Mads Skauge, fotballsosiolog ved Nord universitet og J-feltets talsmann
KORTVERSJON:
- Utvikling eller avvikling? Det er spørsmålet. I disse årsmøtetider er videoassistert dømming (VAR) særlig aktuelt. Dette er VAR-omkampen i norsk fotball. Jeg er mot, og forsøker argumentere for hvorfor. Særlig vektlegger jeg å sette ord på hva ”øyeblikkets magi” er, og belyse dets viktighet.
- Intet inngrep i fotballens grunnstemning har påvirket fotball- og særlig tribuneopplevelsen mer, i hvert fall ikke for meg. VAR gjør at jeg ofte ikke kan juble uhemmet for skåring – og jeg er ikke alene. Jeg må feire med forbehold, uansett hvor lang tid avgjørelsen tar (om den tar 20 sekunder eller to minutter er ikke hovedpoenget), fordi jeg har i bakhodet at VAR kan inngripe, for det kan alltids ha skjedd noe i sekundene før den forløsende skåringen som gjør at en må forberede seg på noen minutter med ørkesløs venting på VARs dom.
- Det ødelagte skåringsøyeblikket kan høres ut som en bagatell, men slike øyeblikk er en hovedgrunn til at fotball er verdens største kultur (knapt noe betyr mer for flere) og idrett. Det unike med fotball er at skåringer er mangelvare. Dermed har en skåring stor verdi. Timevis, for ikke å si ukevis, med oppbygd energi og nervøsitet, får sin eksploderende utløsning i noen sekunders eufori. Intet annet i tilværelsen inviterer til samme spontane og kraftige emosjonsutløp. Jeg trenger dem. VAR forvolder slik mye av fotballens popularitets- og suksessgrunnlag.
- VARs (tynne) legitimitetsgrunnlag og ambisjon, er økt rettferdighet. Men flere rette nøkkelavgjørelser (knyttet til skåringer, straffespark og direkte rødt kort) er langt fra noen garanti for mer rettferdighet, for VAR tar ikke de mindre dommerfeilene tidligere i situasjonsrekken, altså situasjonene som leder til nøkkelsituasjonene. I et rettferdighetsperspektiv er disse like viktige.
- Fotball er et sammenhengende spill hvor den ene situasjonen glir over i og påvirker den neste. Et feildømt frispark på egen halvdel, eller et feildømt innkast, kan nettopp føre til nøkkelsituasjoner. «Små» dommerfeil kan altså få store konsekvenser sekunder senere, men VAR overser dem. Det er derfor meningsløst å se på enkeltsituasjoner isolert fra situasjonene som produserte dem. Og uansett hvordan man velger å løse problemet med i hvilken grad VAR skal ha tilbakevirkende kraft (hvor langt tilbake i situasjonsrekken VAR går), blir det derfor prinsipielt galt.
- VAR forutsetter nemlig avventende dømming. I tvilstilfeller, som fotballen florerer av, skal dommerne la spillet gå, i tilfellet det ender i skåring. Så er tanken at VAR kan se på tvilstilfellene etterpå, med tilbakevirkende kraft. Men fordi VAR kun skal ta store dommerfeil (hva som er feil nok er imidlertid umulig å entydig definere, for ingen situasjoner er identiske), tas ikke de mindre. Disse er like fullt feil, og altså like viktige for rettferdigheten. Det vilkårlige i hver enkelt avgjørelse, erstattes av vilkårligheten i hvilke situasjoner VAR tar, og man er like langt.
- Jeg tror altså at sannsynligheten for flere rette nøkkelsituasjoner øker med VAR. Mitt poeng er at det ikke automatisk øker rettferdigheten. Det er nemlig noe med VARs logikk som gjør at man må gradere dommerfeil, og avventende dømming (i mange tilfeller en forutsetning for VARs tilbakevirkende kraft) gjør at de mindre feilene oftere får passere enn før VAR, uten å være VAR-mat i «sjekken» etterpå. Vi mener dette er logisk, rett og slett fordi «hevet list» er en nødvendig følge av VAR (hvis man først dømmer på en situasjon, får VAR aldri muligheten til å godkjenne den eventuelle skåringen situasjonen kunne ledet til hvis den fikk utspille seg uten dommerinngripen).
- Fordi ingen situasjoner er identiske, har det uansett begrenset verdi å lære av tidligere situasjoner (slik den norske dommerstanden gjentar hver gang VAR kritiseres), for neste gang en lignende situasjon oppstår, utspilles den litt annerledes.
