Deltakelse i organisert barne- og ungdomsidrett tilskrives en rekke bieffekter som kan være av verdi både for individ og samfunn. Støtte til idrett handler om mer enn folkehelse.
Under årets Ungdatakonferanse om ungdom og idrett kom jeg i prat med representanter fra ulike stiftelser og statlige avdelinger, for eksempel fra Kulturdepartementet og lokalpolitikere. Alle tilhørte de organisasjoner som støtter den organiserte idretten og de trakk frem ulike argumenter for pengestøtten. Denne teksten handler om idrettens begrunnelser og hvordan de kan forstås som potensielt verdifulle både for individ og samfunn.
93 prosent av alle barn og unge i ungdomsskole- og videregående skole-alder i Norge har deltatt i idrettslag, og omtrent halvparten slutter mellom 8.trinn og Vg1 (Bakken 2017). Det betyr at det i en Vg3-klasse med 30 elever, bare er 2 elever som aldri har deltatt i idrettslag. Dette gjør idretten til den største frivillige barne- og ungdomsorganisasjonen, like stor som alle de andre til sammen. Idrettens oppslutning medfører at den har et enormt potensial, både for de som deltar og for de mange rundt dem.
Idrettens legitimeringsgrunnlag bygger på en rekke, mer eller mindre vitenskapelig forankrede (Bergsgard 2016), bieffekter av idrettsdeltakelse – beskrevet i siste stortingsmelding om idrett, Den norske idrettsmodellen (Meld. St. 26 (2011-2012). Idretten er tilkjent en nøkkelrolle i et folkehelseperspektiv, og den er ment å fostre til livslang aktivitet og demokratisk medborgerskap ved at de unge blir kjent med idrettens demokratiske organisering (Hjelseth 2018, Meld. St. 26 (2011-2012). Idrettsdeltakelse har også en dannings- og opplæringsdimensjon utover rent demokratiske mål, for eksempel når det gjelder opplæring til frivillighetskultur, dugnadsånd og fair play. Idrettslagene spiller videre en sentral rolle som (re)produsenter av lokalsamfunnets sosiale kapital og integrasjon, for forebygging av problemadferd som rusmiddelbruk og kriminalitet, og for utjevning av sosiale forskjeller i samfunnet. Ikke minst er idretten en arena hvor man lærer relasjonelle ferdigheter (sosial læring), hvilket fremstår som viktig i en tid hvor en stadig større andel av mellommenneskelig interaksjon ansikt til ansikt er erstattet av teknologi.
I tillegg er idretten en rekrutteringsarena for fremtidens toppidrettsutøvere – en toppidrett som (i hvert fall på sitt mest vellykkede) virker samlende for befolkningen og supportergrupperinger, og som kan frembringe engasjement, stolthet, glede og felles opplevelser lokalt så vel som nasjonalt (Meld. St. 26 (2011-2012).
Verdt å merke seg er, som beskrevet av idrettssosiolog Arve Hjelseth på Ungdatakonferansen, at idrettens politiske begrunnelser først og fremst retter seg mot faktorer som ligger utenfor ungdommen selv og hvor idrettens egenverdi ignoreres. Idretten betraktes på den måten at den er til nytte for noe (har eksterne siktemål og positive konsekvenser), og det betones i mindre grad at idrett i mange tilfeller er gøy og arenaer for mestring, glede, trivsel og fellesskap som bidrar til en rikere tilværelse her og nå. «Ungdom bør forstås som noe mer enn bare fremtidens voksne» (Hjelseth 2018:u.s.).
Det er vel så naturlig å se idrettsdeltakelse som et individuelt gode. For eksempel vil bedre (folke)helse være av verdi både for den enkelte og for samfunnet. Den amerikanske samfunnsviteren Robert Putnam påpeker at idrettsdeltakelse også utruster de unge med såkalte ‘soft skills’, sosiale ferdigheter og personlige attributter som gjør at man kan samhandle effektivt og harmonisk med andre. Slike egenskaper står sentralt for mestring også på arenaer utenfor idretten, som for eksempel i skole- og utdanningssystemet og i det sosiale liv mer generelt (Putnam 2015:182).
