Jon Morten Melhus og Morten Eriksen-Deinoffs bok Fiks fotballen står til forventningene. Basert på intervjuer med 42 fotballkyndige personer i Norge, som for eksempel Egil «Drillo» Olsen og Nils Arne Eggen, tar forfatterne sikte på å forklare noen av fotballbransjens dyptgående drivkrefter som hva som foregår på styrerommene, ulike trenertyper, hva som kjennetegner ansettelsesprosessen av trenere, hva som får dem sparket og hvordan det påvirker resultatene.
Boken konsentrerer seg mest om norsk herrefotball på elitenivå, men forfatterne argumenterer også for at mye av innholdet er like aktuelt for kvinnefotball og breddefotball. Boken tar for seg en rekke ulike undertema med klubbledelse og trenersparkinger som rød tråd. Vi får lese om hyppigheten av trenersparkinger, grunner til å sparke eller ikke å sparke treneren, hvorfor det å sparke treneren som regel ikke bringer noe spesielt godt med seg, om «tryllestav-syndromet», «fotballparadokset», Den Ene Sterke Mann og andre årsaker til at fotballklubber bytter trener titt og ofte. I tillegg forklares firerbandens suksess, diktatorens fallgruver, annerledeslandet Norge, trener A og trener B og hvorfor suksessrike managere i utlandet er dårlige forbilder for norske trenere.
Bokens utgangspunkt og tematiske fokus
Bokens utgangspunkt er, som jeg har skrevet om tidligere, at Norge er en av verdens beste idrettsnasjoner etter folketall, både sommer og vinter, i tillegg til at vi er blant de mest fotballgale befolkningene i verden. Hvorfor ligger vi da så langt nede på FIFA-rankingen (46.plass per 1.1.2019), spør forfatterne. I et forsøk på å forklare dette retter forfatterne et nysgjerrig blikk på trenergjerningen i (norsk) fotball sett fra et ledelsesperspektiv. Forfatterne drøfter hvordan fotballklubber drives sammenlignes med bedrifter i næringslivet, og oppdager store forskjeller. Fotballklubbene drives som pølseboder i forhold!
I boken ses det bort ifra den enkelte klubbs og trenerens fotballfaglige kompetanse, siden dette havner på utsiden av bokens ambisjon og siktemål: «Boken handler først og fremst om treneren og hans muligheter til å skape resultater med laget, og om dem som velger, vurderer, ansetter, støtter og til slutt sparker treneren – både de som deltar i den formelle prosessen og de som opptrer i kulissene» (s. 11). Forfatterne hevder økt kunnskap om dette vil kunne bringe Norge høyere opp på FIFA-rankingen.
Del 1: Frykt og fornuft
Boken er inndelt i tre deler. I del 1 ses det på hvorfor trenere sparkes og hvorfor det ofte ikke medfører noe godt. Ifølge Melhus og Eriksen-Deinoff svarer det de omtaler som «fotballparadokset» til at «trenere sparkes fordi klubben gjør det dårlig, og klubben gjør det dårlig fordi treneren sparkes» (s. 14). Det vises til flere studier fra ulike land og i ulike idretter som finner at det ikke har betydning for resultatene å sparke treneren. I den grad det har betydning, så er det en negativ sammenheng hvor sparkingen gir svakere resultater (i hvert fall på litt sikt). Troen på ny trener omtales som «tryllestavsyndromet». Når det går dårlig sparkes treneren, den enkeltpersonen som antagelig har lært mest av de svake resultatene. Dermed faller også grunnlaget bort for å få laget på rett kjøl, forklares det.
Poenget om episk dårlige ansettelsesprosesser i fotball treffer nok forfatterne godt på. Ansettelsene skjer relativt raskt, er basert på «track record», og dybdeintervjuene er kanskje ikke dype nok. Bokens informanter fra norsk fotball har fortalt om trenere som har fått sparken i en kubb, for så å bli ansatt i en annen, uten at den nye arbeidsgiveren har kontaktet trenerens forrige klubb for å høre om årsak til sparkingen eller hvilke vurderinger og inntrykk styret og sportslig avdeling i forrige klubb har av treneren. Det hadde ikke skjedd i næringslivet mener forfatterne. Trenerne som er intervjuet opplever at de har blitt ansatt på bakgrunn av gode resultater i andre klubber, uten at den nye klubben har satt seg inn i eller er spesielt nysgjerrige på hva som ligger bak de oppnådde resultatene. Klubben må vite hvem den er for å vite hvem den trenger, skrives det.
Interessant er også beskrivelsen av troen på Den Ene Sterke Mann innenfor fotball. Det trekkes her på perspektiver fra organisasjonsutviklingsteori, at trenere får for mye makt for eksempel når det gjelder spillerkjøp slik at klubben settes mye tilbake når treneren med all sin kompetanse på et tidspunkt forlater klubben. Det medfører nok, som forfatterne påpeker, riktighet at en del klubber tillegger betydningen av treneren for stor vekt, mens valget av treneren paradoksalt nok vektlegges for lite: Å forvente at trenere skal svinge tryllestaven er oppskriften på å mislykkes, slår forfatterne fast.
