For første gang i historien har en norsk klubb vunnet en kamp i en europeisk kvartfinale. Det er spinnvilt nok i seg selv, men Bodø/Glimts posisjon i det internasjonale fotballhierarkiets næringskjede gjør det større enn størst.
Mye er sagt om 6–1-kampen, en ellevill anledning som antagelig aldri vil overskygges i Glimts historie. Det var det største tapet til en av verdens mest meritterte trenere, José Mourinho, noensinne, i over 1000 kamper som elitetrener. Aldri har et Mourinho-lag sluppet inn mer enn fem mål. Etter tre kamper mot Roma, kan vi slå fast at Glimt er i selebert selskap når det gjelder klubber Mourinho ikke har klart å slå på minst tre oppgjør: Det gjelder bare Glimt og Real Madrid. Videre er Glimt laget i fotballhistorien som har scoret flest mål (hele ti) mot et Mourinho-lag på én sesong.
Rett nok stilte Roma svekket den første gangen, og det var et helt annet lag som stilte på Aspmyra nå. Det var det imidlertid også i Glimts tilfelle. Et underkommunisert poeng er at bare fire av Glimt-heltene som startet mot Roma i 6–1-seieren, spilte i denne 2–1-bragden. Videre var Romas stortap mot Glimt sist «bare» en gruppespillkamp. Nå stod det en semifinalebillett på spill. Roma var advart. De stilte toppet og møtte et Glimt-lag som akkurat har startet seriespillet. Verken Celtic, AZ eller Roma hadde tapt på evigheter før de tapte mot Glimt. De gule har imidlertid den villeste rekken av dem alle: 37 kamper på rad uten tap i alle turneringer. De er ubeseiret i Conference League, og har vunnet alle hjemmekampene. Sist Glimt-tap var 5. august 2021.
Det var laget Glimt som slo individualistene i Roma. Dette er et av fotballens fascinerende særtrekk: Samlet kan et lag bli bedre enn summen av enkeltspillerne. Fotballdiskursen handler irriterende ofte om enkeltspillere, men det er de relasjonelle ferdighetene som er betyr mest, noe Glimt er et vitnesbyrd om. Legenden Kjell «Schou’en» Schou-Andreassen innvendte ofte når en spiller ble betegnet som god: «God sammen med hvem?». Glimt-laget gjør hverandre gode ved å spille på hverandres «godfot», som Nils Arne Eggen ville sagt.
Det er ikke rett anledning til å analysere i hjel bakgrunnen for Glimts suksess i skrivende stund, men det er påfallende hvordan mester Kjetil Knutsen fremstår som fotballpedagog. I likhet med Egil «Drillo» Olsen, Nils Arne Eggen, Ståle Solbakken og mange andre i Glimts trenerteam, er Knutsen lærerutdannet og har jobbet som lærer. Eggen har sagt at han jobbet som lærer hele livet; først i skolevesenet, så som fotball-lærer. Det samme kan sies om Knutsen.
På pressekonferansen etter kampen snakket Knutsen om hvordan spillerne «tar læring», om gruppedynamiske prosesser og hvordan den enkeltes læring bidrar til gruppens utvikling. Utviklingsmiljøet i Glimt virker ikke å stå tilbake for noe i fotballen. Merk at nær alle som kommer til klubben blir bedre, mens de fleste som drar stagnerer. Det er antagelig Glimt-miljøet og gruppen som gjør enkeltspilleren god, ikke omvendt.
Det er også fristende å sette Glimt-eventyret i perspektiv. De mistet altså fire landslagsspillere fra gruppespillet, slik Glimt har mistet sine beste hvert år i årevis. Glimt er imidlertid vel så gode som lagene de selger sine stjerner til. Håkon Evjen ble kåret til Eliteseriens beste spiller i 2019, og gikk til AZ. Glimt slo ut AZ i forrige runde av Conference League. Det skal være umulig å slå ut lagene du selger dine beste til.
Glimt bokser åpenbart i en langt høyere vektklasse enn det budsjettet tilsier, de gjør det med stil med en fotball som aldri er sett på norsk jord, og de gjør det «undefeated». Det blir legender av slikt, og kanskje også mestere.
