Ungdoms treningsaktivitet er i endring og har vært det en stund. Noen utviklingstrekk handler at ungdom slutter tidligere (i yngre alder) i idrettslag og at ungdoms fysiske aktivitet er blitt mer polarisert: selv om en større andel av ungdom er fysisk aktive nå enn for ti, 20 og 30 år siden, er det blitt flere svært aktive, færre middels aktive og flere inaktive. Det er først og fremst treningsaktiviteten utenfor den organiserte idretten som har bidratt til dette, selv om også ungdomsidretten har endret seg ved at det trenes mer. Andre kjennetegn ved ungdoms treningsaktivitet i dag dreier seg om skifter i treningsmotiver og treningsarenaer.

Forskning finner en tydelig tendens til at treningsmotiver er i endring hos folk flest, og hos ungdom spesielt, slik ungdom gjerne er seismografer på samfunnsutviklingen: bort fra det tidsregulerte, sosiale, fellesskap, det konkurranseorienterte og det å ha det gøy, mot helse, kropp, utseendet og fleksibilitet med hensyn til aktivitetens innhold og tidsstruktur (trene hvordan og når man vil). Den viktigste grunnen til at ungdom slutter i idrettslag, er at de ønsker å prioritere (fri)tiden annerledes, for eksempel at de ikke vil forplikte seg til faste treningstidspunkter og voksenstyrt aktivitet. Mange synes også at det er for mye konkurransefokusering i idretten og for mye press på å være god/prestasjon.

I en tidligere studie, knytter jeg og Kolbjørn Rafoss disse endringene til økt individualisering og «selv-biografisk» (kropps)identitet i samfunnet. Våre funn harmonerer for eksempel godt med den overnevnte forskningen, i tillegg til at vi finner at ungdom som trener på ulike arenaer har ulike motiver. De som trener i idrettslag er mest konkurranse-, rangerings- og fellesskapsorienterte, mens de som egentrener og/eller trener på treningssentre først og fremst trener med utgangspunkt i ambisjoner om å få bedre helse og en attraktiv kropp (gjerne forstått som slank og muskeldefinert).

I en ny vitenskapelig artikkel publisert i Sport in Society, og med utviklingstrekk som vekst i treningssenterbransjen og økende sosial ulikhet både i samfunnet generelt og med hensyn til treningsaktivitet, studerer jeg og Ørnulf Seippel feltet «ungdom, trening og sosial ulikhet» med delvis nye perspektiver. Vi stiller til dels sammenkoblede spørsmål. For det første ser vi på ungdoms deltakelse i henholdsvis organisert idrett, treningssenter og egentrening/trening på egenhånd utenfor idrettslag og treningssentre etter sosial bakgrunn. Vi analyserer hvor stor andel av ungdom som deltar i henholdsvis organisert idrett, treningssentre og egentrening på hvert alderstrinn i alderssegmentet 13-18 år. I tillegg ser vi på sosial ulikhet med hensyn til deltakelse i disse tre treningsorganiseringene (idrettslag, treningssenter og egentrening), med blikk på kjønnsforskjeller og sosioøkonomisk ulikhet.

For det andre undersøker vi hvordan trening på treningssenter (og egentrening) henger sammen med (tidligere) idrettsdeltakelse. Vi studerer hvordan deltakelse i organisert idrett, og eventuelt når man sluttet (på barneskolen, ungdomsskolen eller videregående skole) påvirker øvrig treningsaktivitet (her treningssentre og egentrening), kontrollert for sosial bakgrunn (kjønn, alder og sosial klasse).

