Det er en uting med individuelle kåringer i lagidrett som fotball. Kåringene bygger på en tom logikk som svarer til kommersielle hensyn snarere enn fotballfaglige.
Når Ada Hegerberg blir kåret til verdens beste kvinnelige fotballspiller i 2018 er det med norske øyne åpenbart oppløftende. Men når applausen har lagt seg og jeg får tenkt meg om, så slår det meg at det gir lite mening å trekke frem enkeltspillere i et kollektivt spill som fotball.
De siste årene har UEFA, FIFA, journalister, fotballkommentatorer, såkalte ‘eksperter’ og mediehus, ofte lent seg på en logikk som burde la seg gjennomskue av den gjengse supporter: Det medierte stoffet forsøker å bygge opp stemningen, interessen og engasjementet ved å rette søkelys mot enkeltspillere og enkeltdueller. Det spilles på noen utvalgte profiler som kan avgjøre kampen. Dette gir kanskje leserklikk og selger muligens godt på sponsormarkedet, men har lite med fotballfaglige perspektiver å gjøre. Fotball er jo noe mer og ganske annet enn dette.
Individuelle innretninger mot lagidrett som fotball bygger nok mest på kommersielle hensyn, hvor det blant annet er om å gjøre å få allerede fotballinteresserte til å fange enda mer interesse for produktet – og kanskje til og med engasjere folk som i utgangspunktet ikke er spesielt interesserte. Hvorvidt det er en effektiv strategi er jeg usikker på.
Fotball handler om noe mer og noe helt annet enn enkeltspilleren, nemlig om å vinne sammen heller enn alene – noe som ligger utenfor den individualiserte forståelsen av fotball. Fra et fotballfaglig ståsted er individuelle kåringer og prisutdelinger som Ballon d’Or derfor verdiløse.
En fotballprestasjon må naturligvis forstås som kollektivets triumf snarere enn individets. Alle burde vite at en fotballprestasjon ikke kan ses isolert sett, men som en del av et komplekst spill og motspill hvor med- og motspillere, taktiske disposisjoner etc., spiller inn på enkeltspillerens prestasjon.
Opphaussingen av det individuelle i fotballen eller annen lagidrett som sådan, representerer ikke noe nytt. Selv lar jeg meg ofte fascinere av enkeltspillere og det var dette som skapte idoler i barndommen. Men idolbygging og individuelle prestasjoner er noe annet og mindre problematisk enn individuelle kåringer.
Det finnes mange uttrykk for vektleggingen av det individuelle i fotball. Ballon d’Or (Gullballen)-eksempelet står ikke alene. Alt for ofte hører jeg om kampens eller turneringens beste spiller, toppscorer, årets trener, årets gjennombrudd, eller enda verre: årets/sesongens lag sammensatt til en ellever bestående av spillere fra ulike lag. TV 2’ «Fantasy»-konsept er et annet tilfelle her. Egentlig er sistnevnte kåring en kåring av de elleve beste enkeltspillerne, selv om dette heller ikke gir så mye mening i et lagspill. Nils Arne Eggen vil antagelig innvende at fotball vedgår av relasjonelle ferdigheter (snarere enn isolerte enkeltmannsprestasjoner) satt i system hvor man etter beste evne utnytter enkeltspillernes spisskompetanse slik at disse i størst mulig grad kommer kollektivet (laget) til gode.
Det er fristende å eksemplifisere at fotball må betraktes som kollektivets triumf. Klassisk ‘godfot-teori’ som vi best kjenner fra Eggens og Rosenborgs glade 90-tallsdager, bygger på prinsippet om at lagets prestasjon må forstås som summen av de individuelle ferdighetene som samspiller med (er tilpasset) hverandre. Samtidig er individet (enkeltspilleren og han/hennes prestasjon) først og fremst et produkt av laget (system, rollefordeling etc.). Med et lag med komplementære (spiss)ferdigheter kunne Rosenborg ta en rekke skalper ute i Europa mot lag med bedre individualister. Når enkeltspillere ble tatt ut av det velsmurte maskineriet og solgt til andre klubber, opplevde få suksess. Prestasjonene i RBK skyldtes at de kjente sin rolle i lagets totalitet. Når de så ble tatt ut av dette og skulle spille på en annen måte for andre lag, falt de ofte gjennom.