- Mer rettferdighet med VAR, kan uansett umulig bevises eller motbevises overbevisende empirisk, for det meste koker ned til subjektive avgjørelser i en gråsone som verken er svart eller hvit, og som ikke lar seg underbygge med objektive tvilsfrie data. Selv etter å ha sett reprisen mange ganger, er dommere uenige. VAR-studier bruker ofte ”dommerpaneler” som sannhetsvitner, hvor flertallet avgjør om VAR gjorde rett, men det er alltid uenighet. Og de ser kun på nøkkelsituasjonene, ikke situasjonene som foranlediget dem, og som er like viktige for rettferdighet.
- VARs hovedspørsmål om mer rettferdig fotball lar seg altså ikke besvare. Rettferdige dommeravgjørelser kan ikke måles, for det handler om subjektive gråsonetilfeller. Da er vi like langt, vi har bare brukt masse tid på å komme fram til en konklusjon som uansett kan bestrides. Selv om VAR hadde lyktes i å gjøre fotballen hundre prosent rettferdig, ville det for meg ikke være verdt det, for mye ofres på rettferdighetens alter.
- Merk at både det kvalte skåringsøyeblikket og rettferdighetsspørsmålet er innbakt i VARs dødfødte logikk: Uansett teknologi- og dommerkvalitet, består disse problemene. VAR vil aldri fungere etter intensjonen, og det var åpenbart fra starten.
- Selv offside er høyst subjektivt. Når angriper spurter mot mål og forsvarer motsatt vei, kan offsidelinjen flytte seg minst 15 centimeter på én hundredel. Man må altså treffe ballberøringen med en tusendels nøyaktighet for å komme fram til en sikker konklusjon, noe som per i dag i praksis er umulig, selv om akkurat offside trolig kan bedres med bedre teknologi – men det er langt frem.
- La meg for ordens skyld legge til at mållinjeteknologi, som er noe helt annet, har min fulle støtte. Den forteller dommeren på sekundet om ballen var inne, og konklusjonen er svart/hvit, i motsetning til avgjørelsene VAR brukes til å fatte.
- Ja, uten VAR i Norge blir norske dommere trolig mindre attraktive med hensyn til å dømme internasjonale VAR-kamper, det er naturlig. Dommernes internasjonale karrierer bør imidlertid komme langt ned på listen over hva som er viktigst å prioritere.
- Dommerfeil er selvsagt lite heldig, men vi har sett i vel ti år at VAR ikke løser problemet. Som i dømmingen før VAR, gjør også VAR hårfine vurderinger. Derfor fremstår ikke VAR som noen ”kvalitetssikring”, men unødig tids- og ressursbruk, som dessuten (og ikke minst) tar bort det vakreste fra fotballkulturen, nemlig spontane øyeblikk.
- Fotballen er konservativ. Mens nesten alle andre store idretter har endret seg radikalt for å tilpasse seg TV-markedet, er fotballspillet slående likt som for 100 år siden. Dag Solstad har for eksempel antydet at fotballen ikke henger med i sin samtid, hvor fotball, i motsetningen til vår tids populærkultur, er et utidig, langsomt og tidkrevende spill, hvor nesten ingenting skjer. Slik går fotballen i utakt med moderniteten, men det er som nevnt nettopp dette som gjør den unik, særlig fordi skåringsøyeblikkene blir så sentrale. Den siste virkelige radikale regelendringen kom i 1925, med justeringen i offsideregelen. VAR har endret fotballens grunnstemning drastisk ved å kvele øyeblikksdyrkningen. I stedet for emosjonell eksplodering, er vi tvunget til å legge lokk på våre følelser, og nærmest implodere. Det er tross alt mer vesentlig for fotballens stilling enn hvorvidt videoteknologi kan sørge for noen prosentpoeng flere rette avgjørelser i situasjoner der dommeren i første instans har gjort svært grove feil.
- Norske lags sjanser i Europa? Jeg har ikke sett noe tegn til at man legger opp spillet etter VAR.
- At ”VAR er kommet for å bli”, er en normativ påstand, ikke et argument.
- I sum er VARs bakdeler klare, fordelene i beste fall uklare. Det eneste vi uomtvistelig kan slå fast om VAR, er at øyeblikket blir borte og at fotball dermed blir veldig mye kjipere for veldig mange. Det er alvorlig. Alt annet – fra økt rettferdighet, mindre stygge taklinger, mindre filming etc. – er forbundet med stor statistisk usikkerhet, nettopp grunnet gråsonelogikken (hva skiller en stor dommerfeil fra en mindre, en stygg takling fra en litt stygg, hva er for mye filming?).