Del 2: La treneren leve!
Del 2 ser på trenerens samspill med andre lederskikkelser i fotballklubber. Det forfatterne omtaler som «firerbandens suksess» er kanskje spesielt interessant. Banden består av daglig leder, hovedtrener, sportssjef og styreleder. Suksessoppskriften er korte beslutningsveier og at man er enige om det vesentlige, hvor man ser på hverandres forskjeller som en styrke snarere enn en svakhet. Dersom det er felles forståelse for verdien av kontinuitet, strategi, rekrutteringsfilosofi og langsiktig tenkning, så har man ifølge forfatterne et godt grunnlag for suksess.
Konseptet er at kollektiv tenking overgår genialitet, motvirker organisatorisk trangsyn og bidrar til at treneren ikke «mister garderoben», slik for eksempel Eggen forteller at han gjorde i 1993. Med Diesel-skandalen som herjet Volkswagen-konsernet i 2015, «wisdom of crowds»-begrepet og Ja-kulturer som eksempler, vises det til «diktatorens fallgruver»: «Dersom klubben har én sterk leder folk ikke tør å motsi, kan det føre veldig galt av sted. Mange organisasjoner er kjørt i grøften eller har gjort alvorlige feil fordi viktige motforestillinger ikke er kommet frem» (s. 71).
I denne delen merket jeg meg særlig hvordan forfatterne på en innsiktsfull måte trakk fram det særegne for fotballbransjen, nemlig at styrer som få uker tidligere har snakket om full tillit til treneren, etter fire-fem tap på rad, lar emosjonene få styre slik at frykt og misnøye akkumuleres i hele klubben. Så blir det stort press fra media og supportere som tenker kortsiktig (slik for eksempel den menige bergenser elsker Brann og derfor er lite egnet til å gi objektive beskrivelser av klubben), og styret klarer ofte ikke stå imot.
Del 3: Slike trenere vil Norge ha
Delen tar for seg hvordan norske fotballspillere bør trenes og ledes, og hvorfor vi ikke har så mye å lære av berømte utenlandske trenere. Et sentralt poeng er her hvordan forfatterne mener at det særegne ved den norske kulturen viser hvordan norske fotballspillere bør ledes. Det vises til sosialantropologen Geert Hofstedes særtrekks-skjema som rangerer ulike land etter særtrekkene maktdistanse, individualisme, maskulinitet, usikkerhetsunnvikelse, fremtidsfokus og overbærenhet. I kontrast til den engelske, spanske, tyske og franske befolkningen, så er den norske befolkningen mer opptatt av fellesskapet enn å fremheve seg selv (feminin kultur som verdsetter omsorg, inkludering og fellesskap, samarbeid fremfor selvhevdelse, tillit fremfor kontrollstyring, liten maktdistanse og liten tro på at kjeft bidrar til ferdighetsutvikling og suksess). Mens man i den Skandinaviske kulturen gjerne forsøker å løse konflikter med dialog og forhandling, så løses det ved bruk av makt i for eksempel England. Det hentes også inspirasjon fra Julian Birkinshaw og Stuart Millers bok Leadership the Sven-Göran Eriksson way, hvor det hevdes at «The Scandinavian leader is decidedly anti-authoritarian». Skandinaviske fotballspillere har ifølge Melhus og Eriksen-Deinoff liten aksept for underkastelse og hierarkisk maktkultur.
Dessverre, sier de, har suksessrike managere i utlandet med en autoritær lederstil blitt mal også for en del norske trenere. Antagelig vil det være lite hensiktsmessig å kopiere deres lederstil og teknikker ettersom den ikke samsvarer med norsk kultur. Trenere som heller ser verdien i å lede på en måte som passer innenfor den kulturelle rammen ledelsesutøvelsen befinner seg innenfor, kan utnytte særtrekkene ved vår kultur og skape et konkurransefortrinn, mener forfatterne.
Et eget kapittel er viet de to trenerstilene trener A og trener B, hvor trener A kort sagt er den styrende og B den involverende. Trener A er dirigerende, argumenterer sterkt for sitt syn og er lite interessert i innspill, resultatorientert, ser seg selv som lagets eneste fotballfaglige ressurs, er frittalende og direkte i stilen, i tillegg til at han/hun elsker oppmerksomhet rundt sin person. Denne trenerstilen er for eksempel forfektet av UEFAs trenerløype, skriver forfatterne. Trener B er derimot nysgjerrig på andres mening, søker refleksjon hos spillerne, er prosessorientert og opptatt av å utvikle hele mennesket – en trenerstil som passer godt inn i norsk kultur, som har bred støtte i forskning og som burde være til inspirasjon også for foreldretrenere i barne- og ungdomsidretten.