Suksesstrenere som Kjell «Schou’en» Schou-Andreassen, Eggen og Drillo har alle uttalt seg kritisk om fokuseringen av individuelle prestasjoner i fotballen. Hva hadde for eksempel Bjørnebye vært uten Jostein Flo og motsatt, eller Strand uten Skammelsrud og vica versa?
På samme måte er det heller ingen enkel oppgave å vurdere prestasjonene til en trener, nettopp fordi man alltid til en viss grad er prisgitt spillerne sine. Det fremstår for eksempel relativt åpenbart at Drillo var forut for sin tid og en fotballanalytiker (og taktikker) av rang. Samtidig har ingen norsk landslagssjef, verken før eller siden, hatt bedre spillere å velge blant. På 90-tallet fikk omtrent 40 spillere med norsk pass prøve seg i Premier League. Jeg leste en gang at det på et tidspunkt bare var Skottland som hadde flere utenlandsproffer i den engelske toppdivisjonen enn Norge. Selv om antall norske Premier League-proffer på den tiden delvis kan tilskrives agentvirksomheten til Rune Hauge, sier det også noe om kvaliteten på de norske spillerne.
Norges sier over Brasil i 1998-VM er for de fleste nordmenn det aller største hva gjelder fotballopplevelser. Den gangen holdt det ikke å ha kontrakt med en engelsk eller tysk 1.divisjonsklubb for å spille på landslaget. Faktisk var det spillere som spilte fast på gode lag både i England og Spania som ikke engang var i VM-troppen. Dessuten: Året før ”mirakelet i Marseille”, altså i 1997, tok Eggens Rosenborg seg til kvartfinale i Champions League. Bare Roar Strand fikk plass på laget i Brasil-kampen. Alt dette sier litt om hva Drillo hadde å velge i den gangen.
Et annet, og kanskje bedre, eksempel er Pep Guardiola. Noen kaller han verdens beste trener. Det er godt mulig, men det er verdt å ta noen forbehold. Hvordan kan man egentlig vite hva han er god for? Faktum er at hans første trenerjobb var i Barcelona. Et Barcelona med et enormt spillergalleri kronet med tidenes beste fotballspiller, Messi. Å vinne titler med det Barcelona-laget var ikke den største utfordringen, selv om spillet deres på mange måter var revolusjonerende overlegent. Videre gikk Pep til suverene Bayern München, som på det tidspunktet hadde tatt seks seriemesterskap de siste ti årene. Det burde ikke overraske noen at Pep også fikk suksess der. I skrivende stund befinner Pep seg i Manchester City, den kanskje mest pengesterke klubben i verden. Også her lå det meste til rette for suksess når Pep kom inn portene, selv om hegemoniet ikke var like tydelig som Barcelona og Bayern Münchens i henholdsvis Spania og Tyskland. Poenget er at Pep aldri har trent en ”underdog”. Det beste ”beviset” på en treners kvaliteter må vel være at man evner å ta en underdog til nye høyder, slik både Drillo og særlig Eggen gjorde med sine lag.
Fotballfolket lar seg nok ikke lure. Men det er uansett kilde til irritasjon at en rekke aktører aldri slutter å prøve seg. Ballon d’Or er antagelig det fremste eksempelet på denne fotballindividualiserte meningsløsheten – enkeltspillerens triumf.
Mitt inntrykk er at den gjengse fotballsupporter verken bryr seg særlig om prisen eller tar den spesielt seriøst. Noen vil hevde at individuelle priser i en lagidrett i seg selv er en uting. Samhandlingsteoriens far, «Schouen», ville reagert. «God sammen med hvem?», innvendte han.