- Jo lenger man har hatt VAR, jo mer går det opp for folk at det ikke gjør fotballen bedre. Motargumentene er rett og slett så mange flere og så mye mer etterprøvbare enn for-argumentene, at urimeligheten med tiden er nødt til å skinne gjennom selv for den største VAR-patriot. I England har man teknologien (blant annet når det gjelder antall kameraer) og praktiseringen fotballens instanser håper kommer til Norge, bare man «jobber med å forbedre». Der har VAR-motstanden økt fra ¾ positive til ¾ negative. Det forteller det meste.
- Supportermakt har uante grenser. VAR henger i en tynn tråd om mange nok er føre VAR på årsmøtet. De som kommer etter oss, videreførerne av tribunekulturen, vil dømme oss i VAR-spørsmålet. Jeg vil stå på det jeg mener er rett side av et fotballkulturelt veiskille, en kløft som vil huskes.
- VAR-mostanden er ikke overraskende, den var forventet, nettopp av de overnevnte grunner innbakt i VARs dødsfødte logikk. Det som overrasker er at det tar såpass lang tid for mange å innse det.
Det er kanskje i lengste og siste laget, men fortsatt er det viktig og aktuelt, nå som mange tar stilling til VAR i forbindelse med årsmøtet. Rosenborg har for eksempel sitt årsmøte i kveld, og resultatet i VAR-saken vil være symboltungt for resten av fotball-Norge. Faller Lerkendal? Vår livs viktigste fotballkulturelle kamp og fanesak, har ifølge VAR-barometeret fått en middels start, og ikke så rent lite mobilisering må til om vi skal få VAR av veien i denne omgang. Det er interessant at VAR faller alle steder der årsmøtedeltakelsen er høy. Denne teksten kan leses som et foreløpig siste forsøk på å snu tvilerne og VAR-positivistene i tide. For det er fortsatt tid til å snu i mange klubbmiljøer. Mye er sagt før, men i disse årsmøtetider seg jeg meg nødt til å forsøker konkretisere og oppsummere.
Foto: Nick Potts, EMPICS Sport.
Tirsdag 5. mars deltok jeg på Bodø/Glimts medlemsmøte, i forkant av mandagens årsmøte. Der ble de skuelystne presentert for en standardisert presentasjon, av et for anledningen mannsterkt NFF, med konkurransedirektør Nils Fisketjønn og dommerprofilen Svein Oddvar Moen i spissen. De skulle visst «informere» om videoassistert dømming (VAR) – som om folk ikke er kjent med konseptet, og som om VAR-motstanden bunner i uvitenhet – men seansen ble heller uttrykk for den klassiske finten som innebærer å kun fremme én side av saken, slik vi også var vitne til i for eksempel Qatar-debatten.
Presentasjonen inneholdt, som ventet, ingen kritiske VAR-perspektiver, i betydningen motarbeidelse og/eller avvikling av verktøyet. Det er dessuten neppe egnet til å overraske at dommerstanden, her representert ved Moen, er for å få hjelp. Jeg har ennå til gode å høre en dommer være mot VAR.
Jeg understreker at jeg ikke har noe imot noen av disse representantene i og for seg, eller NFF som sådan, og jeg respekterer deres mening. Jeg har heller ingen problemer med at klubben lot de slippe til, tvert imot er det fint å høre deres syn på saken. Ethvert narrativ behøver imidlertid motstemmer og en viss polemikk for å danne et mer helhetlig bilde. Fordi jeg i all beskjedenhet nok er den som har skrevet mest om VAR i norsk offentlighet, kjente jeg også på et ansvar for å bidra til å utjevne debattens tyngdepunkt.
Om ingen tar til motmæle, kan man anta at det er fordi de ikke har noen nyanserende innfallsvinkler å bringe til torgs. Det stemmer absolutt ikke i VARs tilfelle. VAR-kritikk har vært uttalt i årevis, og noen ting kan visst ikke gjentas ofte nok, og virker nødvendig å repetere til det kjedsommelige (dere får ha meg unnskyldt). I mangelen på motstrømske røster, inntok jeg talerstolen og forsøkte innta et kritisk, modererende blikk, ved å helle kaldt vann i blodet til de som eventuelt lot seg rive med av NFFs innarbeidede PowerPoint.
Mitt «oppspark», «oppspill» eller «innlegg» (for å fortsette fotballterminologisk) til debatten, var derfor et forsøk på å ta et skritt tilbake og spørre seg om grunnlaget for diskusjonen egentlig er holdbart som fundament. Som kvantitativ forsker med doktorgrad og foreleser i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode ved universitetet, kan jeg umiddelbart slå fast at tallene forbundet presenterer utelukkende er deskriptive: De gir litt informasjon om for eksempel hyppighet og varighet, men sier ingenting om årsakssammenhenger, altså om man kan sannsynliggjøre at VAR har ført til noe.