Fortjent skryt og noen innvendinger
Min overordnede vurdering av Fiks fotballen er at Melhus og Eriksen-Deinoff treffer noe i nærheten av midt i blinken. La oss håper at fotballedere og trenere på alle nivåer finner den både interessant og lærerik. Selv om bokens tema er smalt avgrenset, viser den likevel bredden innenfor feltet ‘fotballedelse’ på en måte jeg ikke har sett andre steder enn i bøker rettet mot et mer akademisk publikum. Boken burde derigjennom være forfriskende for alle fotballentusiaster fordi den har en annen og mer analytisk inngang til fotballfeltet enn den gjengse fotballboken man finner hos den lokale bokhandleren. Personlig synes jeg delen som knytter ledelse til norsk kultur er aller best. I denne delen gir forfatterne et innsiktsfullt innblikk i ledelsesaspekter av relevans for fotball, men også ledelse mer generelt, som jeg ikke har tenkt så mye over tidligere. Sånn sett burde boken være av verdi også for personer utenfor fotballfeltet, som enten er interessert i ledelse eller som har et lederverv i en eller annen form.
Man kan selvfølgelig stille seg noe kritisk til utvalget. Det er nesten bare menn og en sterk overvekt av trenere har bidratt med innspill til boken. Norske trener med en viss suksess utenfor Skandinavia, som for eksempel Trond Sollied eller Henning Berg, kunne kanskje vært interessante. Selv om både daglige ledere, sportsdirektører og styremedlemmer er representert, kunne det kanskje vært en større andel av slike for å gjøre utvalget mer balansert. Man kan også spørre seg hvor fornuftig det er utelukkende å hvile seg på innspill fra respondenter som selv har bidratt til tingens tilstand i norsk fotball, når diagnosen skal settes og kritisk vurderes.
Uten at jeg vet hvilke fotballpersonligheter som er kontaktet og som har takket nei til å bidra til boken, så ville det vært naturlig å forhøre seg med blant annet: tidligere generalsekretær i NFF og medlem av UEFA Executive Comittee Karen Espelund, tidligere president i NFF og styremedlem i UEFA og FIFA, Per Ravn Omdal, tidligere speider i en rekke klubber, administrerende direktør i Monaco og sportsdirektør i ulike land, Tor Kristian Karlsen, og kompetente sportsjournalister eller fotballskribenter. Det må imidlertid understrekes at boken ikke tar seg fore å ta form av en vitenskapelig studie hvor informantenes budskap analyseres, men i stedet hvor disse brukes som nyttige innspill som kan eksemplifisere forfatternes innsikter i lederskap fra næringslivet.
Siden bokens utgangspunkt var at Norge til tross for å være en sterk idrettsnasjon gjør det svakt i fotball, fortjener også dette en bemerkning. Jeg mener å lese en slags underliggende oppfatning hos forfatterne om at Norge hadde gjort det bedre på FIFA-rankingen om trenerne i Eliteserien hadde hatt en annen lederstil. Det kan nok være riktig, men det er nok likevel mer sammensatt enn som så – noe forfatterne også nok ville vært enige i. Boken kommer for eksempel i liten grad inn på trenerutdanningen i Norge og hva norske trenere læres opp til. Siden ledelse er essensen av bokens tematikk, hadde det også vært nyttig med noen beskrivelser av en del grunnleggende karakteristika ved makt- og ledelsesstrukturene i norske fotballklubber, og hvordan de drives. Boken berører for eksempel ikke at norske klubber er medlemsdrevet hvor årsmøtet velger styret. Dette kan føre til at det er litt tilfeldig hvilke som blir valgt inn. Man kan derfor risikere at en del styremedlemmer som skal ta viktige strategiske beslutninger for klubben, ikke har spesielt gode forutsetninger for å gjøre det eller interesse for å inneha styrevervet i utgangspunktet.
Et annet forhold det hadde vært interessant om boken hadde dekt, er hvorfor norske spillere så ofte mislykkes i utlandet. Kanskje har dette også sammenheng med trenerstil i forhold til den kulturen norske fotballspillere er sosialisert inn i (den Skandinaviske fellesskapskulturen, for eksempel ved at norske spillere trolig utvikles best under andre kulturelle betingelser enn for eksempel engelske spillere?)
Til slutt vil jeg hevde at det antagelig er for enkelt å skille mellom to typer trenerstiler (A og B). Trenerrollen er mer sammensatt og dynamisk enn at den kan beskrives så generelt. Det kan for eksempel tenkes at dyktige trenere er pragmatiske med hensyn til lederstil og ledelsesteknikker, at de forstår betydningen av en flerdimensjonal stil hvor man bruker ulike tilnærminger til ulike spillere og situasjoner. Trener A og B er nok derfor ment å vise til to hovedtyper av trenere, to ytterpunkter på en tenkt skala.
Men for all del: dersom du har interesse for fotball og ledelse, eller en av delene, og Fiks fotballen lå under juletreet, så har du noe å glede deg til. Hvis den ikke gjorde det, så ville jeg fått tak i den.
Kilde
Melhus, J. M. og Eriksen-Deinoff, M. (2018). Fiks fotballen. Oslo: Melhus Communication AS.
