hvilken alder det skjer og om det er sosiale ulikheter i frafallet.
Om frafall fra idrettslag er et problem avhenger av hvilket perspektiv man inntar. At ungdom søker etter andre arenaer for fysisk aktivitet enn i regi av idrettslag, trenger ikke være problematisk for andre enn idretten selv, i hvert fall ikke om frafallet er resultat av ungdommenes eget ønske heller enn et resultat av ekskludering, slik ekskludering normalt forstås som det å være forhindret fra å gjøre noe man ellers ville ha gjort grunnet mangel på ressurser. Det er for eksempel lite i forskningslitteraturen som tyder på at de frafalne idrettsungdommene også slutter å trene når de gir seg meg organisert idrett. Det er altså liten grunn til å tro at de som for eksempel trener langrenn organisert i idrettslag, slutter helt å gå på ski når de gir seg i idrettslaget.
Den putnamske forståelsen av idrettens rolle for (re)produksjon av sosial kapital
På den annen side er det noe med selve organiseringen av idrettslagsaktiviteten som er verdifull. Den amerikanske statsviteren Robert Putnam er opptatt av hvordan nedgang i sosial kapital er uttrykk for at folk generelt er mindre sosialt forbundet med hverandre, både innad i etablerte grupper og mellom grupper. Putnam er mest interessert i det sistnevnte, det som kan oversettes til brobyggende sosial kapital. Med dette menes den sosiale tilliten, forståelsen, respekten og samarbeidet mellom ulike sosiale nettverk og sosiale grupper som «smører» både samfunnslivet generelt og demokratiet spesielt. Putnam trekker frem det sivile samfunnslivet og deltakelse i frivillige organisasjoner, som for eksempel idrettslag, fritidsklubber, kor, speideren, og politiske og religiøse foreninger, som sentrale for produksjonen av den brobyggende formen for sosial kapital.
Dette skyldes at disse organisasjonene og fellesskapsformene er egnet for å bli kjent med individer man ellers neppe ville kommet i kontakt med. Det er fristende å trekke dette enda lenger enn det Putnam gjør. Slik jeg ser det (noe spissformulert) er det frivillige organisasjonslivet og spesielt den organiserte idretten i idrettslag snart de eneste naturlige arenaene (i hvert fall så lenge ikke alkohol er involvert) hvor man kan introduseres for og bli kjent med personer man ikke kjenner fra før. Særlig er altså idretten viktig fordi det er den største frivillige organisasjonen i de fleste vestlige samfunn, og fordi et bredt lag av samfunnet er representert i idretten. Dette gjelder i høyeste grad også i Norge.
Gjennom deltakelse i organisert idrett kan dermed barn og unge, og ikke minst deres foreldre, omgås med folk man antageligvis ellers ikke ville ha blitt kjent med. Dette har naturligvis en individuell verdi, slik for eksempel Pierre Bourdieu definerer sosial kapital som en individuell ressurs bestående av nettverk og kontakter som kan mobiliseres. For min egen del vil jeg for eksempel anslå at 80 prosent av mitt nåværende sosiale nettverk ble rekruttert gjennom idrettsdeltakelse i barndommen og i tenårene. Sosiale nettverk fra tidlige barne- og ungdomsår er selvsagt både nyttige og til glede der og da, samtidig som de også er verdifulle senere i livet. Putnam anerkjenner både den individuelle og kollektive ressursdimensjonen av sosial kapital, men legger likefult mest vekt på samfunnsnytten av slike nettverk, altså det at sosiale bånd mellom ulike sosiale grupper kommer fellesskapet (samfunnet) til gode.
Tillit, forståelse og samarbeid som går på tvers av sosiodemografi, slik man kan bli kjent med personer og grupper som man ellers ikke omgås med grunnet sosiokulturelle, religiøse eller etniske skillelinjer som virker hemmende for sosial kontakt, har altså en betydelig samfunnsverdi. Forskning viser imidlertid at den organiserte barne- og ungdomsidretten har fått en tydeligere sosial profil helt siden 1950-tallet. Idretten har særlig styrket sin posisjon i ressurssterke familier med forholdsvis god økonomi og blant unge med foreldre med tid og mulighet til å involvere seg i barnets idrettsengasjement slik det i større grad forventes. Med dette har den organiserte idretten svekket sin stilling blant barn og unge som lever i mindre ressurssterke hjem. Dersom organisert ungdomsidrett virker ekskluderende på ressurssvake grupper, taper dermed også idretten samfunnsmessig verdi. Idretten risikerer da å snarere forsterke «mulighetsgapet» og ulikheten mellom individer tilhørende ulike sosiale lag. En slik utvikling er utvilsomt problematisk. Frafall og sosial ulikhet må derfor ses i sammenheng.
At jeg og Kolbjørn Rafoss i vår artikkel finner større individualisering av treningen til jenter, noe som blant annet innebærer at jenter har større frafall fra organisert idrett enn gutter, trenger derimot ikke å være uttrykk for et avgjørende problem som det er absolutt nødvendig å gjøre noe med, i hvert fall ikke så lenge resultatene våre samtidig peker i retning av at jenter mer enn gutter erstatter idrettslaget med uorganisert trening i tenårene.
Generelt sett ser idrettens konkurranselogikk ut til å være mer forenelig med gutters ønsker og motiver for trening utover i tenårene. At jenter slutter noe tidligere i idrettslag enn gutter på bakgrunn av at konkurranselogikken er mindre forenelig med deres treningspreferanser, identitetsprosjekter og fritidsprioriteringer, er i så fall ikke et uttrykk for at jenter ekskluderes fra organisert idrett. De har bare mindre lyst til å delta i idrettslag enn gutter, hvilket først og fremst er et problem for idretten selv.