Tallene er derfor komplett ubrukelige for å si noe som helst om hvorvidt VAR har fungert, og dermed er de ufruktbare, ja direkte misvisende, som evalueringsdata! Rettferdighet i fotball lar seg ikke forske på. Derimot kan man forske på hvordan VAR oppleves, og det har man gjort i vel ti år, uten at NFF inkluderer det i sin PowerPoint.
Hvis NFF er opptatt av «faglige» VAR-tilnærminger, hvorfor tar de ikke innover seg fotballsosiologiens innsikter, som har forsket på og belyst dette i årevis? Kunnskapen er der, men den brukes ikke, og regelrett overses. Kun statistikk og innspill som tolkes støttende for NFFs sak, inkluderes og lenes på. Det er skuffende selektivt, svakt og direkte alarmerende. Argumentasjonen og konklusjonen blir dessuten uttrykk for en selvoppfyllende profeti: Man hopper til konklusjonen før man har stilt de gode spørsmålene, og finner nødvendigvis det man leter etter.
Det overnevnte er også noe av problemet: At VAR gjør fotball mer rettferdig, som er VARs hovedbegrunnelse og intensjon, kan verken bevises eller motbevises, for det koker ned til subjektive avgjørelser. Selv etter å ha sett reprisen mange ganger, er dommere uenige. Det viser bare at dømming ikke er svart–hvitt, men består av en betydelig gråsone, hvor noen ser svart og noen hvitt. VARs hovedspørsmål lar seg altså ikke besvare! Dermed er vi like langt.
Selv offside er høyst usikkert. Beregninger viser at når angriper spurter mot mål og forsvarer motsatt vei, kan offsidelinjen flytte seg flere centimeter på én hundredel. Dessuten må bildet fryses idet pasningsleggers fot treffer ballen, ikke idet den forlater den, noe som også er høyst vilkårlig. På møtet mente dommer Moen at offside var som graviditet: Enten er du gravid eller ikke (Moens egne ord). VARs offsideavgjørelser presentert som objektiv fasit, er det derfor mildt sagt grunn til å være skeptisk til. Mange offsideavgjørelser er minst like subjektive som andre dommeravgjørelser, og kan derfor ikke sidestilles med uomtvistelig graviditet eller, mer relevant i denne konteksten, mållinjeteknologi, som blant andre Morten P har forsøkt. Mon tro om ikke NFF ser dette selv?
Jeg er, som du nok har skjønt, prinsipiell VAR-motstander, og ville på medlemsmøtet gjerne si noe om hvorfor, ikke minst fordi jeg er forhindret fra å delta fysisk på årsmøtet (ironisk nok er jeg på datainnsamling i et supporterprosjekt utenbys). Jeg er talsmann for J-feltet, og vil tydeliggjøre at dette er min personlige mening, ikke nødvendigvis supporterstyrets eller det organiserte supportermiljøets. Jeg er også fotballsosiolog, det vil si sosiolog med fotballkultur og supporterskap som sentralt interesse- og forskningsfelt, så jeg kan påberope meg å vite en del om supporteres VAR-erfaringer. Litteraturens konsensus er at i hvert fall den organiserte supporterscenens «stående og syngende», som det heter, er nokså VAR-kritiske, og generelt at særlig stadionopplevelsen forringes.
Det er neppe tilfeldig at TV-seeren normalt er mer positivt innstilt til VAR enn stadiongåeren. Om man tilnærmer seg en kamp som underholdningskonsument eller supporter, har også betydning: Dersom man er emosjonelt investert i kampens utfall, altså sympatiserer sterkt med ett av lagene, blir øyeblikket (se under) viktig, mens fotball som underholdning betraktet kan anses som et bedre ”produkt” med VAR fordi informasjonen seeren tilbys får en ekstra dimensjon. Og disse kategoriene er ikke umiddelbart lett å skille, for i én kontekst kan man være lidenskapelig supporter (når man ser sitt lag), mens i en annen kan man ha et mer likegyldig forhold til kampens utfall.
VAR har etter mitt syn mange problemer, for eksempel at det er et system for ansvarsfraskrivelse og umynidggjøring, attpåtil lite transparent. VAR gjør videre dømmingen mer (ikke mindre) kontroversiell, og forskning viser at video i sakte film får forseelser til å se verre ut. En stor del av fotballens grobunn og elskverdighet er uttrykk for dens iboende natur, nemlig at fotball både er for alle og at spillet er enkelt (det kan langt på vei spilles på samme måte overalt, med enkle regler). VAR bidrar til å skape avstand i rammebetingelsene mellom topp- og breddefotballen, til at elitens måte å gjennomføre fotballspillet på fjernes fra grasrotas. VAR ble dessuten snikinnført bak fotballdemokratiets og klubbmedlemmenes rygg. Og det var aldri noe stort behov for VAR i utgangspunktet. Selv før VAR, var godt over ni av ti dommeravgjørelser vurdert til å være rette. Hvorfor vil man ty til drastiske inngrep i fotballens grunnstemning og dramaturgi for muligens (men langt fra sikkert) noen prosentpoeng flere rette dommeravgjørelser? Jeg fatter det ikke.