Data er Ungdata, et nasjonalt representativt datasett for ungdom i ungdomsskole- og videregående skole-alder (13-18 år) i Norge (N=177464). Forskningsspørsmålene kontekstualiseres ved at vi gjør rede for den norske (ungdoms)idrettens struktur og innhold, og treningssenterbransjens historie i Norge og Skandinavia. Vi peker også på ulike logikker i organisert idrett og på kommersielle treningssenter: idrettens konkurranselogikk versus treningssentrenes fitnessdiskurs og helseideologi, medlem versus kunde, egenorganisert versus trenerstyrt aktivitet etc. Vi argumenterer for at endringer i treningsmotiver kan ses i lys av større samfunnsendringer i retning av individualisering. Fordi treningssentrene passer bedre med treningsmotivene som er mest vanlige i dag enn det som er tilfellet for den organiserte idretten, mener vi at vekst i treningssentertrening og tidligere frafall fra organisert idrett enn før kan se som uttrykk for dette.

Når vi sammenligner ungdoms trening i idrettslag med trening på treningssentre og egentrening for aldersspennet 13-18 år samlet, finner vi at organisert idrett og egentrening er mer utbredt enn trening på treningsstudio. Dette er kanskje ikke spesielt overraskende fordi mange treningssentre benytter en nedre aldersgrense på 13-15 år. Når vi ser på forskjeller i hvor ofte ungdom trener på de ulike arenaene, finner vi at idrettsungdommene har de høyeste treningsmengdene. Mens flere enn tre av ti ungdommer i idrettslag trener tre ganger i uken eller mer, gjelder dette færre enn to av ti for henholdsvis ungdom som trener på treningssenter og på egenhånd. Når det gjelder trening på de mest moderate frekvensnivåene, månedlig og sjeldnere, så er ungdom som egentrener overrepresentert. Samtidig er det færrest ikke-deltakende for egentrening. To av ti ungdommer oppgir at de aldri driver egentrening. Ser vi nærmere på organisert idrett, er det bare sju prosent som oppgir at de aldri har deltatt i idrettslag.

Et annet tema er hvordan ungdoms deltakelse (minst én gang i uken) på de tre treningsarenaene varierer for hvert alderstrinn i aldersspennet 13-18 år. Vi finner at mens seks av ti deltar i idrettslag på 8.trinn (13 år), er andelen to av ti på tredje trinn på videregående skole (18 år), altså en reduksjon på 40 prosentpoeng i perioden. Frafallet fra ungdomsidretten er særlig stort i perioden fra 9. trinn på ungdomsskolen (14 år) til første trinn på videregående skole (16 år). Særlig interessant er kanskje at oppslutningen om treningssentrene fortoner seg omtrent helt motsatt av idrettslagenes tilfelle: fra 15 prosent oppslutning på 8.trinn (13 år) til 50 prosent på Vg3 (18 år), med størst vekst i perioden fra 14 til 15 år. Der den organiserte idretten har størst frafall (14-15 år), har altså treningssentrene størst vekst. Det kan tyde på at mange av de frafalne idrettslagsungdommene begynner å trene på treningssenter når de slutter med organisert idrett.

Når det gjelder egentrening for eksempel i skog og mark eller annen selvorganisert aktivitet i nærområdet, er det mindre endring med alder. Noen få prosentpoeng færre 18-åringer enn 13-åringer egentrener ukentlig. I et helseperspektiv er det mindre interessant hvilken arena ungdom er aktive på. Det viktigste er at de er fysisk aktive. Når vi ser på andelen som er treningsaktive i minst én av treningssammenhengene ukentlig, er det også nokså beskjeden endring med alder, selv om det er en liten reduksjon med økende alder. Også dette peker i retning av at mange av de som slutter med organisert idrett til en viss grad kompenserer for aktivitetsnivået de har hatt gjennom idrettslag ved å trene på treningssenter og/eller på egenhånd etter at de har sluttet med idrett. Selv om vi behandler trening på de ulike arenaene som separate (nærmest gjensidig utelukkende) kategorier i denne analysen, er det viktig å huske på at dette ofte ikke er tilfellet. Mange ungdommer, særlig utover i tenårene, deltar på flere av arenaene samtidig.