Fotballhistorikere og fotballhipstere omtaler Glimt-eventyret som det antagelig største i moderne vestlig fotballhistorie, tatt i betraktning spillet på banen og forutsetningene utenfor banen. De bryter alle naturlover og alt vi trudde vi visste om den moderne fotballens begrensninger. Glimt tar skalper som den moderne fotballens hyper-kommersialisering burde gjøre umulig. Fotballhierarkiets darwinisme og kynisme holder vanligvis slike suksesshistorier tilbake. Så fort man bygger noe godt i det små, blir man kjøpt i stykker og eventyret tenderer til å ta slutt. Ikke i Glimts tilfelle. De har klart kunststykket å fornye seg gang på gang.
En viktig dimensjon ved fotballens popularitet som verdens største idrett og kulturfenomen er at «the beautiful game» muliggjør virkeliggjøring av drømmer, eventyr og askeladdhistorier. Glimts suksess de siste årene, kulminert med denne seieren over Roma, er kanskje den moderne fotballens beste eksempel på dette. Derfor er Glimt-oppturen en seier for fotballen i stort.
Heldigvis kan ikke alt kjøpes for penger i dagens fotball. Det er forståelig at spillere drar til utlandet for å sikre seg økonomisk, men sportslig er det få grunner til å forlate nord. Dessuten handler toppidrett om å vinne titler, noe sjansene er større for i Glimt enn i de fleste utenlandseventyr. Hvorfor forlate den mordene fotballens største eventyr og unike prestasjonsmiljø?
Glimt har ikke kjøpt seg til suksess. Tvert imot hadde de et av Eliteseriens laveste budsjett når suksessen startet i 2019. I motsetningen til de fleste andre suksesshistorier i dagens fotball, er ikke Glimts-suksessen forårsaket av en rik onkels investering. Laget er hovedsakelig bygget på «vrakgods» fra andre klubber. Suksessen er rett og slett et resultat av godt arbeid over tid.
Mourinho er en av den moderne fotballens største profiler. En tittelgarantist og en bøtteløfter knapt uten sidestykke. Nå står han naken og ydmyket tilbake. Sur og grinete, med unnskyldninger eller bortforklaringer som faller på sin egen urimelighet. Etter 6–1-ydmykelsen sa han at Glimts førstelag var bedre enn hans andrelag, og at Glimt hadde bedre spillere enn Roma. Å si det som Roma-trener mot Bodø/Glimt er vanvittig. Etter 2–2-kampen i Roma var det dommerne som var problemet. Nå var det kunstgresset. Kjære José: Glimt er åpenbart også bedre enn ditt førstelag. Glimt fremstår rett og slett som et bedre fotballag enn Roma – mot alle odds. Spenningen ligger i om de også er det i returoppgjøret.
Man kan godt forsøke å sammenligne Glimts suksess med Rosenborgs bravader på 1990-tallet, men det er en nokså umulig oppgave. Det som i hvert fall er et objektivt faktum er at den økonomiske avstanden fra Glimt til storklubbene i Europa er langt større enn den var i RBKs tilfelle. Det Glimt gjør er antagelig den største prestasjonen av en skandinavisk klubb etter Bosmandommen fra 1995, ikke minst fordi Glimts reise er raskere og brattere enn noe vi har sett tidligere. Husk at Glimt spilte i førstedivisjon i 2017, og at Glimt er et lite lag fra en liten by selv i norsk sammenheng.
Hver generasjon i en bestemt populasjon opplever noen få øyeblikk som brenner seg fast i den kollektive hukommelsen og historieskrivingen om sin tid. Glimts eventyrhistorie, med foreløpig topp med seier i en europeisk kvartfinale mot Roma, er et slikt øyeblikk, i hvert fall for bodøværinger og nordlendinger, men også for en del andre fotballinteresserte i vårt land.
Det er en kjensgjerning at det å være supporter av et fotballag er mer lidelse enn lidenskap. Nedturene er som regel langt flere enn oppturene. Derfor er det så viktig å dyrke oppturene for alt det er verdt, «å leve i nuet» som Arne Scheie oppfordret til etter Brasil-triumfen i 1998-VM. Et menneskeliv, en by og en fotballklubb har noen få momenter i løpet av sin tid. Momenter er til for å gripes, slik det virket innbakt i den kollektive bevisstheten til Bodø-folk at man selvsagt tok til byens vannhull etter Roma-triumfen, slik de også gjorde etter 6–1-nedsablingen.
Fotballen var ikke død. Glimt er antagelig den morderne fotballens vakreste eventyr.