Men de to viktigste problemene, er at fotball blir mindre engasjerende og trolig mindre rettferdig (ja, du leste rett). Det første har å gjøre med at VAR demper fotballens emosjoner. Man kan aldri juble uhemmet for skåring lenger, for man vet at VAR kan inngripe. Hvis man glemmer seg i skåringsøyeblikket, får man snart bittert erfare at helhjertet feiring er noe man må slutte med. I denne sammenheng spiller det mindre rolle om dommeravgjørelsen tar fem minutter eller fem sekunder. Det euforiske øyeblikket hvor man kan juble spontant, er borte.
For de fleste er antagelig ikke VAR nok til at de uteblir fra stadion, eller mister fotballinteressen. (Å ta stigende publikumstall til inntekt for VAR-entusiasme, uten at jeg har sett det ennå, er i hvert fall suspekt) Mange er fortsatt glade i fotball, og dens symboler og ritualer, men fotball blir mindre engasjerende, særlig for bærerne av tribunekultur og premissleverandørene for supporterskapt atmosfære. Det er alvorlig, og det går utover alle på stadion når den autentiske stemningen får dårligere betingelser, slik atmosfæren er attraktiv også for de som ikke produserer den.
Hentet fra https://twitter.com/possesandboe/status/1680598014459535362.
Hvorfor er skåringsøyeblikket så viktig at vi skal bruke det som kronargument mot VAR, undres du kanskje. Vel, hovedgrunnen til fotballens stilling er at det skåres få mål sammenlignet med andre idretter. Kollega Arve Hjelseth pleier å si at fotball ikke er verdens største kultur på tross av at det skåres lite, men fordi det skåres lite. Det er to viktige implikasjoner av dette: Det gjør at skåringer har vært feiret mer enn i målrike idretter, og det gir flere overraskelsesseire, for det kan holde med ett mål. Jeg ser bort fra overraskelseselementet her, da det er mindre relevant for VAR.
Få skåringer betyr at mål har stor verdi. I målrike idretter som for eksempel håndball, er det liten grunn til overstadig skåringsjubel, for det kommer gjerne et nytt mål like etter. Derfor har mål i fotball vært feiret hemningsløst – før VAR, som altså umuliggjør uforbeholden feiring fordi man alltid har VAR i bakhodet.
Fotball er slik et øyeblikksspill, eller mer presist, et spill strukturert av det plutselige høydepunkt: Det er bygget opp rundt øyeblikkene av fortvilelse og eufori, på en måte som andre idretter ikke tillater. Fotballens grunnstemning består nemlig i å vente på at noe skal skje. Dersom noe mot formodning skjer, «mister man seg selv» gjennom noen sekunders spontan utenomkroppslighet, innrammet av organisert kaos: Følelsen av å miste hemninger i en slags ut-av-deg-selv-opplevelse: eksplodere i emosjonell forløsning, leve i nuet, bli dyttet i alle retninger når det blir mål, av euforisk å kaste seg rundt halsen på vilt fremmede, og generelt legge hverdagslivets normer og praksiser til side i et par timer – det vi kan kalle hverdagslivets suspensjon.
VAR er derigjennom et angrep på hverdagslyspunktene fotball inviterer til, som en frikobling fra hverdagslivets trivialiteter, banaliteter og kjedsommeligheter. Jeg snakker for meg selv, og trolig en del andre, når jeg sier at fotball pleide å kunne få frem følelser jeg ellers aldri kjente på. Med VAR er det langt på vei slutt på det.
Fotball organiseres altså rundt skåringsøyeblikket: Fordi skåringer, i motsetning til i de fleste andre idretter, er mangelvare i fotball, er skåringsøyeblikket grunnleggende i fotballens dramaturgi. Fordi skåringen har så stor verdi i fotball, har man kunnet slippe følelsene løs på direkten. VAR står i veien for dette. Avmålte emosjoner er konsekvensen. VAR ødelegger derfor en sentral del av fotballens popularitets- og fascinasjonsgrunnlag. Det bør veie tungt i VAR-regnskapets innveiing av hjelpemiddelets fordeler og bakdeler.