Hvordan ser deltakelsen på de ulike arenaene ut etter de sosiale ulikhetsdimensjonene kjønn og sosioøkonomisk status? Vi finner at en noe høyere andel jenter enn gutter trener ukentlig på treningsstudio (36 versus 31 prosentpoeng), og at flere gutter enn jenter deltar i idrettslag (48 versus 39 prosentpoeng). Det er ikke tydelige kjønnsforskjeller for egentrening eller trening på minst én av arenaene (samlet trening). Dette kan delvis tilskrives større overlapp mellom arenaene for gutter.

Når det gjelder trening og sosioøkonomisk ulikhet, er forskjellen i deltakelse mellom høyeste og laveste sosioøkonomiske gruppe vesentlig mindre for treningssentertrening (36 versus 30 prosentpoeng) enn for organisert idrett (56 versus 30 prosentpoeng). Egentrening (50 versus 37 prosentpoeng) befinner seg i en mellomposisjon mellom treningssentre og idrettslag med hensyn til sosioøkonomiske forskjeller i deltakelse. Det er også systematiske sosioøkonomiske forskjeller (86 versus 65 prosentpoeng) når vi ser på deltakelse på minst én av treningsarenaene (samlet trening minst ukentlig).

Det kanskje største bidraget til forskningsfeltet, er vår analyse av hvordan (tidligere) deltakelse i organisert idrett henger sammen med trening på treningssenter (og egentrening) i dag. Generelt finner vi at det å ikke ha deltatt i organisert idrett, er en sterk predikator for å ikke trene på treningssenter (eller å egentrene) i dag. Det er også slik at jo lenger (flere sammenhengende år) man har deltatt i idrettslag i løpet av barne- og ungdomstiden før man sluttet (barneskolen versus ungdomsskolen versus videregående skole), jo større sannsynlighet har man for å trene på treningssenter eller å drive egentrening i dag.

De som deltar i ungdomsidrett i dag, har (naturlig nok) lavere deltakelse i treningsaktivitet utenfor den organiserte idretten sammenlignet med de som har sluttet i idrettslag. Generelt er det slik at de som sluttet med organisert idrett på ungdomsskolen eller videregående skole, har 24 prosentpoeng større sannsynlighet for å trene ukentlig på treningssenter i dag enn de som aldri har deltatt i idrettslag. Det er også en kjønnsdimensjon i disse effektene: koblingene mellom (tidligere) deltakelse i organisert idrett og trening på treningssenter og egentrening i dag, er tydeligst for gutter.

Ett av våre hovedfunn er den langt sterkere sosioøkonomiske profilen til den organiserte ungdomsidretten sammenlignet med ungdoms trening på treningssenter. Det er utfordrende å si noe generelt om det økonomiske kostnads- og utgiftsnivået på disse to arenaene fordi det varierer med faktorer som treningsfasiliteter, type aktivitet, individuelle ambisjoner, geografi, familiens økonomiske situasjon og betalingsvilje for barnas fritid, og den enkeltes ønsker og behov. Både trening i idrettslag og på treningssenter kan gjøres svært kostbart om man går inn for det, samtidig som det ofte finnes langt billigere alternativer. En tese er at «billige» treningssentre er mer tilgjengelig/synlige enn «billige» idrettslag, slik at det er lettere for ungdom i familier med trang økonomi å navigere i treningssentermarkedet enn i den organiserte idrettens tilbud. At utgifter knyttet til treningssentertrening antagelig er mer forutsigbare enn hva tilfellet er for idrettsdeltakelse, grunnet få utgifter utover medlemskap, kan også spille inn.

Vi tror uansett at den generelle kommersialiseringen og profesjonaliseringen av ungdomsidretten de siste årene, med større krav til foreldreinvolvering, flere betalte trenere, flere reiser utenfor nærområdet, mer spissing, og selektering, større og tidligere talentjag, mer trening og konkurranse med en forventning om fast oppmøte, og derigjennom mer «alvorliggjøring», kan bidra til å forklare de store sosioøkonomiske forskjellene i idrettsdeltakelse. Det er altså ikke bare økonomiske familieressurser som ligger innbakt i ungdomsidrettens sosioøkonomiske deltakerprofil, men også ulike kulturelle ressurser og kapitalformer. En slik kapitaldimensjon er foreldreinvolvering, som er vist å stå sterkere i middel- og overklassekulturen enn hos arbeiderklassen.

