Hvor prinsippfaste er fotballsupportere, som ofte ser på seg selv som forvaltere av sine klubbers historie og verdier? I hvilken grad UEFAs Financial Fair Play (FFP)-program lykkes, avhenger blant mange andre faktorer også av svaret på dette spørsmålet. Noe forenklet er FFP et UEFA-initiativ som er ment å styrke en vaklende klubbøkonomi. Det er også en ambisjon å motvirke ressursbruk som det ikke er inntektsmessig dekning for uten kontinuerlig kapitalinnsprøytning fra rike eiere. Klubber som Manchester City, Chelsea og Paris St. Germain har de siste årene nytt godt av slik kapitalinnsprøytning, og har derigjennom kunnet gjøre sportslige investeringer langt over hva betalingsvilligheten i markedet skulle tilsi. Nedsiden av dette ser vi når eierne svikter, slik tilfellet var i Portsmouth. Klubben har på kort tid rast fra Premier League til nivå 4 i det engelske ligasystemet. Supportertrusten har nylig vunnet kampen om å få ta over klubben, på ruinene av et flere år langt eiermessig kaos, som hadde etterlatt klubben uten finansielle bein å stå på.
Ambisjonen med FFP er rosverdig, men alle store visjoner har utilsiktede virkninger som er mindre heldige. Noen vil for eksempel si at det i seg selv kan være et gode at fotballen tilføres investeringer. Et annet argument er at FFP vil låse det europeiske klubbhierarkiet fast i dagens situasjon, i og med at deltakelse i CL i seg selv gir et svært stort økonomisk forsprang, og at hoveddelen av nye tilskuere og TV-seere vil trekkes mot de klubbene som allerede har suksess. Det blir bortimot umulig å utfordre det hegemoniet som er etablert hvis man ikke har mulighet til i hvert fall i noen år å gå med store tap. Etterspørselen etter såkalt risikovillig kapital er jo stor i de fleste andre bransjer.
En siste ting som ber bekymre dem som tror FFP skal redde fotballen, er alle smutthullene som helt sikkert vil oppstå. Et eksempel er den prisen Manchester City kan motta for å kalle arenaen sin Ethiad. Ved å mangedoble verdien av en slik avtale kan klubben kanskje lovlig motta ressurser som ville brutt reglementet om det var en direkte overføring fra eierne. UEFA ønsker at slike sponsoravtaler ikke skal overstige det som er en rimelig markedsverdi, men det er lett å forutse at dette er komplisert juridisk terreng, som vil bli en gullgruve for advokater og en langdryg og uavklart affære for alle andre.
Men hva mener publikum om pengebruken i klubber som Manchester City og Chelsea? Den markante Guardian-skribenten David Conn publiserte i fjor boka Richer than God: Manchester City, Modern Football and Growing Up. Conn er vokst opp som City-supporter og analyserer sjeik Mansour fra Abu Dhabis ambisjon om å føre den ustabile og kronisk underpresterende klubben til topps i England og Europa. Parallelt med dette er det også en selvbiografisk historie om Conns oppvekst med klubben, hvor de første årene (frem til 1977) også er de sportslig sett beste.
Det vil si; inntil sjeik Mansour bestemte seg for å bruke noe av sin ufattelige rikdom på å bringe klubben helt til topps. Det resulterte i ligagull i 2012, men på bekostning av Conns eget engasjement. Conn har i tillegg til journalistikken studert juss og derigjennom blant annet lært seg å lese regnskap. Midt i 1990-årene skrev han den viktige boken The Football Business, en av de første kritiske analysene aktørene som skaffet seg enorme gevinster da toppklubbene sa farvel til resten av ligaen og etablerte Premier League fra 1992. Sansynligvis er det, som Conn selv har vært inne på, en viss trade-off mellom graden av engasjement for en klubb og innsikten i fotballens økonomiske mekanismer: Mens supportere ofte er tilbøyelige til å se en annen vei i stedet for å måtte forholde seg til de mer kyniske sidene ved moderne toppfotball, vil en kritisk fotballskribent kontinuerlig bli konfrontert med disse.
Hovedinntrykket er imidlertid at City-fansen, sulteforet som den har vært på suksess, i svært stor grad har omfavnet de nye eierne og pengene. Å flytte fra ærverdige Maine Road til den nye City of Manchester Stadium, egentlig bygget for Commonwealth-lekene i 2002, gikk også bemerkelsesverdig smertefritt.
Fotballsupporteres hylles ofte for sin vilje til å stille kritiske spørsmål til ledere, eiere, sponsorer og andre som ofte bruker fotballen som redskap for å skaffe seg personlige fordeler. Ut fra denne kunnskapen kunne man forventet en mer kritisk holdning overfor sjeik Mansour, for ikke å snakke om overfor klubbens forrige eier, den ytterst kontroversielle thailandske eks-statsministeren Thaksin Shinawatra. Men viljen til å tenke prinsipielt avveies kontinuerlig mot lysten på sportslig suksess, og mange drømmer derfor naturligvis om at en multi-milliardær skal bidra til å bringe deres egen klubb til topps. Også historien om Cardiff, som ble kjøpt av en malayisk milliardær som befalte at klubben skulle endre draktfarger, peker i samme retning som City-fansens forhold til klubben. Motstanden mot dette bruddet med Cardiffs tradisjoner har vært relativt lite synlig, og den blir neppe større nå som klubben lyktes i å rykke opp.
Supportermiljøene er langt stoltere over historien om Austria Salzburg, hvor Red Bull overtok og endret både klubbnavn og draktfarger. Fortsatt holder mange fans seg borte fra den nye klubben. Deler av Manchester United-fansens motstand mot Malcolm Glazers eierskap er også heroisk. En viktig forskjell er imidlertid at mens klubber som Chelsea og Manchester City er blitt tilført store ressurser som følge av nye eiere, har Glazer påført Manchester United stor gjeld og i tillegg tappet klubben for ressurser. At Glazers eierskap i United er blitt møtt med så mye motstand, mens sjeik Mansours eierskap i City har gått langt mer knirkefritt, kan dermed tolkes på to måter: Enten at United-supporterne i større grad motsetter seg eiere uten tilknytning til klubben, eller at motstanden deres først og fremst er knyttet til at Glazer er en trussel mot sportslig suksess snarere enn en garantist for det. Hvordan ville United-fansen ha reagert om det var Mansour som kjøpte klubben og la for dagen de samme planene som han har gjort i City? Det får vi ikke vite, i hvert fall ikke i denne omgang.
Men det som er sikkert, er at det å motarbeide de metodene som Sjeik Mansour og Roman Abramovitsj benytter, vil bli mye vanskeligere dersom det ikke artikuleres motstand mot dem fra publikum og supportere. Kanskje er ikke det noen stor ulykke; kanskje har folk som dem gjort europeisk fotball mer spennende og uforutsigbar. Men det må føles rart å støtte en jevnt god klubb som plutselig er i posisjon til å skaffe seg verdens beste spillere. I hvert fall hvis man stadig tror på at de beste triumfene er de som kommer som resultat av hardt og langsiktig arbeid.