Ofte skjer det rett nok ingenting i en fotballkamp. 90 hendelsesløse minutter til ende. Dag Solstad har sagt at «En fotballkamp er fylt av forventninger som ikke innfris. Det er ikke slik et moderne menneske ønsker å tilbringe fritiden. Mennesket er alt fritt, hvorfor vente på en frigjørende pasning?». Vår tids populærkultur kjennetegnes av raske temposkifter, tidskomprimering og hyppige høydepunkter. Det må liksom skje noe hele tiden, ellers mister folk interessen, og for eksempel bytter fjernsyns- eller radiokanal, nettavis eller film. Solstads treffende observasjon er at fotball er et utidig, langsomt og tidkrevende spill, hvor nesten ingenting skjer. Hadde fotball blitt introdusert som et nytt spill som skulle fenge dagens ungdom, hadde det vært dømt til å mislykkes.
Solstad var derfor lenge bekymret for fotballens fremtid. Han levnet fotball dystre muligheter i møtet med samtidens underholdningsindustri. Men Solstads profeti slo feil. Fotballens attraksjon ligger nettopp i dens særegne logikk og tempo, som går i utakt med moderniteten, slik fotball skiller seg fra det meste annet. Når det først skjer noe på banen, i betydningen skåring, kan det avgjøre kampen. Det er da fotball går fra lidelse til lidenskap, slik Nick Hornby i Tribunefeber beskriver hvordan alle rundt ham på tribunen virket å intenst hate at de var til stedet, inntil laget skåret – og all den timevis, for ikke å si dagevis, opparbeidede energien omsider fikk sin sprutende utløsning. VAR truer denne øyeblikksdyrkningen. I stedet for emosjonell eksplodering, er vi tvunget til å legge lokk på våre følelser, og nærmest implodere. Det er ingen tjent med – heller ikke NFF.
Det er øyeblikkene vi husker. «Er det straffespark?!», ropte Arne Scheie en sommerkveld i 1998, en kveld som er brent fast i det norske folks kollektive bevissthet. Tenk hvis svaret til sidekommentator Lars Tjærnås var «Det blir interessant å se hva VAR sier». Det er dette vi mener med å «drepe øyeblikket». Barndommens beste minne er fars feiring av landslagets seneste mesterskapsmål, i 2000. Han hoppet spontant, med knyttet neve, og slo hull i taket. Det går ikke med VAR. Fotball blir dermed mindre emosjonelt.
VARs andre hovedproblem har med VARs logikk å gjøre. Jeg mener det er mer sannsynlig med flere, ikke færre, dommerfeil med VAR, og dermed mindre, ikke mer, rettferdighet. For selv om de såkalte nøkkelsituasjonene (skåring, inkludert offsideavgjørelser i forkant, straffespark, direkte rødt kort og spillerforveksling, for eksempel at feil spiller får kort) eventuelt blir mer korrekte, er forutsetningen for VAR at dommerne lar spillet gå ved den minst tvil, i tilfellet angrepet ender i skåring eller straffespark. (Hvis dommeren dømmer på noe, unntatt mål, straffe og rødt kort, og spillet stopper, kan ikke VAR endre det.) Så kan VAR ta mulige dommerfeil etterpå.
Fotballreglenes gråsonelogikk gjør at dommerne ofte er i tvil, så dette gjelder mange situasjoner. Men VAR tar kun et fåtall av disse potensielle dommerfeilene, nemlig de store, noe som ikke lar seg entydig definere (hva er feil nok?), for ingen situasjoner er identiske. (NFFs strategi om å lære av tidligere VAR-situasjoner, uttalt hver gang en VAR-kontrovers oppstår, er derfor lite nyttig, for neste gang en lignende situasjon oppstår, utspiller den seg alltid litt annerledes.)
For Glimt-folk er nedrivningen av Oscar Kapskarmo, som sist cupfinales siste hendelse, beskrivende: Hvis ikke det er en åpenbar dommerfeil, hva er det da? Lista varierer fra kamp til kamp, fra dommer til dommer, og er nødt til å gjøre det, for en helt felles list er utopisk, og dermed er VAR sjakk matt. «Fordi lista er høy, lar dommeren spillet gå. I en annen kamp, med lavere list, hadde han kanskje dømt frispark til Molde», sier dommersjefen om cupfinalekontroversen! Dette underbygger nettopp mitt poeng.
