Ballon d’Or gir ikke mening

Det er en uting med individuelle kåringer i lagidrett som fotball. Kåringene bygger på en tom logikk som svarer til kommersielle hensyn snarere enn fotballfaglige.

Når Ada Hegerberg blir kåret til verdens beste kvinnelige fotballspiller i 2018 er det med norske øyne åpenbart oppløftende. Men når applausen har lagt seg og jeg får tenkt meg om, så slår det meg at det gir lite mening å trekke frem enkeltspillere i et kollektivt spill som fotball.

De siste årene har UEFA, FIFA, journalister, fotballkommentatorer, såkalte ‘eksperter’ og mediehus, ofte lent seg på en logikk som burde la seg gjennomskue av den gjengse supporter: det medierte stoffet forsøker å bygge opp stemningen, interessen og engasjementet ved å rette søkelys mot enkeltspillere og enkeltdueller. Det spilles på noen utvalgte profiler som kan avgjøre kampen. Dette gir kanskje leserklikk og selger muligens godt på sponsormarkedet, men har lite med fotballfaglige perspektiver å gjøre.

Individuelle innretninger mot lagidrett som fotball bygger nok mest på kommersielle hensyn, hvor det blant annet er om å gjøre å få allerede fotballinteresserte til å fange enda mer interesse for produktet – og kanskje til og med engasjere folk som i utgangspunktet ikke er spesielt interesserte. Hvorvidt det er en effektiv strategi er jeg usikker på.

Fotball handler om noe mer og noe helt annet enn enkeltspilleren, nemlig om å vinne sammen heller enn alene – noe som ligger utenfor den individualiserte forståelsen av fotball. Fra et fotballfaglig ståsted er individuelle kåringer og prisutdelinger som Ballon d’Or derfor verdiløse.

En fotballprestasjon må naturligvis forstås som kollektivets triumf snarere enn individets. Alle burde vite at en fotballprestasjon ikke kan ses isolert sett, men som en del av et komplekst spill og motspill hvor med- og motspillere, taktiske disposisjoner etc., spiller inn på enkeltspillerens prestasjon.

Opphausingen av det individuelle i fotballen eller annen lagidrett som sådan, representerer ikke noe nytt. Selv lar jeg meg ofte fascinere av enkeltspillere og det var dette som skapte idoler i barndommen. Men idolbygging og individuelle prestasjoner er noe annet og mindre problematisk enn individuelle kåringer.

Det finnes mange uttrykk for vektleggingen av det individuelle i fotball. Ballon d’Or (Gullballen)-eksempelet står ikke alene. Alt for ofte hører jeg om kampens eller turneringens beste spiller, toppscorer, årets trener, årets gjennombrudd, eller enda verre: årets lag sammensatt til en ellever bestående av spillere fra ulike lag. TV 2’ «Fantasy»-konsept er et annet tilfelle her.

Det er fristende å eksemplifisere at fotball må betraktes som kollektivets triumf. Klassisk ‘godfot-teori’ som vi best kjenner fra Rosenborgs glade 90-tallsdager, bygger på prinsippet om at lagets prestasjon må forstås som summen av de individuelle ferdighetene som samspiller med hverandre. Med et lag med komplementære (spiss)ferdigheter kunne Rosenborg ta en rekke skalper ute i Europa mot lag med bedre individualister. Når enkeltspillere ble tatt ut av det velsmurte maskineriet og solgt til andre klubber, opplevde få suksess. Prestasjonene i RBK skyldtes at de kjente sin rolle i lagets totalitet. Når de så ble tatt ut av dette og skulle spille på en annen måte for andre lag, falt de ofte gjennom.

Suksesstrenere som Kjell «Schou’en» Schou-Andreassen, Eggen og Drillo har alle uttalt seg kritisk om fokuseringen av individuelle prestasjoner i fotballen. Hva hadde for eksempel Bjørnebye vært uten Jostein Flo og motsatt, eller Strand uten Skammelsrud og vica versa?

Fotballfolket lar seg nok ikke lure. Men det er uansett kilde til irritasjon at en rekke aktører aldri slutter å prøve seg. Ballon d’Or er antagelig det fremste eksempelet på denne fotballindividualiserte meningsløsheten – enkeltspillerens triumf.

About author
Jeg er idretts- og samfunnsviter hovedsakelig med bakgrunn fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU (Trondheim) hvor jeg avla min bachelor- og mastergrad, nå doktorgradskandidat ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet (Bodø). Jeg har også studert Kroppsøving og idrett, gått NIH Aktiv sin Personlig Trener-stige, tatt Sosiologi og Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Mine forskningsinteresser og kompetansefelt er hovedsakelig innen idrettssosiologi i stort, sosial ulikhet, ungdom, organisert idrett, trening, folkehelse, idrettspolitikk og kvantitative metoder.
Submit your comment

Please enter your name

Your name is required

Please enter a valid email address

An email address is required

Please enter your message