Idrettslagenes rolle når det gjelder produksjon av sosial kapital er også illustrerende i dette tilfellet, fordi den sosiale kapitalen både har en individuell og en kollektiv ressursdimensjon (Putnam 2000:20). Idrettsaktivitet er av verdi også for aktører som selv ikke deltar, fordi også inaktive kan dra nytte av den fellesskapsorienteringen, tilliten, nettverkene og samhandlingsnormene som idretten genererer gjennom regelmessig sosial kontakt for eksempel mellom foreldre. På denne måten har idrettslagene, ifølge Putnam (2000), en samfunnsbyggende funksjon som forsterker det sosiale ‘limet’ i lokalsamfunnet. Dette perspektivet harmonerer med forskning som indikerer at idretten er den organisasjonen som samler flest til frivillig arbeid: omtrent halvparten av befolkningen over 16 år utfører frivillig arbeid i et idrettslag i løpet av et år (Folkestad mfl. 2015). Den organiserte idretten er dermed den organisasjonen som samler flest til frivillig arbeid og med størst foreldrefrivillighet. Dette viser hvilken posisjon idretten har ikke bare som sosial møteplass i jevnalderfellesskapet (Strandbu mfl. 2016), men også for dugnadsaktive og ivrige foreldre.
Frivillige i norsk idrett utfører intet mindre enn 58 millioner dugnadstimer i året. Statistisk sentralbyrå oppgir verdien av dette arbeidet til hele 17,3 milliarder kroner (NIF 2018). Idrettpresident Tvedt uttaler på bakgrunn av dette at «det handler om verdien av å by seg, verdien for den som engasjerer seg og verdien av å ha lokalsamfunn der engasjementet strekker seg lenger enn lommeboka» (u.s.).
Økonomisk støtte til idretten er viktig blant annet for å forebygge sosial ulikhet slik at idretten kan nå sitt mål om «idrett for alle» (NIF 2015:10), og realisere sitt potensial ved å ta samfunnsansvar og ved å tilby meningsfull aktivitet for den enkelte. Hvis ikke idretten får den støtten den behøver (og i mange tilfeller fortjener), vil dens betydning som integreringsarena i en mangfoldig befolkning svekkes fordi det skjer «en utvikling i retning av økt polarisering – idretten styrker sin posisjon hos norsketniske familier med god økonomi og med ressurser som driver ungene inn i idretten» (Ødegård mfl. 2016:100).
På Ungdatakonferansen forklarte Åse Strandbu om økende sosiale forskjeller i idretten. Dersom idrettsdeltakelsens sideeffekter bare kommer de unge i familier som er ressurssterke og allerede privilegerte til gode, så er det et problem. Idretten bryter da med sitt oppdrag: idrettslagene blir bare en aktør for bestemte grupper av befolkningen. Dette er et uttrykk for at idretten ikke muliggjør deltakelse for alle. Dermed kan den til tross for sitt sosialt utjevnende potensial, bidra til å reprodusere, forsterke og videreføre, snarere enn å utjevne sosial ulikhet (Bakke mfl. 2016).
Mitt poeng er at støtte til idretten må forstås som støtte både til de unge selv, for de rundt og for lokalsamfunnet for øvrig – selv om dette ikke alltid går like klart frem av idrettspolitikken.
Hvorvidt idretten faktisk har potensial til å virke på den måten den tilskrives å kunne gjøre, er en annen sak.
Litteratur
Bakke, I. M., Solheim, L. J. og Hovden, J. (2016). «Skulle ønske jeg kunne være med på turn jeg!». I: Ø. Seippel, M. K. Sisjord og Å. Strandbu (reds.), Ungdom og idrett. Oslo: Cappelen Damm.
Bakken, A. (2017). Ungdata 2017 – Nasjonale resultater. Oslo: NOVA.
Bergsgard, N. A. (2016). Ungdomsidretten som løsning på samfunnsmessige utfordringer? I: Ø. Seippel, M. K. Sisjord og Å. Strandbu (reds.), Ungdom og idrett. Oslo: Cappelen Damm.
Hjelseth, A. (2018). Meningen med ungdomsidretten. https://www.dagbladet.no/kultur/meningen-med-ungdomsidretten/70102024.
Meld. St. 26 (2011-2012). Den norske idrettsmodellen. Oslo: Kulturdepartementet.
NIF (2015). Protokoll – idrettstinget 2015. Trondheim.
NIF (2018). Det utføres 58 millioner dugnadstimer i norsk idrett hvert år.
https://www.idrettsforbundet.no/Nyhet/det-utfores-58-millioner-dugnadstimer-i-norsk-idrett-hvert-ar/
Putnam, R. D. (2000). Bowling alone. The Collapse and Revival of American Community. New York: Simon & Schuster.
Putnam, R. D. (2015). Our kids. The american dream in crisis. New York: Simon & Schuster.
Strandbu, Å., Stefansen, K. og Smette, I. (2016). En plass i jevnalderfellesskapet. Idrettens betydning i ungdomstida. I: Ø. Seippel, M. K. Sisjord og Å. Strandbu (reds.), Ungdom og idrett. Oslo: Cappelen Damm AS.
Ødegård, G., Bakken, A. og Strandbu, Å. (2016). Idrettsdeltakelse og trening blant ungdom i Oslo – Barrierer, frafall og endringer over tid. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.