Fordi VAR kun tar noen få av mange diskutable dommeravgjørelser, får mange mulige småfeil passere ustraffet i førsteomgang, uten å tas av VAR i andreomgang – og det er disse situasjonene som leder til nøkkelsituasjonene. Det sistnevnte tar meg til et viktig relatert poeng: Selv om nøkkelsituasjonene i seg selv muligens blir mer korrekte med VAR, betyr ikke det at rettferdigheten seirer. For det tas lite hensyn til situasjonsrekken som fører til nøkkelsituasjonene. Fotball er et sammenhengende spill hvor den ene situasjonen glir over i og påvirker den neste. Et feildømt frispark på egen halvdel, eller et feildømt innkast, kan nettopp resultere i nøkkelsituasjoner. «Små» dommerfeil kan altså få store konsekvenser sekunder senere, men VAR overser dem. Det er derfor i utgangspunktet meningsløst å se på enkeltsituasjoner i et rettferdighetsperspektiv, uten å ta stilling til deres foranledninger.
Men VAR forutsetter gjerne at situasjoner nettopp kan splittes opp i meningsfulle enheter. Dette eksempelet er illustrerende: Angriper dytter forsvarer slik at forsvarers arm treffer angriper. Det riktige er frispark til forsvarer, men feilen var ikke stor nok for VAR, som uansett orienterer seg mest mot straffesituasjonen isolert. Resultatet ble straffespark til angriper, altså mer urettferdighet, ikke mer rettferdighet.
VAR gjør at mange mindre lovbrudd dommere tidligere umiddelbart straffet, går ustraffet. VAR-logikken medfører at det er nødt til å bli slik. Man kan forstå dommerne, de gjør det eneste rette når VAR først er en mulighet. Men det er nærliggende å tro at «listen» hadde vært høyere dersom man ikke hadde kunnet lene seg på VAR. Dermed blir det ofte selvforsterkende følgefeil: Mange av nøkkelsituasjonene hadde aldri vært aktuelle om dommerne hadde dømt på tvilstilfellene i forkant. Avventende dømming i påvente av VAR (som altså et stykke på vei er en forutsetning for at VAR i det hele tatt kan brukes), gir i sum flere dommerfeil, og slik mer urettferdighet, også om nøkkelsituasjonene i seg selv skulle bli mer riktige.
Merk at problemene er innbakt i VARs logikk: Det er ikke teknologien eller dommerne i seg selv det er noe feil med, men ”bruksanvisningen”, for uansett teknologi- og dommerkvalitet, består problemene! Det er derfor vanskelig å se for seg en brukermanual som skal gjøre VAR spiselig, og løse dens iboende problemer. NFFs fremste VAR-tiltak foran den nye sesongen, nemlig å øke fra fire til fem kameraer på arenaene, har for eksempel null betydning. Det gjør ikke VAR mer spiselig, for det er ikke der problemet ligger. Å øke fra fem til seks kameraer, er som å bytte ut en stein i skoen med en litt mindre stein – problemet består. Fotballinstansenes VAR-taktikk går rett og slett i utakt med fotballkulturen.
Problemet er VARs logiske inkonsistens: Når avventende dømming i mange tilfeller blir en forutsetning for VAR, og VAR kun skal ta store dommerfeil i kjølvannet av avventende dømming, er det nødt til å bli mange småfeil på veien, og følgelig økt urettferdighet. Derfor har vi hele veien sett de samme problemene overalt, ikke bare i Norge. Lite, for ikke å si ingenting, har endret seg akkurat på dette feltet i alle årene med VAR.
VAR skal altså gjøre fotball mer rettferdig, men mer urettferdighet er det sannsynlige utfallet. I tillegg kveles skåringsøyeblikket. Fotball er verdens største kultur (knapt noe betyr mer for flere), mye fordi spillets struktur har endret seg lite de siste 100 årene. Hvorfor rokke ved dens natur til skadelig gevinst, og betydelig økonomisk og kulturell kostnad?
I sum er VARs bakdeler klare (særlig det kvalte skåringsøyeblikket), fordelene i beste fall uklare. Mer korrekte nøkkelsituasjoner må ikke forveksles med mer rettferdighet, for nøkkelsituasjonene forutsetter både en «clear and obvious»-logikk og tolkes ofte isolert fra situasjonsrekken som utløste dem. Det er dessuten umulig å vite om VAR gjør fotball mer rettferdig, og VAR har ingenting å si for norske lags muligheter i Europa (som om man spiller annerledes med VAR enn uten). Det vi derimot vet, er at VAR svekker stadionopplevelsen og at øyeblikket forsvinner – for mange.
Jeg respekterer at noen ikke gjenkjenner seg i øyeblikkskvelningen. Men den motsatte erfaringen må også respekteres. For noen påvirker VAR skåringsfeiring lite, for andre mye. Før VAR var alle i samme båt med hensyn til dette. Jeg klarer rett og slett ikke å slippe meg løs, når jeg har i bakhodet at avgjørelsen kanskje ikke står. For Branns dommerkontakt er kritisk VAR-diskusjon som å «pisse i motvind». For meg er VAR å bli pissa på som supporter, ikke minst fordi VAR ble snikinnført bak min rygg.