Det er vist at det at deltakelse i idrettslag er for dyrt, er en av de minst vektlagte begrunnelsene ungdom oppgir for at de slutter i eller ikke er med i idrettslag. Statistisk sentralbyrå estimerer at ekskludering fra organiserte fritidsaktiviteter som idrett grunnet trang familieøkonomi, gjelder for omtrent to prosent av norske familier med barn til og med 15 år. Oppsummert kan det være at trening på treningssenter er forbundet med mindre avanserte kulturelle koder og kulturell kapital som foreldreinvolvering og i hvilken grad idrettens konkurranselogikk appellerer. Begge deler har antagelig sterkere feste i øvre samfunnslag, men jeg går ikke inn på hvorfor her.

Vårt andre og antagelig mest nyskapende og interessante funn, er resultatet om at jo lenger (mer langvarig) deltakelse i organisert idrett i løpet av barne- og tenårene før man slutter, jo større sannsynlighet for å trene på treningssenter og/eller egentrene ukentlig i dag. Vi tolker dette resultatet som en «sosialiseringseffekt» som kan forankres i det bourdieuske habitusperspektivet: Gjennom vedvarende deltakelse i organisert idrett, er det med bourdieuske briller rimelig å anta at de unge mer eller mindre kroppsliggjør en del egenskaper og verdier (for eksempel verdien av regelmessig fysisk aktivitet og god helse) som gjør at de i større grad enn ungdom som ikke har deltatt i idrettslag eller som har deltatt i en kortere periode i yngre alder, tenderer til å fortsatt være fysisk aktive (her i form av trening på treningssenter og egentrening) også etter at de ikke lenger er en del av den organiserte idretten. Gjennom habituelle (pre)disposisjoner for kropp, helse og trening, eller mer refleksive kunnskaper om dette, virker idrettsdeltakelse (re)produserende for videre fysisk aktivitet i ungdomstiden også for de som ikke lenger er del av idrettslag.

Det trengs selvsagt mer forskning for å kunne si noe mer presist om en slik teori, ikke minst forskning som følger barn og unge over tid (longitudinelle data). Det er også minst ett viktig forbehold som leseren bør ha i bakhodet når dette resultatet tolkes: Vi kan ikke utelukke at «sosialiseringseffekten» egentlig eller i hvert fall delvis, skyldes en «selv-selekterende» prosess med skjevt frafall fra idrettslag. Det kan være at de ungdommene som deltar lengst i idrettslag har noen felles kjennetegn sosialt og kulturelt (sosioøkonomiske ressurser, aktive foreldre, mer kunnskap etc.) som gjør de mer tilbøyelige til å være fysisk aktive senere i tenårene enn de som har mindre erfaring fra den organiserte idretten. I så fall kan det være at sosialisering med familien og venner er av minst like stor betydning for å forklare vårt funn som idrettslig sosialisering.

Selv om effekten i våre data bare kan si noe om dette i et kortere tidsperspektiv, er resultatene likevel tydelige med substansielle forskjeller mellom gruppene. Hvis denne «sosialiseringseffekten» er reell, er det en bekreftelse på at den organiserte idretten oppfyller en av sine tilskrevne hensikter, nemlig å sosialisere barn og unge til en fysisk aktiv livsstil i et livslangt perspektiv (livet ut). En implikasjon av dette er at det å aldri ha deltatt i organisert idrett er forbundet med risiko i et fysisk helseperspektiv. Vår forskning tyder på at det ikke er slik at de som aldri har deltatt i organisert idrett plutselig finner ut at trening på treningssenter eller egentrening i skog og mark er noe for dem. Sånn sett er det viktig at så mange som mulig får gode opplevelser med deltakelse i organisert idrett, slik at sjansen øker for at de får lyst til å fortsette og være fysisk aktive senere.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here