Jeg har forsket en del på den supporterkulturen som har utviklet seg i Norge og Skandinavia siden 1980-årene. Utgangspunktet har ofte vært det tvetydige ved disse kulturene. På den ene siden har de vært kjennetegnet av vitalitet og originalitet, og de har bidratt til å gjøre fotballopplevelsen rikere også for den jevne tribunesliter. På den andre siden har supporterkulturen vokst fram på bakgrunn av bekymring over, og delvis motstand mot, de retninger fotballen har tatt. Ved siden av å være en viktig ingrediens i fotballen, har supporterne derfor ofte også utgjort et korrektiv til fotballens myndigheter, og i den grad motstanden har vunnet fram (noe den på forbausende mange områder har), har de også bidratt til at fotballens utvikling har tatt andre retninger enn både andre idretter og populærkulturen mer generelt.
Motstanden mot den moderne fotballen, som den ofte kalles, består i opposisjon mot aktører som har tilranet seg kontrollen over The People’s Game, uten andre motiver enn økonomisk vinning. Dette kan være TV-selskaper, sponsorer, eiere og i noen tilfeller også spillere, som flyr av gårde til et mer lukrativt tilbud uka etter at de kysset klubbemblemet på drakta og erklærte at de hadde til hensikt å bli værende i overskuelig framtid. Motstanden retter seg også mot VIP-tilskuere og glory-huntere som har blitt trukket til fotballen på grunn av dens stadig mer sentrale plassering i populærkulturen, men som er ignorante overfor fotballens historie og tradisjoner.
I England har denne motstanden vært tematisert på en rekke måter, både journalistisk og i forskning. Den underliggende forestillingen er ofte at noe har gått tapt på veien mot den hyperkommodifiserte fotballen. Det er en kjent sak at mange gjerne romantiserer sin egen ungdomstid, og på dette feltet er det helt tydelig: Rundt 1970-årene var det fotballen slik man husket den fra 30- og 40-årene som var truet av den moderne tid, mens det i dag er ofte nokså selektive minner fra 70- og 80-årene som løftes fram når man skal klargjøre hva som er gått tapt. Når man studerer prisene på billetter i Premier League er det lett å forstå frustrasjonen. Dette er ikke underholdning som er tilgjengelig for alle. På den annen side bidrar romantiseringen av fortiden til at en rekke av de problemene som fotballen hadde på den tiden, og som den også har i dag, skyves under teppet. Jeg tenker ikke her primært på voldsproblemene i 70- og 80-årene, selv om det var viktig og alvorlig nok i en del tilfeller. Snarere tenker jeg på at fotballen nesten eksklusivt var en idrett for hvite menn, og med en betydelig overvekt av menn fra arbeiderklassen.
Det som kjennetegner utviklingen etter 1990 i Premier League, er at andelen kvinner har økt noe, at gjennomsnittsalderen har økt en god del, og at publikums gjennomsnittsinntekt har økt dramatisk. Fra et kritisk perspektiv er særlig det at billettprisene ekskluderer mange tenåringer et stort problem, og på lengre sikt kan det også slå tilbake på fotballen om store grupper ikke har fått mulighet til å utvikle faste ritualer knyttet til fotballens tribuneliv. Det faktum at fotballen fortsatt er nokså mannsdominert, og dessuten svært dominert av hvite, får ofte mindre oppmerksomhet, også i England. Kampen for den moderne fotballen er i utgangspunktet demokratisk og inkluderende, men om spørsmål knyttet til kjønn og etnisitet overses, kan den fort bli ekskluderende.
Både FA og SkySport har lagt mye energi i å markedsføre fotballen som en idrett for alle. Om TV-kameraet zoomer inn på en liten gruppe tilskuere, er det svært ofte minst én attraktiv kvinne blant dem. Realiteten er at kvinneandelen i Premier League er temmelig lav i de aller fleste klubber, og den er enda mindre i lavere divisjoner. Jeg har det siste halve året sett fotball på tredje og fjerde nivå i Londonområdet på flere ulike arenaer, og kvinneandelen er normalt godt under ti prosent, sannsynligvis nede i 2-3 prosent flere steder. Om man vil ha tilbake fotballen som arbeiderklassens sport, bør det altså legges til at det er den mannlige arbeiderklassens sport man lengter til; det som har vært en sentral arena for maskulin sosialisering og maskulint fellesskap. Det kan jo være flere grunner til å være nostalgisk på vegne av slike tradisjoner, men spesielt inkluderende er det ikke.
Enda tydeligere er dette når det kommer til etnisitet. London er en i sannhet multietnisk by, og byen har lang erfaring med innvandring fra koloniene, senere fra alle verdenshjørner. Selv om diskusjonene om det multikulturelle samfunnet ligner nokså mye på den vi finner i Skandinavia, har jeg et klart inntrykk av at folk har et mindre anstrengt forhold til slike spørsmål i dagliglivet enn tilfellet er i for eksempel Oslo. Folk har da også en rekke arenaer felles uavhengig av etnistitet og religion, som de bruker og trives i. De lever slett ikke i helt adskilte verdener. Men i fotball er det annerledes. Både pubene rundt stadion og tribunene er nesten eksklusivt hvite. At for eksempel indere foretrekker idretter som cricket og rugby fremfor fotball er for så vidt en kjent sak. Mer overraskende er det at folk av afrikansk og vestindisk avstamning også er mer eller mindre fraværende på tribunene, til tross for at disse gruppene har hatt spillere på det engelske landslaget i 30 år, og de utgjør en betydelig andel av spillerne. I Leyton i det østlige London, et av de mest multietniske områdene i hele byen, vil jeg anslå andelen hvite tilskuere til godt over 95 prosent.
Spørsmålet man bør stille seg er hva dette skyldes. Hva slags inntrykk skaper fotballen overfor ulike grupper, som eventuelt bidrar til at andre enn hvite menn holder seg unna? All form for rasisme bekjempes med hard hånd i engelsk fotball, så ekskluderingsmekanismene er langt mer subtile enn at minoriteter skulle føle seg direkte uvelkomne. Selv om tonen på en fotballkamp fortsatt gjennomgående er røff og maskulin, har satsingen på familiesegmentet gjort at det skulle være fullt mulig for kvinner også å trives på kamp.
Sannsynligvis finner vi noe av svaret i at fotballen på enkelte områder har endret seg mye mindre enn mange tror. Vel er den gjennomkommersialisert, men de mest synlige tribunepraksisene er ikke så ulike hva de alltid har vært. Det har vært et maskulint univers assosiert med den hvite arbeiderklassen, og slik har det langt på vei forblitt. På mange måter er det et sympatisk trekk ved fotballen, fordi den gjennom videreføringen av disse praksisene motstår en del mindre sympatiske sider ved en generelt stadig mer kommersiell kultur. Men de gruppene som har følt seg truet av eksklusjon som følge av den glamouren som fulgte etableringen av Premier League, har selv basert sin kultur på ekskluderende praksiser.