Jeg mener VAR er et blindspor som ikke anerkjenner hva som har gjort denne idretten til klodens mest populære noensinne, nemlig at fotball er åsted for spontane emosjonsutløp negative og positive. Fordi jeg ofte har en supporterinnfallsvinkel til fotball, både som forsker og privatperson, ser jeg VAR-konflikten mest fra et supporterståsted. Det betyr ikke at jeg er blind for den andre leirens argumenter, jeg synes bare argumentene er mindre gode. Når det er sagt lar jeg meg gjerne overbevise av bedre faglige motargumenter, som kan bøte på VARs iboende problemer – men jeg har foreløpig ikke sett dem.
Av grunner jeg har redegjort for over, har jeg vært prinsipiell VAR-motstander siden lanseringen i Nederland i 2012. I over ti år har vi sett at VAR skaper flere problemer enn den løser. Også VAR er hårfine vurderinger. Derfor fremstår ikke VAR som noen ”kvalitetssikring”, men unødig tids- og ressursbruk, som dessuten tar bort det vakreste og viktigste fra fotballkulturen, nemlig spontane øyeblikk og følelser. Jeg anerkjenner andre meninger, men jeg synes ikke VAR-forkjemperne har spesielt holdbare argumenter. Intensjonen om mer rettferdighet er god i og for seg, men ideen er både korttenkt og dødfødt. VAR var nødt til å mislykkes, i form av å skape den misnøyen vi har vært vitne til i årevis. Ingen annen endring i fotballens historie har påvirket den autentiske stadionopplevelsen mer. Derfor manifesterer VAR-innføringen en historisk Cruijff-vending, langt fra like elegant og effektiv som sin opphavsmann. Det jubles fremdeles, men med et dempende snev av usikkerhet. Det kan høres ut som en bagatell, men det er hovedgrunnen til den største folkeaksjonen i vår største kultur.
Skal jeg legge godsiden til, så kan jeg delvis forstå to tenkemåter som taler til VARs fordel. For det første, og dette er et relativt underkommunisert poeng, kan jeg isolert sett følge logikken i at VAR ikke primært handler om å redusere individuelle, subjektive dommerfeil ved å la et panel sparre om avgjørelser sammen, men at VAR kan gi bedre grunnlag for å utøve dommerskapet på beste mulig måte. Problemet er at også dette kan bestrides. Forskning viser for eksempel at forseelser ser verre ut i sakte film. For det andre kan VAR muligens bøte på for eksempel en del overspill (filming), men vi har også sett en rekke forsøk på å filme seg til VAR-situasjoner.
Superligaens umiddelbare død demonstrerte supportermaktens uante grenser: At spontan organisering av protester i gatene snur en beslutning tatt blant verdens mektigste aktører på noen timer, er unikt for fotball, og kunne ikke skjedd i noen annen idrett eller på noe annet kulturfelt. Ligaens drastiske fall viste også at fotballen har en sjel, og at supporterne er dens forvaltere og portvoktere.
Vi må være føre VAR. Derfor vil jeg stemme for at FK Bodø/Glimt i alle representative sammenhenger, formelle og uformelle (altså i dialog med fotballens instanser), skal motarbeide VAR i norsk fotball. Bruk stemmeretten (eller stemmeplikten) og delta i fotballdemokratiet! Da kan du forme vår, norske, fotball.
NB! I forlengelsen av klubbstyrets oppfordring om å stemme for VAR og mot mitt årsmøteforslag – innsendt via Christoffer Klette da jeg ikke er til stedet fysisk, hvis ordlyd ligner forslaget som vant frem i for eksempel Brann – har jeg altså forsøkt å utdype og betone poengene mine fra medlemsmøtet. Jeg setter pris på at du leser, uansett hvilken side du står på. Jeg synes utsagnet «VAR er kommet for å bli», er en normativ påstand, ikke et argument. Heldigvis er det bare fotball, det er ufarlig å strides. Når det gjelder VAR virker supporterstyret og klubbstyret i Glimt, og en del andre steder, å være enige om å være uenige. Samarbeidet med klubbstyret går imidlertid bra i mange andre sammenhenger, og med denne grobunnen til grunn, ser jeg lyst på fremtiden. Jeg beklager langt manus, men skrivekløen trengte plass, og ikke minst et kontekstuelt bakteppe. Godt årsmøte og godt VAR-valg. Jeg sier som Frank Aarebrot: Å ikke stemme er en halv stemme til det du liker minst. Ifølge Glimt er det 600 nye klubbmedlemmer bare i år. Tiden vil vise hvem disse er og hvor mange av dem som deltar på mandag. Make love, not VAR.
